Dette er en kommentar og gir uttrykk for skibentens mening.
Når jeg hører om nasjoner hvor etablerte maktstrukturer gjør det vanskeligere for politiske utfordrere å stille til valg, så tenker jeg på land som Russland, Kina og Nord-Korea. Og nå også Norge.
Mange har kanskje ikke fått med seg den nye valgloven som trådte i kraft i mai. Ingen politikere fra de etablerte partiene har satt fokus på saken og det har nærmest vært tyst fra media, til tross for omfattende tipsekampanjer og pressemeldinger.
Stortinget vedtok en innskrenking i demokratiet og har lagt opp til mindre konkurranse for seg selv. Med et pennestrøk, vedtok de enstemmig å i praksis nekte demokratisk mangfold og valgmuligheter utover etablerte makthavere.
Før kvalifiserte man til forenklet regelverk, den såkalte «lille sperregrensen», ved å enten få 500 stemmer i minst ett valgdistrikt eller ved å oppnå minst 5000 stemmer nasjonalt. Hvis ikke, måtte man samle inn 500 signaturer per fylke for å få lov til å stille til valg.
Partier som oppnådde under 5000 stemmer i 2021 pålegges må nå imidlertid å samle inn antall signaturer tilsvarende hele 1 % av antall stemmeberettigede ved forrige valg, uavhengig av om de fikk 500 stemmer i ett fylke.
Det utgjør så mye som 38 925 signaturer.
Stortingspartiene har dømt småpartiene til seigpining gjennom et svært omfattende, nærmest uoppnåelig og meningsløst tullearbeid.
Det tar tid å bygge en seriøs utfordrer
Det største av småpartiene, Liberalistene, fikk over 5000 stemmer i 2017, i fylkestingsvalget i 2019, og igjen i fylkestingsvalget i 2023. Det er bare ett av de nasjonalt dekte valgene partiet ikke har nådd 5000 stemmer nasjonalt. Da manglet Liberalistene bare noen få hundre for å nå 5000, men oppnådde likevel den lille sperregrensen ved å få 500 i minst ett valgdistrikt.
Liberalistene gikk dermed fra å ha kvalifisert nå de siste 3 årene fra etter forrige valg, til å plutselig over dagen – med tilbakevirkende kraft, bare ett år før frist for innsendelse av underskrifter – måtte samle inn nesten 40 000 signaturer. Dette er et arbeid på et nivå ingen selskap i Norge hadde påtatt seg mot betaling med garantier for gjennomføring, der en prislapp trolig hadde vært flere millioner.
Det er nå enklere å stille liste for et nystiftet parti. Foreløpig trenger man bare 5000 underskrifter for å registrere seg i partiregisteret, og står deretter fritt til å stille i hele landet om man ikke har stilt til stortingsvalg tidligere.
Valgloven favoriserer dermed populistiske ensakspartier med momentum som kan oppnå 5000 stemmer i første valg og dermed ha en sjanse til å overleve. Små, helhetlige partier som forsøker å bygge seg opp sakte og seriøst, uten å gjennomgå de kjente voksesmertene småpartier gjerne opplever, pålegges i stedet en enorm byrde med å samle underskrifter.
Enkle, populistiske budskap er nå eneste farbare vei.
Det å bygge et bærekraftig ikke-populistisk parti tar derimot mye tid. MDG brukte fra etter første valg i 1989 helt frem til 2009 før de fikk over 5000 stemmer. Likevel stemte de selv for den nye valgloven, til tross for at det trolig hadde betydd kroken på døra for dem selv, bare 15 år i forveien.
Enten forstår ikke politikerne hva de har stemt over, og har dermed ikke vist seg tilliten verdig det vervet de bekler, eller så har de vedtatt loven med antidemokratiske intensjoner – og da heller da har de ikke noe å gjøre som folkets representanter.
Nå må Liberalistene trolig legges ned. Det er uoppnåelig å samle 40 000 signaturer på så kort tid.
Ved et enkelt vedtak har Stortingspartiene satt opp et hinder som trolig betyr kroken på døra for nærmest samtlige småpartier. De eneste som tror de klarer signaturene er Pasientfokus, som utelukkende fokuserer på Finnmark der de har betydelig innflytelse.
Det at de aller fleste småpartiene nå må legge ned, viste utvalgsleder Ørnulf Røhnebæk liten forståelse for. «Det var jo litt ille. Det har jo vært mulig å registrere underskrifter digitalt nå», uttalte han til Klassekampen.
Mange undervurderer arbeidet
Det at man nå kan frem med BankID for å signere er ikke en forenkling. Tvert imot er det en terskel som gjør mange skeptiske. Dessuten kan hver velger nå bare underskrive for ett parti, som betyr at hvert parti må konkurrere om de demokratisk anlagte borgerne som bryr seg om politisk mangfold. Og man kan bare skrive under for sin egen valgkrets.
Flere av småpartiene har uavhengig av hverandre uttalt at bare rundt 10 % av hver person man møter på gaten lar seg underskrive på å få stille til valg. Det vil si at hvert enkelt parti må komme i kontakt med oppimot 400 000 mennesker, 10 % av antall stemmeberettigede i landet, hvor de må konkurrere om signaturer blant disse med de andre småpartiene.
Stortingspartiene har dømt konkurrentene til en helt urealistisk oppgave.
Norge har nå lagt seg på det strengeste kravet for å stille til valg blant normer i de vestlige nasjoner, i henhold til vedtaket fra Veneziakommisjonen. Strengere enn 1 % er ansett som uforenelig med demokratiske prinsipp.
Det å starte på nytt i form av å opprette et ferskt parti, etter tusenvis av arbeidstimer som kom på bekostning av arbeid, fritid og familie, med hundretusenvis av kroner brukt på å bygge opp et kjent navn, profil og politikk, er enkelt å si, men også urealistisk.
Dessuten er grensen på 5000 bare midlertidig. Den skal økes til 10 000. Hvem vet hvor veien går etter det? Ingen småpartier er trygge fra Stortinget. Heller ikke Norgesdemokratene eller Konservativt, som blir neste i rekka.
Faktum er at dette er en lov innført uten annen intensjon og hensikt å hindre småpartiene å få oppslutning.
Les også: Liberalistene vurderer å legge ned partiet
Et ekskluderingsarbeid som har foregått over flere år
Det er ingen tvil om hva dette er. Dessverre er det ikke et ukjent fenomen at stortingspartiene motarbeider nye stemmer som utfordrer den etablerte makteliten.
Den nye valgloven er det nøyaktig samme Liberalistisk Ungdom (Liberalistenes ungdomsparti) har opplevd opp igjennom årene i skolevalget der de har blitt nektet deltakelse i skoledebattene.
Først innførte de store partiene en ny grense om at man ungdomspartiet må ha oppnådd minst 1 % nasjonalt i skolevalget, for deretter å innføre en ny grense om at det er moderpartiet som må ha oppnådd 1 % nasjonalt i valg (til tross for at det er ungdomspartiene som deltar i skolevalget), før de til å slutt endte med å bare si «nei vi vil bare ha 9 partier med»(!).. for da var Pasientfokus på Stortinget.
Begrunnelsen var at det angivelig ikke var plass til at alle skulle delta på debattantene, til tross for at taletid aldri tidligere var et problem. Og når det var frafall fra de store partiene, ble Liberalistisk Ungdom likevel nektet å delta selv om det plutselig var ledig plass.
Liberalistisk Ungdom vurderte den gang å gå til søksmål mot myndighetene, men valgte å heller fokusere på politikk enn byråkrati.
Les også: Full forvirring om valgendringer: Snart må nye partier skaffe 10.000 underskrifter
Det handler ikke om økonomi
Hvis man helt ærlig mener småpartier er en fiskal utfordring i forbindelse med partistøtten, samtidig som denne er en flat utgift knyttet til hver stemme, så bør man hvert fall ønske å kutte hos nettopp de største partiene som er den definitivt største byrden på skattebetalere.
Det er dessuten ikke slik at å kutte antall mottakere av partistøtten gir kutt i skattebetalernes belastning. Summen i partistøtten fastsettes av Stortinget som en fast pott som fordeles basert på antall stemmer, så ved å kutte mottakere så blir det bare mer penger fordelt til de andre partiene.
Å frata folk muligheten til å stemme på partier utenfor Stortinget, der alternativet ofte er å ikke stemme eller å stemme blank, blir å gi noen hundre kroner i partistøtten som du er tvunget til å betale for til partier som motarbeider det samfunnet du ønsker deg.
Dette handler ikke om økonomi. Tvert imot sier de etablerte partiene selv at dette er for å hindre demokratisk deltakelse. De er helt åpne om det. De mener småpartiene har det for lett og at man skal være vanskeligere med dem. Da er det på tide å høre på dem.
Folkets valgfrihet og rettigheter reduseres i det skjulte
Den nye valgloven ble dessuten bekymringsfullt vedtatt i det stille og gikk fullstendig under radaren – både for mediene og partiene som rammes. Et så radikalt forslag burde aldri vært vedtatt uten en offentlig debatt der de som påvirkes oppfordres til å åpent og fritt få ytre seg.
Likevel gikk behandlingen for seg lydløst av et Storting med lavt oppmøte under en sommer preget av et mediebilde fylt opp med politikerskandaler.
Dette direkte antidemokratiske vedtaket frarøver nåværende og fremtidige velgere sin rett til å gi sin støtte til det partiet som de mener best representerer deres standpunkter og verdier. Ved å tvinge mindre partier til å overvinne slike stadig økende hindringer for deltakelse, reduseres velgernes valgmuligheter dramatisk.
Valgloven fører til et demokratisk underskudd der stemmer som ikke passer inn i det rådende politiske spekteret ikke får en rettferdig sjanse til å bli hørt. Ideologi som ikke er rådende i samfunnsdebatten og blant velgere, får ikke anledning til å utfordre etablerte tankemønstre og politikk – bare enkle protestaksjoner med eksisterende oppslutning i befolkningen som klarer den nye, lille sperregrensen, vil få muligheten til å stille til valg.
Det er helt tydelig hva makthaverne driver med
Dette er en antidemokratisk lov.
Støtter du den nye valgloven så støtter du ikke frihet, retten til demokratisk deltakelse, politisk mangfold og folks mulighet til å delta i politikken. For det eneste som lar de etablerte fortsette er nettopp folk som aksepterer dette inngrepet. Som kjøper innstrammingen blindt med innsigelser om at «det er helt greit å sette krav slik at det ikke blir helt fritt vilt å stille til valg» – helt uten at det noen gang var et problem før.
Det fremstår kanskje ikke så alvorlig å sette en grense på 5000 for å få lov å stille til valg, men dette er et mønster og ett skritt i retning en rekke kommende restriksjoner.
Det er alvorlig at statssystemet fratar folk retten til å gjøre sitt mest fundamentale valg i politikken: Om å bytte ut makthaverne.
Vi trenger demokratisk mangfold og stemmer som utfordrer det etablerte. Vi er helt avhengig av at nye partier skal kunne slippe til for at samfunn skal blomstre og videreutvikle seg. Vi kan ikke akseptere at styresmaktene hindrer folk å forme sin fremtid i henhold til egne verdier. Vi trenger at det settes press fra nye, friske stemmer i samfunnsdebatten som kan utfordre makteliten.
Artikkelforfatter er medlem i Liberalistene.