Da USAs utenriksminister Marco Rubio talte på sikkerhetskonferansen i Munich Security Conference lørdag, var det ikke først og fremst en teknisk redegjørelse for NATO-budsjetter eller våpenleveranser. Det var en ideologisk tale. En sivilisasjonstale.
Rubio stilte et grunnleggende spørsmål:
– Nasjonal sikkerhet er ikke bare tekniske spørsmål om hvor mye vi bruker på forsvar. Det grunnleggende spørsmålet er: Hva er det egentlig vi forsvarer?
Han svarte selv:
– Hærer kjemper ikke for abstraksjoner. Hærer kjemper for et folk. For en nasjon. For en livsform.
Dermed flyttet han debatten fra budsjetter og våpensystemer til identitet og arv. Det er ikke bare territorium som skal forsvares, men «en stor sivilisasjon» med røtter i europeisk historie, kristendom, kunst, vitenskap og rettsstat.
– Det var her i Europa ideene som plantet frihetens frø ble født. Det var her rettsstaten, universitetene og den vitenskapelige revolusjonen oppsto.
Han nevnte Mozart og Beethoven, Dante og Shakespeare, Michelangelo og Da Vinci – og til og med Beatles og Rolling Stones – som uttrykk for en kontinuitet som ifølge ham forplikter.
Et oppgjør med avindustrialiseringen
Rubio rettet også skarp kritikk mot den økonomiske utviklingen i Vesten de siste tiårene.
– De-industrialisering var ikke uunngåelig. Det var et bevisst politisk valg.
Han beskrev globaliseringen slik den har vært praktisert, som en frivillig omforming av økonomiene som har gjort vestlige land avhengige av andre makter for kritiske varer og innsatsfaktorer.
– Tapet av forsyningskjedesovereinitet var ikke resultatet av sunn handel. Det var en dum og frivillig transformasjon som gjorde oss farlig sårbare.
Budskapet var tydelig: Reindustrialisering og kontroll over kritiske forsyningskjeder – inkludert mineraler og ny teknologi – er ikke bare økonomisk politikk, men sikkerhetspolitikk.
Samtidig pekte han fremover:
– Sammen kan vi ikke bare ta tilbake kontrollen over våre egne industrier. Vi kan lede an i områdene som vil definere det 21. århundret – kunstig intelligens, romfart, avansert produksjon.
Migrasjon som suverenitetsspørsmål
Et av de mest betente temaene i europeisk politikk ble også direkte adressert.
– Vi må gjenvinne kontrollen over våre nasjonale grenser, kontrollere hvem og hvor mange som slipper inn i våre land.
Rubio avviste at dette handler om fremmedfrykt.
– Dette er ikke et uttrykk for xenofobi eller hat. Det er en grunnleggende handling av nasjonal suverenitet.
Han beskrev masseinnvandring som en krise som «transformerer og destabiliserer samfunn over hele Vesten» og advarte om at manglende kontroll truer selve samfunnsveven.
I en europeisk kontekst, der migrasjonspolitikk splitter både partier og regjeringer, er dette en direkte støtte til en mer restriktiv linje – og en tydelig markering av avstand til deler av EUs etablerte kurs.
Reform – ikke avvikling – av verdensordenen
Rubio tok også et oppgjør med det han kalte «den såkalte globale orden».
– Vi trenger ikke å demontere det internasjonale systemet vi selv bygget. Men det må reformeres. Det må gjenoppbygges.
Han trakk frem FN som eksempel. Organisasjonen har «et enormt potensial», men har ifølge ham vist seg ute av stand til å løse de mest presserende konfliktene.
– Vi kan ikke fortsette å la dem som åpent truer våre borgere, gjemme seg bak abstraksjoner om internasjonal lov som de selv rutinemessig bryter.
Her legitimerte han en mer handlekraftig – og om nødvendig ensidig – bruk av makt.
– I en perfekt verden ville diplomater og resolusjoner løst disse problemene. Men vi lever ikke i en perfekt verden.
Avvisningen av «forvaltet nedgang»
Det mest siterte og ideologisk ladede utsagnet kom da Rubio formulerte hva han mente USA ikke lenger vil akseptere:
– Vi i Amerika har ingen interesse av å være høflige og ordentlige forvaltere av Vestens administrerte nedgang.
Dette er en direkte avvisning av en defensiv, forvaltningsorientert utenrikspolitikk. Ifølge Rubio står Vesten ved et veiskille: enten aksepterer man relativ tilbakegang som uunngåelig, eller så velger man revitalisering.
Han advarte mot en allianse «lammet av frykt» – frykt for klimaendringer, krig eller teknologi – og etterlyste i stedet selvtillit.
– Den eneste frykten vi bør ha, er frykten for skammen over ikke å etterlate våre nasjoner sterkere og rikere for våre barn.
Sivilisasjonsfortellingen
Talen var gjennomsyret av historie. Rubio beskrev hvordan Vesten ekspanderte i århundrer frem til 1945, før kontinentet lå i ruiner og store deler havnet bak jernteppet.
– Mange trodde Vestens dominans var over. Men våre forgjengere nektet å velge nedgang.
Han trakk paralleller til den kalde krigen og gjenoppbyggingen av Europa, og argumenterte for at en lignende besluttsomhet nå er nødvendig.
Mot slutten ble tonen personlig. Rubio fortalte om sine europeiske forfedre fra Italia og Spania, og om hvordan de neppe kunne forestille seg at en etterkommer 250 år senere skulle stå i Europa som USAs fremste diplomat.
– Vår historie begynte med en italiensk oppdager. Våre første kolonier ble bygget av engelske bosettere. Vårt politiske og juridiske system er dypt forankret i europeisk arv.
Han avsluttet med en tydelig forsikring:
– For oss amerikanere kan vårt hjem ligge på den vestlige halvkule, men vi vil alltid være et barn av Europa.
En ny kurs for den transatlantiske alliansen
Rubios budskap var ikke at den transatlantiske æraen er over. Tvert imot.
– I en tid der overskriftene taler om slutten på det transatlantiske forholdet, la det være klart: Det er verken vårt mål eller vårt ønske.
Men det er en annen type allianse han etterlyser: En som er stolt av sin kultur, som kan forsvare seg selv, som ikke outsourcer makt til systemer utenfor egen kontroll – og som ikke ber om tillatelse før den handler.
Spørsmålet etter München-talen er derfor ikke om USA ønsker et sterkt Europa. Det gjør de, ifølge Rubio. Spørsmålet er om europeiske ledere deler hans diagnose – at problemet ikke bare er dårlige enkelttiltak, men «en følelse av håpløshet og selvtilfredshet».
Talen var i så måte mindre en tradisjonell utenrikspolitisk redegjørelse og mer et ideologisk manifest.
Valget han tegnet opp, var enkelt i formen – men dramatisk i innhold:
Enten fortsetter Vesten å administrere sin relative tilbakegang. Eller så velger det, igjen, å avvise nedgangen som en skjebne – og insistere på fornyelse.
Se hele talen her: