Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

For en stund siden la president Trump seg ganske så uklokt ut med Pave Leo og blitt gjort til latter og skapt både hoderysting og muntrasjon over hele kloden. Men på samme tid er Paven/Kirken av en samlet verdenspresse ikke blitt utfordret på hvorfor han ikke i klartekst fordømte overgrep mot og forfølgelse av kristne i Afrika, mens han faktisk var i Afrika, samt massemyrderiene av sivile borgere i Iran.

Og når Paven uttalte at «Vi burde kanskje være litt mindre redde for islam» («We should perhaps be a little less fearful of Islam»», skaper faktisk det en del undring, også blant hans egne. 

Hans Afrika-tur startet med tre dager i Algerie, et muslimsk land med kun noen få tusen katolikker, og forøvrig også helt Judenrein! Dessuten et land som av Open Doors World Watch List plasseres på 20. plass når det gjelder forfølgelse av kristne. På sin 11 dagers tur omtalte han «nylige angrep…som har medført store tap av menneskeliv», men mer spesifikk var han ikke. Han omtalte mer presist korrupsjon og utnyttelsen av Afrikas naturressurser. 

Men forfølgelsen av katolikker og brenning av kirker i Nigeria ble ikke omtalt i presise vendinger og han satte ikke sine ben i landet. Han var så vag og rund at han ble berømmet for sin «fredsrolle» av ledende muslimer, og fikk full honnør av speakeren i det iranske parlamentet for sine langt mer konkrete utfall mot president Trump. 

Hvorfor denne selektive indignasjon? Hvorfor denne påfallende forsiktighet i en institusjon som er vant til å snakke både i og om absolutter? Hvorfor gjøre Kirken så inklusiv og altomfavnende at den blir tannløs og knapt kaster en skygge? Pave Leos oppfordring til enhet (unity) over alle trosgrenser visker ut Kirkens unike stilling og vil slå tilbake på Kirkens egen og indre enhet. Det er allerede små tegn til det, men det hører en annen debatt til.

Paven skapte undring gjennom påsken og i ukene etter. Han klarte å si ingenting om Irans overgrep og drap av tusenvis av egne borgere, om offentlige henrettelser av homoseksuelle, og statsautoriserte voldtekter og drap av unge kvinner som ikke bruker hijaben riktig og som tom. har den frekkhet å demonstrere for sin egen politiske frihet…

Han sa ingenting om de omfattende og stadig økende forfølgelsene av kristne, hans egne trosfeller, i Afrika og spesielt i Nigeria… Men han presterte å fordømme et militært angrep på en terrorstat som i over 45 år har truet sine naboer med utslettelse, eksportert terror til flere kontinenter og vært en hovedaktør og hoffleverandør av våpen og utstyr til flere kriger i regionen. Samt mishandlet sin egen befolkning til et punkt hvor samfunnskontrakten ikke lenger eksisterer. Intet mindre enn utrolig! Jeg har merket meg én kommentar om «Paven som Nyttig Idiot». Det uunngåelige spørsmålet blir da: Hvem sin nyttige idiot?

Jeg har lenge vært forundret over hvordan Kirken steller seg og stiller seg til mange spørsmål. Det har slått meg at den ikke makter å skille mellom det som tilhører Keiseren og det som er Kirkens eget anliggende. Hvis den vil være en politisk aktør så må den også finne seg i å bli behandlet som det, men det endrer den totalt. Det er vanskelig å forestille seg at Den hellige ånd skal forholde seg til antall «likes» på sogneprestens Facebook-side.

Det opprører meg at Kirken, både den norske og den katolske, synes rammet av den samme meget selektive indignasjon og aktivisme som mye av samfunnet forøvrig. Derved er den også aktivt med på å gjøre seg selv enda mer irrelevant. Hvis man til enhver tid vil være politisk korrekt så underminerer man sin egen innflytelse og oppgaven som moralsk fyrtårn.

Og jo mer selektiv man blir i sin indignasjon og aktivisme, desto mer politisk profilert fremstår man. Jeg har lenge stusset over at Kirken gang på gang klarer å se bort fra f.eks. den forfølgelse av egne trosfeller som finner sted i Afrika og Asia, men legger for dagen sterke meninger om og bruker tid og krefter på konflikter og politisk-økonomiske spørsmål som i utgangspunktet ikke har noe med Kirken å gjøre. Hvorfor skal Den norske kirke ha noen formening om norsk oljeleting?  Og hvorfor er den så forbløffende taus når det gjelder forfølgelsen av kristne i Afrika og Asia?

Når Kirken(e)s aktivistiske moralske kompass tilsynelatende svirrer målløst rundt, hva skal så en stakkars kirkegjenger tro eller mene?

Jeg har ingen svar, men er meget opptatt av at spørsmålene rundt Kirken og dens betydning og relevans for vårt samfunn hele tiden må stilles og luftes i full offentlighet, både i og utenfor Kirken, og definitivt ikke dekkes til eller pakkes inn i politisk korrekt svada. Når unge mennesker nå trekkes til Kirken så er det ikke fordi Kirken er aktivistisk. De behovene ivaretas langt bedre av andre.

Og nettopp det bør Kirken merke seg. Det er en stor feil å forsøke å bli som alle andre når man i utgangspunktet representerer noe helt særegent. Det kan synes som om ungdommen har skjønt det, mens Kirken på sin side har glemt det. Men har Kirken råd til å glemme det?