Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Så har verden beveget seg bort fra randen av stupet, men klokken er fortsatt to på tolv.
President Trumps bisarre og uhyrlige trusler har utløst sterke reaksjoner, og både skjellsord og diagnoser har sittet løst. Kommentarene er i mange tilfeller nesten like bisarre.
Men Trump har egentlig ikke sagt noe som ayatollahene ikke har sagt før ham. De har i nesten 50 år truet med å fjerne «den lille Satan» fra jordens overflate, gjennomført terrorangrep på flere kontinenter og lovet død og fordervelse over sine antatte motstandere, både små og store, og vært pådrivere i flere stedfortrederkriger i mange år.
Pussig nok har knapt noen ansvarlig politiker noe sted rykket ut og sagt at den slags oppførsel er totalt uakseptabel, ingen har bestridt ayatollahenes mentale evner og gitt dem diagnoser, man har knapt tatt dem alvorlig, terrorangrepene til tross. Verden har vært forbløffende taus om prestestyret i Teheran, både år tilbake og helt nylig mens regimet myrdet hjemlige demonstranter i tusentall.
Dersom verden hadde tatt affære for opptil flere ti-år siden, kunne vi da ha spart oss selv for hva vi nå går gjennom? Hvorfor har man ikke grepet inn før? Og hvorfor var våre ansvarlige politikere så gjennomgående tause i januar da regimet i Teheran myrdet for fote, men så ytterst verbale i april da situasjonen hadde tilspisset seg til full krig, men «ikke vår krig».
Kanskje kunne en liten krig for lenge siden ha fjernet den uttalte trusselen som nå er blitt til en stor krig? Kanskje en tidlig inngripen mot et truende presteregime både kunne ha gitt iranerne et bedre liv og spart verden for en krise av uante og uoverskuelige dimensjoner?
Når var tiden riktig for å stanse et morderisk og tungt væpnet regime i Teheran som truet alle sine omgivelser, og noen helt spesielt? Det er nesten så man kan tro at det er en oppfatning noen steder at noen folkemord er bedre enn andre… En uhyrlig tanke.
Men hvordan kan man ellers forklare det eklatante fraværet av både fordømmelse og handling i alle disse år? Våre tause politikere bør kunne forklare sin taushet, men jeg tviler på at noen våger seg ut på den galeien. Det er lettere å holde kjeft, da er sjansen større for å unngå å bli avslørt for sin unnfallenhet. Og hvor er det en journalist som går tause politikere i London, Paris og mange andre steder på klingen?
Media stiller simpelthen ikke de relevante spørsmålene. Når mente politikerne at det var et riktig tidspunkt å stanse prestestyret? Eller skulle de ikke stanses? Og det blir fullstendig galt å fremstille Iran som et offer for en amerikansk bølle. Iran har ropt på krig i flere ti-år. Nå er den der, og de kan påberope seg seier selv om de militært blir både banket og knust, for et religiøst regime er martyrdøden en stor seier i seg selv. Helt uforståelig for et sekulært samfunn som vårt, helt logisk for religiøse fanatikere som dyrker døden som noe forbilledlig.
Helt uforståelig er det også at det sitter en rikssynser på FFI og mener i fullt alvor at det er viktigere å bli kvitt en lovlig valgt amerikansk president enn et bestialsk middelalderstyre i Teheran som fortsatt truer sine egne borgere, sine nære omgivelser og alle vantro. Neppe et synspunkt som egner seg til å styrke en bekymret allianse…
Uansett, det gjenstår bare å håpe at våpenhvilen kan bevege seg i retning av en fredsavtale, at Irans offensive muligheter er begravd for meget lang tid fremover, at presteregimet bukker under på et tidspunkt og at verdens sukk av lettelse om morgenen 8. april vil vare i både uker, måneder og år.