Dette er en kommentar.

Samtidig som media i full ekstase rapporterer at Arbeiderpartiet opplever en etterlengtet opptur på meningsmålingene etter at Jonas Gahr Støre satt inn Jens Stoltenberg som finansminister, er det nærmere null fokus på at miljøpartiene befinner seg i en aldri så liten krise.

iNyheter har tatt en dypdykk i historisk data fra Poll of polls, som viser at Miljøpartiet De Grønne og Venstre nå er på nivåer vi ikke har sett på flere år. Trenden er dyster for begge partiene.

Samtidig er det påfallende lite intellektuell ærlighet blant høyresidens tilhengere. De samme som jubler over FrPs ekstreme vekst, og spesielt MDGs tilsvarende fall, anklager analysebransjen for å være kjøpt og betalt når det er Ap som får se en (for dem) helt nødvendig opptur.

Vi må være konsekvente.

Det er derfor hensiktsmessig å komme med litt innsikt fra en som jobber med markedsanalytisk prosjektledelse, med 6 års erfaring fra bransjen, som er godt plantet på høyresiden.

MDG på sitt laveste siden 2013

En enkeltmåling fra Respons Analyse viste her om dagen et katalysmisk tall helt nede på 1,6 prosent for MDG, som var ytterliger ned 0,3 fra forrige måling fra byrået. iNyheters gjennomgang viser at MDG ikke har ligget lavere på overkanten 8 år. Vi må tilbake til januar 2017 da partiet tangerte bunnivået med 1,6 prosent oppslutning på en enkeltmåling.

Konsekvensen ved en slik oppslutning i valg ville ikke bare betydd at partiet er godt under sperregrensen, men ville resultert i fullstendig fravær fra Stortinget – helt uten direktemandatet fra Oslo.

Partiet ville stått i fare for å ikke bare miste innflytelse på den praktiske politikken, men det ville også fratatt dem relevans og talerør til media, i tillegg til det betydelige økonomiske tapet som følger av en stortingsgruppe på 0 personer og med mer enn halvert partistøtte. Mange ansatte partibyråkrater ville måtte ta jakken sin og gå.

Enkeltmålinger er imidlertid forholdsvis unøyaktige. Det beste er i måle et gjennomsnitt fra flere ulike målinger.

MDGs tall blir imidlertid ikke bedre ved et utvidet datagrunnlag. I februar har partiet et gjennomsnitt på bare 2,4 prosent, basert på 8 landsrepresentative målinger, ifølge Poll of polls. Dette er det laveste snittet partiet har hatt på over 12 år og en markant nedtur for et parti som i 2021 hadde ambisjoner om å bli en reell maktfaktor i norsk politikk, viser iNyheters gjenmnomgang.

Dersom dagens februar-tall hadde vært valgresultat, ville MDG vært nærmest utradert fra Stortinget, med mulighet for kun ett direktemandat fra Oslo.

Til sammenligning fikk partiet et snitt på 3,9 prosent ved valget i 2021, som plasserte dem rett under sperregrensen, men likevel sikret dem tre mandater. Partiet har dermed blitt redusert med nesten 40 % oppslutning siden forrige Stortingsvalg.

Les også: Katastrofemåling for MDG: Laveste på 8 år

Venstre under sperregrensen

Venstre er heller ikke i noen lysende posisjon. Partiet ligger på 4,3 prosent i februarsnittet og sliter med en lojalitet på kun 42 prosent, viste en analyse fra Poll of polls basert på Norstats februarmåling – som var en utstikker av en svært negativ enkeltmåling der de målt til fattige 3,1 prosent, med kun ett mandat.

Med unntak av en tangering fra november 2022, må vi tilbake til juli 2021 for å finne et dårligere resultat for Venstre.

Dersom vi ser på månedssnittet, har de ikke ligget lavere enn februars 4,3 prosent siden de snittet på 4,2 i oktober 2022, viser Poll of polls oversikt.

Partiet taper flest velgere til Høyre og Arbeiderpartiet, noe som tyder på at de mister appell som sentrum-alternativ. Dersom Venstre ikke klarer å stabilisere seg over sperregrensen, vil de risikere å bli betydelig redusert på Stortinget, med tilsvarende økonomiske tap.

Samtidig lusker sperregrensen dersom de opplever en ytterligere redusering. Til sammenligning, ved et tall på rundt 3,1 til 3,4 prosent – som de er målt til 3 av totalt 8 ganger denne måneden –, ville de fått bare 1 til 3 direktemandater på Stortinget. I dag har de 8.

Les også: Historisk vendepunkt i målingene

«Ap-effekten» vedvarer – men hvor lenge?

Arbeiderpartiets oppsving på målingene kan tilskrives Stoltenbergs inntreden som finansminister. Situasjonen illustrerer et dystert bilde av norske velgere som stemmekveg mer opptatt av person og profil heller enn praktisk politikk. Gullfisk, rett og slett.

Folk har enten helt glemt hvordan Ap har forverret økonomien for nordmenn flest, med økt inflasjon, økte strømpriser, fortsatt betydelige skatter og avgifter, og utvidet offentlig sektor og statlige budsjetter med påfølgende sløsing av skattepenger, eller så har de et latterlig naivt håp i at Stoltenberg (med alle hans historisk feilede prestisjeprosjekt på samvittigheten) plutselig skal føre noe annet enn Aps politikk.

Lyspunktet er imidlertid at enhver brå endring i det politiske markedet, spesielt de nostalgiske, fort faller i grus. Målingene som har Ap til oppmot 30 prosent er såkalte stemnigsmålinger. Historisk sett har slike nyhetshendelser hatt kortvarig effekt på meningsmålingene, da folk gjerne blir midlertidig engasjert av store politiske begivenheter.

Oppslutningen til Ap vil stabiliseres, noe samtlige valganalytikere peker på.

Spesielt vil det falle når velgerne ser deres tidligere foretrukne partier redusers til ubetydelige maktfaktorer, slik som MDG og Venstre nå gjør. Og ikke minst vil Aps gjenreiste støtte reduseres så snart man ikke merker noen forskjell på politikken som føres.

Aps tillitskrise stikker dypere enn en kjekk Jensemann som drar kvinnelige velgere, tror jeg.

Les også: Stoltenberg-effekten fortsetter: Ap størst igjen

Hvor treffsikre er meningsmålingene?

Slik metode fungerer for politiske menigsmålinger ved kvantitav datainnsamling, er at hver enkelte måling er utgjort av 1000 tilfeldig utvalgte respondenter, nasjonalt representativ ved at respondenter speiler befolkningen gjennom kvoter som fordeler seg på bakgrunnsvariabler som alder, kjønn og fylkesfordeling.

Deretter eventuelt vektes rådata fra datainnsamlingen mot slik som tidligere undersøkelser eller valgresultat, samt for å korrigere skjevheter i utvalget og sikre representativitet. Hvis en gruppe er underrepresentert, justeres svarene deres slik at resultatene bedre speiler befolkningen.

Likevel er feilmarginen for en enkeltmåling forholdsvis høy. For ytterligere nøyaktighet er det dermed gunstig å kombinere flere enkeltmålinger innenfor en kortest mulig periode (for å redusere endringer i det politiske markedet). Økt datagrunnlag gir naturligvis økt treffsikkerhet.

Når man kombinerer 8 slike målinger fordelt på én måned, blir tallet man sitter igjen med nær av så høy kvalitet man med rimelighet kan forvente fra bransjen.

Det er derfor iNyheter opererer med Poll of polls månedssnitt (som samler samtlige undersøkelsers resultat) i våre politiske analyser.

Spesielt Andre-partiene kan man bare noenlunde treffsikkert måle gjennom månedssnitt ettersom respondentbasen er for lav på enkeltmålinger. Man snakker ofte om bare 1-5 personer som oppgir dem i rådata, som dermed gjør at promillene fort dobles ved få utslag.

Det er derfor latterlig pinlig for en som jobber i bransjen å se mini-partiene feire gode enkeltmålinger og anklage dårlige målinger for å være et resultat av korrupsjon eller konspirasjoner.

Les også: Jevnt mellom de fire største partiene i gruppen «Andre»

Klima er ikke like viktig som mat på bordet

Miljøpartienes nedgang, som tydelig illustreres gjennom de kvalitativt sikre månedssnittene, vekker spørsmål om hvorvidt de fremstår som nødvendige i norsk politikk når godtiden svekker seg. Usikre tider fungerer for styringspartier som en magnet på fryktbaserte velgere. Kanskje har Ap slukt i seg sentrum for forkuelig fremtid, spesielt siden Stoltenbergs mer moderate profil har styrket Aps image.

Lite usannsynlig er det hvert fall at økte skatter, reguleringer og restriksjoner kan ha skremt bort inkonsekvente velgere i en tid der økonomisk usikkerhet er mer fremtredende enn klimaengasjement.

Når shit hits the fan er det ikke ambisiøse prosentmål fra EU og FN man tenker på.

Flere av de større partiene, som Ap, Høyre og SV, har dessuten inkorporert klimamål i sine programmer. Miljøpartiene kan dermed virke mindre unike og nødvendige, og mer risikofylt, i velgernes øyne.

Med kriging fra naboland er det dessuten kanskje bedre å like godt velge NATO-mannen, som også vil redde verden fra varmt vær, heller enn parteir som helst bruker sin politiske kapital til å øke prisen på bæreposer.

Samtidig vil miljøpartiene mest sannsynlig lukke gapet av velgerflukt til Ap så snart Ap-optimismen senker seg og tilstanden stabiliseres. Men dersom MDG og Venstre ikke klarer å snu trenden, kan miljøpartienes rolle i norsk politikk bli sterkt redusert i en god stund fremover.

For MDG sin del kan det bety fullstendig marginalisering, mens Venstre må kjempe hardt for å holde seg over sperregrensen. Spørsmålet er ikke lenger om de kan vokse – men om de i det hele tatt kan overleve.

Artikkelforfatter er ansatt i Ipsos.