Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Siden november 2024 har iNyheter-redaktør Helge Lurås flere ganger, både skriftlig og i podkaster, utfordret troende til debatt om eksistensielle spørsmål. Dette er et initiativ jeg applauderer, og her kommer et nytt bidrag fra meg.
Bibelens troverdighet
Lurås mener det gikk påfallende lang tid fra Jesu korsfestelse (sannsynligvis i år 33, men muligens år 30) til det eldste av Bibelens evangelier (Markus), ble nedtegnet omtrent år 65 -70. Lurås kom inn på dette i Frihetsforbundets debatt 2. oktober, der Marius Løkken, Benjamin Bringsås og undertegnede også deltok.
Her bør vi alle ha in mente noe jeg så vidt antydet i nevnte debatt, nemlig at de fleste bibelforskere ser ut til å være enige om at Markus (samt Matteus og Lukas, som på 70- eller 80-tallet utdyper og supplerer det Markus skrev), etter alt å dømme har hatt tilgang på tidligere kilder, i særdeleshet en som ganske enkelt omtales som Q (fra tysk quelle; «kilde»).
Ikke bare det, men det er grunn til å tro at det i hvert fall siden 40-tallet har eksistert flere skriftlige kilder med nedtegnelser som i det minste gjenga fragmenter av hva Jesus sa og gjorde.
Det er altså nærliggende å tenke at Markus (og senere Matteus og Lukas) fungerte som en slags redaktør, som samlet og systematiserte både muntlig og skriftlig informasjon om Jesus som var kjent i urkirken. Og om Markus hadde lagt frem et dokument som mange i hans samtid straks ville se at ikke stemte med eksisterende overleveringer, ville det garantert ha vakt bestyrtelse, og hans evangelium ville neppe ha blitt inkludert i den bibelske kanon (og Matteus og Lukas bekrefter at det Markus skrev holder vann).
Når man så også tar med i betraktning at den aktuelle kulturen hadde en sterk tradisjon for muntlige overleveringer og gjenfortellinger, får vi et ganske annet bilde enn det Lurås skisserte i nevnte debatt.
Trenger islam en ny profet?
I november 2024 inviterte Lurås meg til en podkastsamtale om tro og tvil. Samtalen ble både lang og interessant, med en rekke gode og gjennomtenkte spørsmål fra hans side.
Flere av spørsmålene hadde jeg tidligere støtt på i andre sammenhenger, men særlig én problemstilling ble vinklet på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt før, og som jeg bare måtte innrømme at jeg ikke hadde godt nok svar på. Hans poeng var (fritt gjengitt) at når vi tar i betraktning alt som har skjedd opp gjennom århundrene, og hvor mye krig, vold, terror, intellektuell armod og annen elendighet som har fulgt islam som en mare, er det ikke da på tide at Gud sender en ny profet som kunne rette opp i disse tingene?
Det er et meget aktuelt spørsmål, som jeg har grublet en del på i det året som er gått. Det svaret jeg etter hvert har landet på, er at muslimer allerede har den profeten som kan hjelpe dem ut av dagens problemer, nemlig Jesus.
Jesus er en av de meste sentrale profetene i islam (sammen med f.eks. Moses, Abraham og Muhammed). Etter min vurdering burde han ikke bare være en profet blant mange, men den mest sentrale av dem alle. Dette fordi Koranen (i likhet med Bibelen) slår fast at Jesus (Isa) faktisk er Messias (arabisk: al-Masīḥ, gresk: Christós), et sentralt teologisk begrep som betyr «den salvede», «den som er innviet» eller «den utvalgte».
Poenget er at Jesus er salvet (dvs utrustet), innviet og utvalgt (fremfor alle andre mennesker som noen sinne har levd; han er den eneste som har Messias-tittelen) til å forkynne evangeliet (som betyr «de gode nyhetene», arabisk: al-Injīl), samt til å forkynne og demonstrere at «Guds rike er kommet nær».
La meg komme med to presiseringer før dette hovedavsnittet kommer til en konklusjon.
For det første bør det være ukontroversielt å hevde at islam har problemer, ikke minst med fundamentalisme, fanatisme, ekstremisme og intoleranse. Dette er noe som har vært berørt av en rekke muslimske intellektuelle som f.eks. Gai Eaton, Khaled Abou El Fadl, Hamza Yusuf, Muhammad Asad, Seyyed Hossein Nasr, Joseph Lumbard og Mustafa Akyol.
Professor Timothy Winter (alias Abdal Hakim Murad), har gjentatte ganger gitt diplomatisk uttrykk for tilsvarende bekymringer, og er interessant nok nylig intervjuet i en større artikkel i Morgenbladet #44 (bak betalingsmur). Sjeik Murad får der sterk støtte av tre lederskikkelser i det muslimske miljøet i Norge, nemlig Ameer Ali, Nora S. Eggen og Usman Rana.
I en artikkel på HonestThinking.org finnes noe av det stoffet jeg selv skrev om problemer i islam i 2022, mens jeg fremdeles var aktiv som muslim. Se også mitt åpne brev til Muslimsk Dialognettverk (2025), for mer kjøtt på beinet.
For det andre er det nettopp Bibelen som er den viktigste kilden til informasjon om Jesu lære og den etikken han formidlet. Mitt inntrykk er imidlertid at muslimer flest bruker lite eller ingen tid på å studere Bibelen – ja de leser knapt nok de fire evangeliene i det Nye Testamente, ser det ut til. Dette til tross for at Koranen gang på gang understreker at Bibelen er en «tidligere åpenbaring» (se f.eks. 2:62, 2:146, 3:3-4, 20:133, 26:196, 29:46, 42:15, 57:25). Og hvis noe er en åpenbaring fra Gud, da sier det seg selv at dette burde være viktig for muslimer.
Dessverre er det en utbredt oppfatning hos muslimer at de kristne har tuklet med Bibelens innhold, og at det som står der derfor ikke er til å stole på. Og hvis en imam eller sjeik sier at det forholder seg slik, da er store deler av den muslimske ummah villige til å ta det for god fisk, selv om det knapt finnes forskning og gode argumenter som taler for at dette er tilfelle. For ordens skyld: Det finnes Koran-vers som antyder at ikke hele Jesu budskap er blitt bevart for ettertiden (f.eks. 3:3, 10:37, 34:31), men når mange muslimer bruker det som en unnskyldning for å neglisjere alt det viktige og fine som faktisk står i Bibelen, og i stedet kun studere Koranen, virker det lite gjennomtenkt.
At en del Bibel-oversettelser (til f.eks. norsk eller engelsk) på noen punkter velger formuleringer som provoserer muslimer, er en helt annen sak, og er noe de selv kunne gjøre noe med, om de tok problemstillingen alvorlig (og var villige til å følge etablerte, akademiske normer for hvordan slikt oversettelsesarbeid må utføres om det skal ha troverdighet).
Men mens det vrimler av språk- og teknologikyndige muslimer som lager forseggjorte og tiltalende web-sider med oversettelser av og informasjon om Koranen, gjøres det i slike kretser fint lite arbeid med den andre store og viktige boken i islam, nemlig Bibelen.
Min konklusjon at den lunkne holdningen til Bibelen generelt, og til Jesus og Hans budskap spesielt, er en av hovedforklaringene på at islam har så store problemer.
Det finnes en tankevekkende bok om Jesu betydning innen islam, nemlig «The Islamic Jesus – How the King of the Jews Became a Prophet of the Muslims» av den internasjonalt kjente muslimske intellektuelle Mustafa Akyol (for mer info om ham, se f.eks. Wikipedia).
Denne boken får svært positiv omtale av en lærd jeg vet at mange muslimer i Norge setter pris på, nemlig Dr. Shabir Ally; se hans vurdering av boken på YouTube (11 minutter). Se også podkastepisoden om denne boken på Blogging Theology der Akyol er gjest; eller «Islam, Christ, and Liberty» der han er gjest hos Jordan B. Peterson.
For en mer generell drøftelse av hva som har gått galt i islam de siste tusen årene eller så, se Akyols uhyre interessante bok «Reopening Muslim Minds: A Return to Reason, Freedom, and Tolerance».
Finnes demoner?
I en podkastepisode fra 2. november i år, har Lurås den lutherske presten Sakarias Ingolfsson som gjest, der de to samtaler om «tvil, rasjonalitet og troens virkning». Et av temaene som berøres, er eksistensen av demoner eller onde åndsmakter.
«Ser du på djevelen som en reell kraft i verden?», spør Lurås. Ingolfsson svarer ja, og utdyper: «Bibelen lærer at det finnes mer enn den materielle virkeligheten. Det finnes åndelige vesener, og noen av dem har gjort opprør. Men vi må ikke forklare all ondskap med demoner.»
Det synes jeg er et godt og balansert svar, som jeg gjerne gir min tilslutning til. Det springende punktet (som jeg var innom i min forrige artikkel om tro og tvil) er om vi bor i et «lukket» univers (som ikke har noen årsak eller hensikt), eller et univers som er åpent for påvirkning fra åndelige dimensjoner som er utenfor vitenskapens rekkevidde å bekrefte eller avkrefte (ref begrepet transcendent).
Jeg er enig med Ingolfsson i at vi ikke må forklare all ondskap med demonisk påvirkning. Mennesket har betydelig kapasitet ikke bare til egoisme (noe som så å si er kodet i genene våre), men også til ondskap. Jeg har selv i yngre dager erfart hvordan visse karismatiske miljøer kan bikke over i et usunt fokus på demoner. For en kristen er det en sentral del av troen at vi skal øve oss i å overvinne uheldige sider ved vår skrøpelige, menneskelige natur (teologene kaller det «helliggjørelse»).
Samtidig understreker Bibelen at det finnes åndskrefter som hater alt som er sant, godt og vakkert, og som kan øve innflytelse på mennesker som åpner seg for deres påvirkning. Spesielt kjent i så måte er det Paulus skriver i Efeserbrevet 6:10-18.
Et konkret eksempel på det jeg her har i tankene, er 17 år gamle Axel Rudakubana som i fjor sommer gikk til angrep mot en danseklasse i Southport, drepte tre små jenter med kniv, og skadet ti andre.
At mennesker kan finne glede og tilfredsstillelse ved å pine, plage, torturere og drepe fiender, konkurrenter eller rivaler er dessverre vel kjent fra historien. Men når en tenåring over tid drømmer om å «drepe noen» (slik Rudakubana gjorde), og etter hvert setter sitt onde forsett ut i livet, og på toppen av det hele velger seg ut tilfeldige småjenter som ofre, da tror jeg at det er mer enn bare «egoistiske gener», eller mentale lidelser, som er ute og går.
I forlengelsen av dette tenker jeg at i hvert fall deler av den woke-ideologien som er i ferd med å ødelegge Vesten, har demoniske røtter. Denne forkvaklede ideologien har fått britiske myndigheter til å lukke øynene ikke bare for Rudakubanas onde tilbøyeligheter, men også for de beryktede grooming-gjengene som systematisk og gjennom flere tiår har misbrukt og mishandlet tusenvis av engelske arbeiderklassejenter (i seg selv en sjokkerende og tankevekkende oppvisning i diabolsk ondskap).
Veien til helvete kan nok ofte være brolagt med gode hensikter, men noen ganger er det verre enn som så, er jeg redd; den er i noen tilfeller brolagt med onde hensikter. Mennesker av god vilje som ønsker å være woke i en naiv tro på at det er veien til fred, harmoni og paradisiske tilstander, bør spørre seg selv hva slags bevegelse de faktisk støtter, og ikke minst hvilken betydning denne bevegelsens røtter i postmodernisme har når det kommer til stykket.
Skjer det mirakler i våre dager?
Et annet tema Lurås tar opp i sin samtale med Ingolfsson, er om det skjer mirakler nå for tiden (og kanskje underforstått om mirakler i det hele tatt har skjedd på noe tidspunkt i historien). Dette har det vært skrevet ganske mange artikler og bøker om, og den som søker på nettet vil kunne finne mye stoff, både pro et contra.
At det i visse kristne miljøer av og til fremmes påstander om mirakler og helbredelser som ikke holder vann, har jeg selv sett på nært hold ved mer enn én anledning. Det er derfor gledelig at David Åleskjær (sønn av Åge Åleskjær, som for noen tiår siden var en av Norges mest kjente mirakelpredikanter) nylig skrev et innlegg i avisen Dagen, der ingressen lyder «La oss ha nulltoleranse for falskhet som skjer i Guds navn». NB: Jeg påstår ikke at det er sin egen far han har i tankene her, skjønt noen overdrivelser har nok også Åleskjær senior gjort seg skyldig i.
Selv deltok jeg på 80- og 90-tallet på en del møter med den verdenskjente evangelisten Reinhard Bonnke (1940 – 2019). Jeg har sett og hørt ham ta munnen for full uten å innrømme og korrigere dette i etterkant (så langt jeg har kunnet registrere), men jeg har også vært vitne til en godt dokumentert helbredelse der han hadde en finger med i spillet.
Den 16. mai 1987 var jeg nemlig (sammen med noen hundre andre ledere, prester, pastorer og «vanlige kristne», samt en del journalister) tilstede på SAS-hotellet i Oslo og hørte Reinhard Bonnke tale. På møtet var det en kvinne i rullestol, og Bonnke sa klart og tydelig så alle hørte det, at hun innen kort tid skulle reise seg fra rullestolen. Og slik ble det.
Den aktuelle kvinnen hadde vært bundet til rullestol i mange år, og hadde vært grundig utredet av noen av Norges fremste eksperter på området. Alt så imidlertid håpløst ut, helt til hun – alene hjemme noen dager etter Bonnke-møtet i Oslo – plutselig kjente at hun for første gang på mange år kunne stå på egne ben. Den som fikk problemer med å holde seg oppreist den dagen, var mannen hennes som fikk sjokk da han litt senere kom hjem fra jobb.
I 2007 kontaktet jeg henne for å spørre om hun fortsatt var frisk. Det var hun, og hun ga meg tillatelse til å skrive om hennes historie (som ble omtalt i flere aviser og tidsskrifter den gangen på slutten av 1980-tallet).
Jeg gjorde dette fordi Levi Fragell noen dager tidligere hadde publisert et Dagblad-innlegg med tittelen «Bedrag i Jesu navn», hvilket jeg oppfattet som et unyansert og ikke helt fair angrep både på norsk pinsebevegelse og Bonnke.
Min beskrivelse av det som skjedde i 1987, og min oppfølging av dette i 2007, finnes i min artikkel «Bedrag i Jesu navn – Levi Fragell vs. Reinhard Bonnke». Der navngir jeg den aktuelle kvinnen, og legger frem opplysninger som tilsier at det er vanskelig ganske enkelt å avfeie det som skjedde med henne som ønsketenkning, placebo eller lignende.
Leve Fragell svarte aldri på den utfordringen jeg ga ham den gangen, noe som muligens skyldes at det jeg skrev aldri dukket opp på radaren hans. Mulig det.
Men saken er like aktuell nå som den gangen, så jeg utfordrer Lurås (og gjerne andre ateister/agnostikere) til å kommentere den dokumentasjonen jeg her legger frem.
Det stemmer kanskje at spektakulære mirakler ikke skjer hvor som helst i tide og utide, men jeg tror vi bommer om vi tenker at de aldri skjer i det hele tatt. Skjønt «små» hverdagsmirakler hører jeg om eller erfarer selv fra tid til annen. Noe av dette kan selvsagt være tilfeldigheter, men neppe alt.
Konklusjon
La meg ganske enkelt gjenta noe av det jeg skrev i 2007 (men nå med en ny tilføyelse i parentes): Universet, vår eksistens og det å leve som menneske er kanskje ikke fullt så enkelt som det en gjennomsnittlig pinsepredikant vil ha det til. Men det er ikke sikkert verden er fullt så enkel som Levi Fragell (og Helge Lurås) vil ha det til, heller.