De fleste forskere sier de mener det er viktig å dele negative resultater, men langt færre gjør det i praksis. En ny undersøkelse fra Springer Nature viser at 98 prosent av forskerne er enige i at nullfunn bør deles – men bare 30 prosent av dem som har hatt slike resultater, har forsøkt å publisere dem i et tidsskrift.

Jan-Ole Hesselberg i Stiftelsen Dam mener manglende publisering av nullfunn skaper store problemer for forskningen.
– Det er umulig å få et riktig bilde av kunnskapsgrunnlaget hvis vi ikke har all informasjonen på bordet, sier han. Når forskere ikke vet om tidligere mislykkede forsøk, risikerer de å bruke tid og penger på arbeid som allerede er gjort, sier han til Khrono.

I 2018 anslo PwC at Europa årlig taper opptil 26 milliarder euro på slikt dobbeltarbeid. En amerikansk studie viste at forskningsprosjekter for over 3,6 milliarder kroner aldri ble publisert. I Norge bryter mange også loven når de lar være å offentliggjøre resultater fra kliniske studier, selv om EU-regelverket krever det innen tolv måneder.

De vanligste grunnene til at forskere ikke publiserer nullfunn, er at de tror tidsskriftene ikke vil ta dem inn, eller at det kan skade karrieren. Rundt halvparten oppgir at de ikke vet hvor de kan sende slike resultater, mens noen frykter at kolleger skal se på dem som mislykkede.

Samtidig viser undersøkelsen at de som faktisk publiserer negative funn, ofte får noe positivt ut av det. Mange rapporterer nye samarbeid, flere siteringer og utvikling av bedre metoder.
– Det bør jo være hundre prosent åpenbart. Det er jo slik vitenskapen skal fungere, det er derfor vi gjør det, sier Hesselberg.

Han mener forskningssystemet burde endres slik at tidsskriftene vurderer metoden før forskningen starter, og forplikter seg til å publisere resultatene – uansett utfall.