Dette er en kommentar.

På vei til Natos toppmøte i Vilnius tirsdag tvitret Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ut en direkte reprimande til alliansen som har forsynt landet hans med penger og våpen i ett og et halv år.

Han hadde fått nyss om endringer i kommunikeet for møtet når det gjaldt fremtidig ukrainsk medlemskap.

– Det er enestående og absurd når tidsrammen ikke er satt, verken for invitasjonen eller for Ukrainas medlemskap. Samtidig legges det til vage formuleringer om «betingelser» selv for å invitere Ukraina, tvitret Zelenskyj.

Det virker ikke som det er noen vilje verken til «å «invitere Ukraina eller gjøre oss til medlem av alliansen», fortsatte han.

We value our allies. We value our shared security. And we always appreciate an open conversation.
Ukraine will be represented at the NATO summit in Vilnius. Because it is about respect.

But Ukraine also deserves respect. Now, on the way to Vilnius, we received signals that…

— Володимир Зеленський (@ZelenskyyUa) July 11, 2023

Det var angivelig USA og Tyskland som ønsker mindre forpliktende språk i formuleringene om utsiktene til Nato-medlemskap.

Det som står på spill er graden av direkte konfrontasjon mellom USA/Nato og Russland. Så lenge det er krig mellom Russland og Ukraina, eller territorielle uenigheter, vil et Nato-medlemskap innebære en krig mot Russland for hele alliansen.

Det er det få vestlige ledere som ønsker.

Bloomberg rapporterte onsdag at Natos ledere brukte dagen på å «rydde opp» etter Zelenskyjs «utbrudd». Flere skal angivelig ha vært «opprørt» over Zelenskyjs kritikk, og selv ikke USA fikk noe forvarsel. Zelenskyj skal ha blitt fortalt at han måtte «roe seg ned» under middagen lederne holdt tirsdag kveld. På sosiale medier sirkulerte det onsdag bilder av en «isolert» Zelenskyj som de andre lederne snudde ryggen til.

Embarrassed Man Could’ve Sworn Invitation Said 'Costume Party' https://t.co/VMLPFQdalc pic.twitter.com/4LGqXGty4y

— The Babylon Bee (@TheBabylonBee) July 12, 2023

Den britiske forsvarsministeren Ben Wallace uttalte seg ganske direkte journalister dagen etter: «Om vi liker det eller ikke, så ønsker folk å se takknemlighet,» sa han. «Du overtaler land til å gi fra seg lagrene sine» av våpen og ammunisjon.

Beskjedene som ble gitt så ut til å ha hatt en modererende effekt på Zelenskyj. På en pressekonferanse i etterkant takket han for støtte, og sa seg overbevist om at Ukraina ville bli medlem etter at krigen var over.

Zelensky:

"After the war, Ukraine will be in NATO.” pic.twitter.com/IOEGEHTwaL

— Citizen Free Press (@CitizenFreePres) July 12, 2023

Kommentar

Det er ikke første gang Zelenskyj er utakknemlig i tonen. Han har fremstilt dette som en krig mot en felles fiende, og hvor Ukraina gjør grovarbeidet, mens andre står trygt i bakgrunnen og derfor er forpliktet til å sende penger og våpen.

Og at det å slå Russland er viktig også for Nato-landene, har de aller fleste vestlige ledere i sin retorikk bekreftet. Zelenskyjs «utakknemlighet» er derfor ikke så merkelig. Han tar egentlig bare de vestlige lederne på ordet.

Men realitetene er en annen enn den pompøse retorikken i mange vestlige land når det gjelder hvor mye man er «committed» til å støtte Ukraina. Det står selvfølgelig mye mer på spill for Ukraina i denne krigen mot Russland, enn det gjør for noe annet land. Om ikke annet, har krigen vist resten av Vesten at Russland ikke har den militære kapasiteten mange trodde. De er knapt noen trussel for Natos eksisterende medlemmer om det virkelig skulle komme til en konfrontasjon og hele alliansen stilte opp.

Det betyr ikke at de baltiske landene og Polen ikke har en viss grunn til bekymring. Den er forståelig gitt geografien og muligheten for at resten av Nato finner en unnskyldning for ikke å gripe inn skulle Russland finne på noe mot dem.

Bakteppet for møtet i Vilnius var at den mye omtalte motoffensiven fra ukrainske styrker for å gjenerobre territorium har vist liten fremgang de 5-6 ukene den har pågått. At Natos egne ledere faktisk har blitt overrasket over det, viser muligens at de enten ikke har trodd på etterretningsrapportene eller disse har også vært preget av ønsketenkning. Nå pekes det på at Russland har bygd lag på lag med forsvarsverker langs hele den 1000 km lange fronten, i noen tilfeller både 20 og 30 km dypt.

Men dette burde man fortstått på forhånd. Tross alt har ikke Ukraina noe særlig overtak i antalle trente soldater, og de har heller ikke luftherredømme. Da tilsier all militær erfaring at en offensiv har vanskelig for å lykkes.

Ikke alle land i Nato er i Norges sko, hvor regjeringen har et «endeløst» oljefond å ta av og ikke trenger å priorotere vekk noe som helst av penger for å gi støtte til Ukraina. (At vi må gi fra oss militær kapasitet og lagre, er en annen sak – men igjen er jo ikke sannsynligheten for et russisk angrep mot Norge særlig stor, i det minste ikke så lenge de russiske styrkene må sloss i Ukraina).

For de andre landene er penger og utstyr til Ukraina, noe som direkte fører til kutt på andre hold. Befolkningene deres får med andre ord merke det, eller de oppfatter det slik at det er noe som blir tatt fra dem og sendt til Ukraina. Det er tærer altså på politisk kapital.

Janne Haaland Matlary pekte nylig til USA som det land der krigstrøttheten kom til å merkes tidlig – om ikke først. På republikansk side, og hos Trump, har den lenge vært reell. Men krigen er langt unna også for Joe Bidens velgere. Og USA har Kina å tenke på. Å tømme nasjonale lagre for våpen og ammunisjon er ikke uten sikkerhetspolitisk fare for USA.

Matlary fremmet videre det «kjetterske» forslaget om at Ukraina måtte, dersom de ikke i løpet av sommeren fikk fremgang militært, begynne å vurdere å «avstå territorium», altså bytte territorium for fred. Hun mente Europa uten USA i ryggen verken hadde vilje eller evne til å fortsette å støtte Ukraina i krigen.

Underforstått her kan jo også Russland vinne ytterligere terreng om Ukraina mister deler av den vestlige støtten uten at det samtidig forhandles om en løsning.

Zelenskyj og ukrainerne har all mulig grunn til å føle seg sviktet av Nato og USA. For i retorikk har det ikke vært måte på hvor forpliktet og helhjertet vi var. Og nyhetene vi fikk i fjor høst om at Russland og Ukraina var langt på vei enige om en avtale i april 2022, men at Storbritannias statsminister Boris Johnson intervenerte og ba Zelenskyj fortsette kampen, var mest sannsynlig korrekt.

Vestlige ledere, i det minste noen av dem, så det som hensiktmessig å blø Russland. Vi var villige til å bekjempe Russland «til siste ukrainer» som det er sagt av kynikere.

Vi har vært i liknende situasjoner før. Også afghanerne lovte vi evig innsats på vegne av, så det var bare for dem å delta i kampen mot Taliban. De var trygge sammen med oss. Det varte ikke lenge. Allerede fra 2011 begynte vi å trappe ned, og innen 2014 var det meste av militært personell trukket hjem. I 2021 forsvant alle – hals over hodet.

Våre ledere er notoriske til å ikke holde det de lover.

Og det er en realitet som Zelenskyj er nødt til å ta innover seg. Han har ansvar for sitt eget folk. Og Ukrainas offensive og defensive innsats mot Russland er fullstendig prisgitt og avhengig av det som kommer av støtte fra vestlige land, og i særdeleshet fra USA.

Realiteten på bakken i Ukraina må snart begynne å synke inn. Det vil koste enormt i døde ukrainere og en betydelig opptrapping i vestlige militære leveranser om man skal få til gjennombrudd. Og det vil, i beste fall, ta tid.

Man kan mislike det så mye man vil, men faktum er nok at dagens frontlinjer er mer eller mindre der den militære status kommer til å være om så vel en måned, som ett og fem år frem i tid.

Så spørs det hvilke politiske konklusjoner man er villig til å trekke av det.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal