Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Nicolai Prydz spør om Telenor tror folk er dumme. Det gjør vi selvsagt ikke. Men vi mener leserne fortjener hele bildet, også de faktaene som ikke passer inn i Prydz’ fremstilling.

Påstanden om at Telenor skjulte utleveringen av trafikkdata, er feil. Telenor Myanmar kritiserte juntaen åpenlyst og offentliggjorde myndighetspålegg løpende på nettsidene sine. De hadde løpende dialog med sivile organisasjoner i Myanmar om at myndighetene i landet hadde lovmessig rett til å få utlevert historiske data, slik det er i alle land.

I NRKs dokumentar om Telenor og Myanmar sier opposisjonelle at de selvsagt visste at myndighetene kunne overvåke dem, og derfor brukte de krypterte apper. NRK forteller også at juntaen i Myanmar hadde eget utstyr til å finne folk via teledata og de ble opplært i triangulering i Kina. Telenor Myanmar erfarte samtidig store utfordringer med utstrakt bruk av falsk identitet og med å fastslå hvem som faktisk sto bak registrerte SIM-kort. Det kan forklare hvorfor henvendelsene til Telenor Myanmar om trafikkdata var helt minimale i forhold til alle andre markeder vi opererer i. Myndighetene hadde sannsynligvis andre overvåkingsmåter selv.

Telenor ASA rapporterer fortløpende utlevering av data til myndigheter i alle markeder, også for Myanmar. Telenor Myanmar mottok i 2021 153 krav om historiske trafikkdata og selskapet etterkom 96 prosent av kravene. Vi rapporterte også om 73 pålegg om nedstenging av nettet. Alt dette har stått på nettsidene våre hele tiden. I full transparens.

Prydz kan kritisere beslutningene til Telenor Myanmar. Men han kan ikke late som om denne informasjonen først ble kjent gjennom senere medieavsløringer.

Det er også påfallende hvor liten plass den faktiske situasjonen i Myanmar får i hans fortelling. Under kuppet ble kontorene våre brutalt raidet av væpnede soldater som ødela utstyr, truet ansatte og rev telekabler ut av veggene. Basestasjoner ble minelagt. Ansatte fikk passene sine beslaglagt og ble nektet å forlate landet. Under militær unntakstilstand risikerte de fengsling, tortur og i ytterste konsekvens dødsstraff dersom juntaens ordre ikke ble fulgt.

Dette var ikke et dilemma i et møterom på Fornebu. Det var virkeligheten våre mer enn 700 medarbeidere og deres familier levde i.

Prydz fremstiller likevel situasjonen som om Telenor sto fritt til å velge. Det gjorde vi ikke. Det var juntaen som kontrollerte landets institusjoner, politi og soldater, og det var den vi måtte forholde oss til. Telenor Myanmar vurderte menneskerettighetsrisikoen, dokumenterte alle mulige risikoer slik Telenors interne rutiner krever, forsøkte å begrense skadevirkningene og motsatte seg juntaen der de kunne. Men de kunne ikke be medarbeidere bryte militær ordre om å utlevere lovpålagte data fra et regime som kunne fengsle, torturere eller henrette dem. Det gjør ikke en ansvarlig arbeidsgiver.

Prydz trekker også direkte linjer mellom enkelte datautleveringer og arrestasjoner og henrettelser. Historiene om menneskene som ble rammet av juntaens brutalitet er forferdelige. Men Telenor har ikke innsyn i hvordan militærregimet eventuelt brukte de historiske trafikkdataene etter at de var utlevert. Å fremstille en konkret årsakssammenheng som fastslått når den ikke er dokumentert, er spekulasjon.

Det er også viktig å skille mellom anklager og konklusjoner. Telenor ASA er siktet fordi politiet trenger tilgang til materiale til sin grundige gjennomgang av saken. Selskapet er ikke dømt. Vi samarbeider fullt ut med politiet, og nettopp en grundig etterforskning og eventuell rettslig behandling vil kunne fastslå faktum og ansvar.

Les også: Telenor under tilsyn – krever 3,3 milliarder i bot

Det som skjedde i Myanmar var forferdelig. Beslutningene Telenor måtte ta innebar alvorlige dilemmaer, og de kan legitimt diskuteres og kritiseres.

Men en seriøs diskusjon krever at man forteller hele historien. Å utelate den ekstreme tvangssituasjonen, gjøre risikoanalyser til bevis på skyld og presentere en siktelse som en dom bringer ikke debatten nærmere sannheten.

Det er ikke Telenor som undervurderer leserne.