Dette er en kommentar.
Har du strevd med å forstå hva som skiller høyre- og venstresiden om dagen?
Det har jeg.
Under den kalde krigen gikk skillet langs aksen kapitalisme – sosialisme, altså privat kontra stat, individualisme kontra kollektivisme, og graden av velferdsstat og «sikkerhetsnett».
Det var antatt at arbeiderklassen og filleproletariatet støttet venstresidens større velferdsstat, mens de rike/borgerskapet heller ville la markedet og den sterkestes rett råde. Forskjellen var imidlertid ikke total; i praksis var det enighet om et visst offentlig sikkerhetsnett.
En mann som Trond Giske vil tilbake til dette, skal vi tro en podkast med Ole Asbjørn Ness.
Giske mener arbeiderbevegelsen og venstresiden fortsatt bør være opptatt av omsorg og rettferdighet. Samtidig siterer han den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt, som hevder at samhold, tradisjoner og symboler også er viktig for den gruppen mennesker som tradisjonelt har vært venstresidens kjernevelgere – ofte med lavere utdanning.
Et annet begrepspar som har dukket opp hos Giske er «nærvelgere» og «globalvelgere», inspirert av sosiologen David Goodharts begreper «somewheres» og «anywheres».
Globalvelgere er høyt utdannede og urbane; de føler tilhørighet til likesinnede høyt utdannede over hele verden.
Dette skillet mellom globalvelgere og nærvelgere reflekteres også i begrepsparene globalister kontra populister og transnasjonalister kontra nasjonalister.
Hadde de politiske skillelinjene holdt seg «ryddige», ville globalvelgere vært på høyresiden og nærvelgere på venstresiden.
Men tendensen er motsatt. I USA har Demokratene gått fra å være arbeiderklassens parti til å bli de urbane, høyt utdannede og høytlønnedes parti siden 1990-tallet. Republikanerne har gått fra å være kapitalens parti til å bli arbeiderklassens parti.
En lignende utvikling har skjedd i resten av Vesten. I mange flerpartisystemer har sentrum-høyre, sentrum-venstre og ytre venstre blitt «globalisert», mens ytre høyre har blitt representanter for nærvelgere og populister.
Kimen til denne utviklingen lå latent i venstresidens ideologi, med røtter hos Marx, som argumenterte for solidaritet på tvers av landegrenser basert på klasse. Kommunismens ideologer var universalister som så nasjoner som en midlertidig og uønsket fase i menneskehetens utvikling.
Dette budskapet har imidlertid primært resonert hos de som er skjermet fra dets faktiske økonomiske, sosiale og kulturelle konsekvenser. Med globalismen kommer fri flyt av mennesker (migrasjon/innvandring), teknologi og kapital. Arbeiderklassen i vestlige land har opplevd økt konkurranse, press på lønninger og status, samt endringer i nabolag preget av innvandring, polarisering og kriminalitet.
Venstresiden har dermed utviklet seg til en utopisk, elitistisk bevegelse. Dens sympatisører har ofte egeninteresse i staten, siden de er ansatt i den stadig ekspanderende offentlige sektoren, som byråkrater, lærere og helsepersonell. De er imidlertid ikke lenger «arbeiderklasse».
En stund fortsatte arbeiderklassen å stemme til venstre, men i minkende grad. Det er som om de har innsett at deres interesser ligger et annet sted.
Dette andre stedet har blitt høyresiden, tidligere assosiert med konkurranse og kapitalisme.
I podkasten peker Giske på at det var fra LO og arbeiderbevegelsen kravet om innvandringsstopp kom på 1970-tallet. Giske mener at begrenset innvandring er i arbeiderklassens interesse, mens kapitaleierne ønsker mer arbeidsinnvandring.
Han ser for seg at venstresiden, eller i det minste Ap, «tar tilbake» eierskapet til streng innvandringspolitikk, samt respekt for nasjonale tradisjoner og symboler, inkludert kristne verdier.
I så fall må venstresiden splittes i to, der ytre venstre fortsetter sitt radikale, utopiske rettferdighetsprosjekt. Giskes prosjekt synes å være et «Norge først-sosialdemokrati» – en eksplisitt distansering fra grenseløs solidaritet som ideologisk fører til oppløsning av nasjonalstaten.
I USA har den venstreradikale Cenk Uygur foreslått at den radikale venstresiden bør innse at de deler interesser med den «nye» høyresiden og Trumps MAGA-bevegelse. Begge er nå populister i opposisjon til The Establishment, som ifølge Uygur prioriterer «endeløse kriger», regimeendringer og det militærindustrielle komplekset over folket.
Kommentar
Det politiske landskapet er forvirrende om dagen. Frontene og alliansene er ustabile. Folk føler seg ikke hjemme noe sted og stemmer i økende grad uten klar forankring i gamle klasseskiller eller familietradisjoner. Bølgen av velgere som vandrer mellom Sp, Høyre og Frp i Norge er et uttrykk for denne forvirringen.
Ness har lest Giskes bok og mener den er en oppskrift på å få Ap tilbake over 30 prosent. Han sikter trolig til et Ap som er innvandringsrestriktivt, verdikonservativt, og som nedtoner utopisk klimapolitikk, radikale kjønnsteorier og annen «woke» identitetspolitikk.
Hvis Ap følger denne kursen, vil de kjempe om Frps «nye» velgere, men risikere å miste byråkratene til SV og MDG.
Danmarks Mette Frederiksen har allerede ført Socialdemokratiet i denne retningen. En lignende utvikling i Norge kan skape et Ap som anerkjenner at et lands myndigheter først og fremst må ivareta interessene til de som allerede bor der og deres etterkommere.
Om høyre- og venstresiden igjen kan enes om viktigheten av samhold, tradisjoner og symboler, kan man kanskje vende tilbake til diskusjoner om privat versus offentlig og kapitalisme versus sosialisme som den primære forskjellen mellom dem.
Før den tid har imidlertid Ap og venstresiden flere vanskelige erkjennelser og oppgjør foran seg.