Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på spørsmål som den siste tiden har vært drøftet på iNyheter om Det Nye Testamentets troverdighet. Dette er sentralt når vi skal bedømme om Kirkens fremstilling av Jesu liv og lære står til troende – og dermed også når vi skal bedømme kristendommens troverdighet.

Den ukjente kilden Q

La meg innledningsvis komme med en korreksjon. Dessverre var jeg litt for rask på avtrekkeren min forrige artikkel «Gudstroens troverdighet: Om utfordringene fra Lurås», da jeg skrev følgende:

«Her bør vi alle ha in mente noe jeg så vidt antydet i nevnte debatt, nemlig at de fleste bibelforskere ser ut til å være enige om at Markus (samt Matteus og Lukas, som på 70- eller 80-tallet utdyper og supplerer det Markus skrev), etter alt å dømme har hatt tilgang på tidligere kilder, i særdeleshet en som ganske enkelt omtales som Q (fra tysk quelle; ‘kilde’).»

Konsensus hos NT-forskere ser ut til å være at Q kan dateres til en gang mellom år 40 og 60. Det betyr at det er grunn til å tro at Q (om den fantes) er eldre enn evangeliet etter Markus. Dette fikk meg til å trekke den forhastede konklusjon at også Markus (ikke bare Matteus og Lukas) bygde på Q. Av gode grunner er dette imidlertid ikke en vanlig oppfatning hos forskerne, og min misforståelse ble dessverre med i det ovenfor siterte avsnittet. Herved korrigert.

Tekstkritisk bibelforskning

Min forrige artikkel er blitt kritisert av Sverre Avnskog, hvis artikkel har overskriften «Kjenner ikke Anfindsen til den omfattende tekstkritiske bibelforskningen?»

Det korte svaret er at jo, jeg er godt kjent med eksistensen av tekstkritisk bibelforskning (selv om jeg aldeles ikke er noen ekspert på området).

Imidlertid er det slik at jeg vokste opp i en kristen sammenheng der mange var av den oppfatning at Bibelen er fullstendig ufeilbarlig ned til hver minste detalj. For all del, blant teologer og forkynner i det aktuelle kirkesamfunnet var det delte meninger om disse tingene, men særlig en profilert leder, som jeg selv var sterkt påvirket av, gikk god for det beryktede dokumentet «The Chicago Statement on Biblical Inerrancy», som rett og slett er et kraftfullt (og skremmende) uttrykk for amerikansk bibelfundamentalisme.

Det intellektuelt uholdbare i det såkalte bibelsynet som ligger til grunn her, førte meg på 1990-tallet ut i en dyp, langvarig og smertefull troskrise.

Jeg har tatt et grundig (dog populærvitenskapelig, og derfor forholdsvis lettlest) oppgjør med dette i min bok «Fundamentalistiske favntak – om islamofobi, islamisme og andre typer religiøs eller sekulær fundamentalisme» (interesserte lesere kan få boken tilsendt for kr 50 + forsendelse; den er stadig aktuell, ti år etter utgivelsen i 2015).

For et grundigere oppgjøre med et fundamentalistisk bibelsyn hvis alvorlige svakheter litt for mange evangelikale kristne er uvitende om, anbefaler jeg boken «Sacred Word, Broken Word: Biblical Authority and the Dark Side of Scripture» av teologiprofessor Kenton L. Sparks (som selv er en evangelikal kristen).

I forlengelsen av dette vil jeg anbefale den prisbelønte boken «The Scandal of the Evangelical Mind» av historikeren Mark A. Noll (også han en evangelikal kristen).

Bøkene til både Sparks og Noll er for øvrig drøftet og sitert fra i min egen bok om fundamentalisme.

Jeg er altså enig med Avnskog i at Bibelen er preget av de menneskene som skrev den og deres samtid. Det er liten tvil om at den inneholder feil og svakheter, inkludert visse uoverensstemmelser mellom de ulike evangelieberetningene.

Disse forholdene har kirkefedrene i oldkirken selvsagt vært klar over, og de har altså likevel med åpne øyne valgt å inkludere blant annet de fire evangeliene (Matteus, Markus, Lukas og Johannes) i den nytestamentlige kanon.

De gjorde dette fordi de mente at evangeliene til sammen gir et troverdig vitnesbyrd om hvem Jesus er, samt Hans liv og lære, til tross for at det er feilbarlige mennesker av kjøtt og blod som har skrevet dem.

Paradoksalt nok er dette en observasjon som taler for autentisiteten og troverdigheten til NTs vitnesbyrd om Jesu liv og lære, siden det forteller oss at de første kristne ikke (eller i hvert fall i liten grad) har redigert vekk uoverensstemmelser for å gi et kunstig inntrykk av ufeilbarlighet; det vi får er ekte vare, ikke et sminket falsum.

Hva slags kilder kan Markus ha hatt tilgang til?

I forrige artikkel skrev jeg blant annet følgende om hvilket kildemateriale som kan ha ligget til grunn for Markusevangeliet:

«Ikke bare det, men det er grunn til å tro at det i hvert fall siden 40-tallet har eksistert flere skriftlige kilder med nedtegnelser som i det minste gjenga fragmenter av hva Jesus sa og gjorde. Det er altså nærliggende å tenke at Markus (og senere Matteus og Lukas) fungerte som en slags redaktør, som samlet og systematiserte både muntlig og skriftlig informasjon om Jesus som var kjent i urkirken.»

Dette har fått Avnskog til å reagere: «Anfindsen spekulerer i at det kanskje allerede fra 40-tallet, altså kun ti år etter Jesus død fantes skriftlige nedtegnelse om Jesu liv og forkynnelse, men for å være ærlig har jeg aldri sett dette omtalt et eneste sted. Dessverre kan ikke dette annet en avvises som rene spekulasjoner.»

Avnskog har for så vidt rett i at jeg, basert på intuisjon og generell bakgrunnskunnskap, tok meg den frihet å spekulere i hva jeg mener det rimelig å anta.

Min magefølelse tilsier nemlig at det er fullstendig urimelig å legge til grunn at ingen kristne skulle ha valgt å skrive ned noen av de Jesus-sitatene og beretningene om Ham som ble brukt i kristen forkynnelse, og som sirkulerte i det kristne miljøet, i hvert fall fra pinsedag (altså 50 dager etter Jesu oppstandelse fra de døde).

Men siden jeg nå blir utfordret på akkurat dette, spurte jeg ChatGPT om det er en vanlig oppfatning blant NT-forskere at Markus kan ha hatt tilgang ikke bar til muntlige, men også skriftlige, kilder da han skrev sitt evangelium.

Jeg fikk et langt og interessant svar som konkluderer slik (kursiv i original, fet typer tilføyd av meg): «[Here is a] Short list of influential scholars who argue for pre-Mark written Jesus traditions: Martin Hengel, Richard Bauckham, James D. G. Dunn, Luke Timothy Johnson, John S. Kloppenborg, Dale C. Allison, Helmut Koester, Birger Gerhardsson, C. H. Dodd, Rudolf Bultmann (even he allowed for some early written sources). So — the idea is very much mainstream.»

Flere av disse navnene er blant de mest anerkjente NT-forskerne i verden (nålevende og tidligere).

Jeg har ikke lest bøkene der de nevnte forskerne drøfter problemstillingen, og ChatGPT har heller ikke tilgang, da de aktuelle bøkene ikke er fritt tilgjengelige på nettet. Vi må derfor spørre oss selv om ChatGPT faktisk har dekning for å si at disse forskerne mener Markus sannsynligvis har støttet seg på skriftlige kilder, eller om denne påstanden kan være et eksempel på KI-hallusinasjoner.

ChatGPT henviste meg imidlertid til en Wikipedia-artikkel, der vi leser om den ateistiske (!) NT-forskeren Bart D. Ehrman at han (min uthevelse) «observes that the surviving Gospels show usage of much earlier independent written and oral sources that extended back to the time of Jesus death around 29 or 30 AD, but did not survive; and that Luke’s observation that many sources existed by his time is accurate.» (sitert fra Sources for the historicity of Jesus, med referanse til Ehrman, Bart D. (2012). Did Jesus Exist? : The Historical Argument for Jesus of Nazareth. New York: HarperOne. pp. 83–85.)

Ytterligere en bekreftelse på at Markus meget vel kan hatt både skriftlige og muntlige kilder som grunnlag da han skrev sitt evangelium, får jeg fra Magisterium.com (en KI-tjeneste fra Den Katolske Kirke, mine uthevelser): «Catholic tradition and scholarly analysis allow for the possibility that Mark drew on other trustworthy sources beyond Peter’s oral preaching. The Pontifical Biblical Commission’s 1912 response explicitly affirms the view that Mark composed his Gospel «according to the preaching of Peter,» while also asserting that «other sources worthy of trust were also at hand for these same evangelists, either oral or even already consigned to writing.» This ruling deems it imprudent to question this position, given testimonies from tradition (e.g., Irenaeus, Clement of Alexandria, Origen, and Eusebius) and internal evidence from the Gospel itself.»

La oss oppsummere noe av det vi vet om Markus. Han var en nær medarbeider av apostelen Peter i mange år, sannsynligvis noen tiår, men samarbeidet har neppe vært like tett hele tiden. Markus bygger altså på hva han lærte fra Peter (som jo var Jesu fremste disippel i ca tre år), og det er neppe en dristig antagelse å tenke seg at han lærte mange av Peters Jesus-beretninger utenat etter å ha sittet under hans talerstol ulike steder i Lilleasia, samt vært sammen med ham i Roma (der Peter etter alt å dømme ble martyr under keiser Nero en gang mellom 64 og 67).

Og selvsagt er det ikke spesielt dristig å anta at Markus kan ha tatt skriftlige notater ved ulike anledninger. Ei heller er det dristig å anta, slik mange NT-forskere altså gjør, at også andre kristne rundt omkring kan ha gjort seg notater, at slike notater har blitt spredt og kopiert i de kristne miljøene, og at Markus har hatt tilgang til en del av disse.

Kort sagt: Jeg mener vi har god grunn til å stole på det Markus forteller oss om Jesu liv og lære, og at dette ikke undergraves av det faktum at det gikk 20 – 30 år fra Jesu død til Markusevangeliet ble nedtegnet i sin helhet og ‘publisert’.

Lukasprologen

Lukasevangeliet innledes med følgende prolog (Luk 1:1-4, mine uthevelser): «Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, 2 slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. 3 Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, 4 så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.»

Da Lukas skrev dette, forelå Markusevangeliet, og muligens også Matteusevangeliet (sistnevnte kom omtrent samtidig med Lukas, så forskerne er ikke sikre på hvilket av de to som kom først). Likevel slår Lukas matter-of-factly fast at det er «mange» som før ham har forsøkt å gi en fremstilling av Jesu liv og lære. Men nå har også han funnet ut at han vil skrive om disse tingene, og da med en ambisjon om å gi et mer fullstendig bilde enn sine forgjengere.

Måten Lukas formulerer seg på her, gir etter min vurdering en klar indikasjon på at han henviser til skriftlige fremstillinger, og ikke bare muntlige overleveringer.

Legg også merke til understrekningen av at de ulike skribentene bringer videre det som er overlevert fra øyenvitner.

Lukas mener derfor han har solid dekning for å hevde at det han her kommer med, er pålitelig.

Oppsummering og konklusjon

Avnskog er innom flere andre emner, ikke minst mange muslimske lærdes tvilsomme og lite gjennomtenkte forhold til Bibelen, slik jeg selv og i hvert fall Joseph E. B. Lumbard og de andre lærde som står bak The Study Quran vurderer det (se særlig Lumbards essay i TSQ, med tittelen The Quranic View of Sacred History and Other Religions, side 1767; kan ved henvendelse til meg fås gratis som en frittstående PDF, 100% lovlig).

Avnskog never også de såkalt gnostiske evangeliene, som oldkirken valgte ikke å inkludere i kanon (med god grunn vil de fleste kristne kirkesamfunn si).

Jeg skriver gjerne mer om disse temaene, men det må eventuelt bli i en senere artikkel. Plassen her er allerede brukt opp til å svare på det jeg mener er de viktigste tingene Avnskog tar opp.

I denne artikkelen har jeg forsøkt å sannsynliggjøre at de nytestamentlige skribentene var samvittighetsfulle og redelige. Jeg mener vi har god grunn til å tro at kirkefedrene, som etter hvert avgjorde hvilke skrifter som skulle inkluderes i kanon og hvilke som skulle utelates, la strenge kriterier om kvalitet og relevans til grunn for denne utvelgelsen.

Helt spesielt la kirkefedrene vekt på at de fire evangeliene (Matteus, Markus, Lukas, Johannes) samt Apostlenes gjerninger (også den skrevet av Lukas) var bygd på øyenvitneskildringer og troverdige kilder.

Jeg tror altså at det Nye Testamentets troverdighet og historisitet står sterkere enn det både Helge Lurås og Sverre Avnskog ser ut til å anta.