Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Kan rasjonelt tenkende mennesker tro på noe så fantastisk som Jesu oppstandelse fra de døde? Jeg mener svaret er ja, og i denne artikkelen vil jeg antyde hvorfor.

Foranledningen til at jeg tar opp dette, er en iNyheter-artikkel fra 22. august, som omtaler en live-samtale i regi av Frihetsforbundet der Helge Lurås, sammen med Benjamin Bringsås, særlig tar opp kjernen i kristendommen, nemlig spørsmålet om Jesu oppstandelse fra de døde.

I nærmere 2000 år har det vært universell enighet blant kristne om at Jesus oppsto fysisk med et såkalt herlighetslegeme; han var ikke bundet av tid og rom, slik han hadde vært i sitt jordeliv tidligere, samtidig kunne han f.eks. snakke og spise mat, og «tvileren Thomas» (som ville ha håndfaste bevis, og derfor av mange betraktes som en representant for sunn skepsis), kunne berøre ham (Johannes 20:24-29).

Apostelen Paulus understreker at Jesu oppstandelse er en essensiell komponent i kristen teologi (1 Korinterbrev 15:12-28).

Lurås mener imidlertid at fortellingen rett og slett er for usannsynlig til å kunne aksepteres av en utdannet og rasjonell befolkning.

Den aktuelle live-samtalen mellom ham og Bringsås er lagt ut på YouTube, og presenteres bl.a. slik: «I Frihetsforbundets første direktesending tar vi tak i de store spørsmålene om tro, ateisme og livssyn. Målet er å gjenreise en åpen, kritisk og intellektuell samtale om religion og alternativer til religion – på norsk, direkte og tilgjengelig for alle.»

Dette synes jeg er en utmerket målsetning, og det er flott at Frihetsforbundet tar et slikt initiativ. Mitt ønske er altså å bidra til den samtalen man her etterlyser.

Jeg er enig med religionskritikere i at dersom Gud ikke finnes, da er det vanskelig å tro at Jesus har stått opp fra de døde. Det betyr etter min vurdering at en rasjonell drøftelse av oppstandelsen bør ta utgangspunkt i spørsmålet om Guds eksistens.

Hva kjente tenkere mener om Gud

Dette er et spørsmål som har opptatt mange filosofer opp gjennom historien. To som har markert seg i så måte er den muslimske al-Ghazali og den kristne Thomas Aquinas. Førstnevnte er særlig kjent for sitt kosmologiske gudsbevis (ofte presentert sammen med stikkordet Kalam), som i vår tid er blitt videreutviklet av filosofen William Lane Craig. Aquinas har brukt nært beslektede argumenter.

Den ateistiske skribenten, foredragsholderen og podcastverten Alex O’Connor har hatt ovennevnte William Lane Craig som gjest i en av sine podcastepisoder, der de to diskuterer nettopp al-Ghazalis kosmologiske gudsbevis (som ikke er et «bevis» i streng forstand, og som derfor gjerne omtales som «The Kalam Cosmological Argument» på engelsk). Den aktuelle episoden kan både sees og leses på Craigs nettside Reasonable Faith; et flott eksempel på respektfull dialog mellom to skolerte filosofer – en ateist og en kristen. Herved anbefalt.

Richard Dawkins er sannsynligvis verdens mest kjente ateist. I sin bok Gud – en vrangforestilling kommer han med det mange anser som lettbeint kritikk av Aquinas på dette punktet, se f.eks. artikkelen Dawkins vs. Aquinas, der den katolske skribenten Matt Fradd argumenterer for at «Richard Dawkins fundamentally misunderstands each of St. Thomas’ Five Proofs».

Dawkins er etter min vurdering et pedagogisk geni («the atheist who writes like an angel») og en populærvitenskapelig formidler i verdensklasse (jeg har lest de fleste av bøkene hans, inkludert ovennevnte), men hans kompetanse innen filosofi og teologi er åpenbart ikke på samme nivå.

Hva jeg selv tenker om Guds eksistens

Mange fagfolk er av den oppfatning at det største av alle filosofiske spørsmål er «hvorfor finnes det noe (som helst) i stedet for ingen ting?» (på engelsk gjerne formulert som Why is there something rather than nothing).

Dette er etter min vurdering et spørsmål vi alle har godt av å grunne over. Min egen vurdering er at det eneste intellektuelt tilfredsstillende svaret er at det må finnes noe eller noen som har såkalt nødvendig væren; noe som eksisterer i kraft av seg selv; evig og uten å være forårsaket av noe annet – altså det vi kaller Gud.

Den filosofisk skolerte teologen Espen Ottosen skriver om dette problemkomplekset i en interessant kronikk hos NRK Ytring: «Vitenskapelige argumenter for Gud».

I denne sammenheng er det ikke helt uvanlig at spørsmålet om hvorvidt vårt univers kan være en del av et multivers, dukker opp. Det er en interessant tanke, og jeg har i utgangspunktet ingen ting imot multivershypotesen. Den er vanskelig å teste empirisk, men hvem vet – kanskje vil det med tid og stunder komme forskningsresultater som peker klart i en slik retning.

Det ville jo være fantastisk, men det endrer ingen ting når det gjelder behovet for en skaper. Samme hvor mange univers som finnes, og samme hvor langt tilbake i tid en serie med univers kan ha gitt opphav til nye univers (f.eks. via svarte hull), så kommer vi ikke utenom enten å postulere at multiverset er evig (intellektuelt utilfredsstillende) eller å postulere eksistensen av en skaper av multiverset, hvilket nok en gang tar oss tilbake til det vi omtaler som Gud.

Jeg tror altså på Gud fordi jeg opplever dette som mer intellektuelt tilfredsstillende enn alternativet, og dessuten fordi jeg mener å ha erfart i mitt eget liv at Gud lar seg finne av dem som søker Ham. Og la meg understreke at jeg tror ydmyk, oppriktig og ærlig sannhetssøken er nøkkelen her, mens dogmatikk og teologiske læresetninger er sekundært (selv om også slike ting er viktige, hvilket jo er noe av grunnen til at jeg skriver denne artikkelen).

Hva slags univers befinner vi oss i?

For det første bor vi i et univers som fremviser en ufattelig høy grad av fininnstilling (fine tuning), hvilket viser seg å være nødvendig for å kunne støtte utviklingen av stjerner, galakser og planeter, for ikke å snakke om (karbonbasert) liv. Dette er interessant som et separat tema, så jeg nøyer meg her med å anbefale den seks minutter lange, proft lagde og populærvitenskapelige videoen «The Fine-Tuning of the Universe» fra tidligere nevnte William Lane Craigs organisasjon Reasonable Faith.

For det andre bor vi i et univers hvis kompleksitet langt overgår det vi per i dag forstår (vi har bare så vidt begynt å skrape i overflaten), men det begynner allerede nå å avtegne seg et bilde av et univers som ikke uten videre lar seg innpasse i det som gjerne kalles et «mekanistisk verdensbilde».

Dette siste må jeg bare innrømme at jeg ikke har satt meg grundig nok inn i (det nærmeste jeg kommer er et introduksjonskurs i kvantefysikk ved NBMU), men i sommer lyttet jeg nok en gang til vår ateistiske venn Alex O’Connor som hadde psykiater, filosof og nevroforsker Iain McGilchrist som gjest i sin podcast Within Reason, episode #69, «The Mind is More Than a Machine».

Her understreker McGilchrist gjentatte ganger at nyere forskning viser at den lenge rådende mekanistiske/reduksjonistiske forestillingen om at universet kan forstås ganske enkelt ved å betrakte det som bygd opp av molekyler, atomer, elementærpartikler etc. som spretter hit og dit og dunker borti hverandre nærmest som klinkekuler, nå slår sprekker. Han mener dette har betydning for klassiske spørsmål knyttet til ikke minst bevissthet og fri vilje.

ChatGPT sier om McGilchrist at han er «spirituelt åpent, uten å være dogmatisk religiøs». Det høres for meg ut til å være en noenlunde nøktern og grei beskrivelse, og etter å ha lyttet til ham ble jeg sittende igjen med en forståelse av at han er åpen for at det finnes en åndelig eller spirituell virkelighet som kan interagere med den fysiske virkeligheten.

Dersom dette er riktig oppfattet fra min side, stemmer det godt overens med hvordan jeg selv (som amatør på feltet) tenker; jeg tror ikke at Gud har skapt universet og siden latt det surre og gå på egen hånd (såkalt deisme), ei heller tror jeg vi bor i et deterministisk univers der alt som skjer er forutbestemt av fysiske lover (evt. av Gud selv). Jeg tror tvert imot at vi mennesker har fri vilje. Og jeg tror at universet er skrudd sammen på en slik måte at Gud har mulighet for å påvirke det som skjer her, og at vi mennesker derfor på ulike måter – både på godt og vondt – kan være i kontakt med den åndelige verden.

Interesserte lesere oppfordres til å spørre ChatGPT (eller en annen KI-modell) om et sammendrag av nevnte podcastepisode, eller av de mest kjente bøkene til McGilchrist.

Hva så med Jesu oppstandelse?

Jeg gir altså Lurås rett i at dersom vi tar utgangspunkt i et rendyrket mekanistisk verdensbilde, blir Jesu oppstandelse vanskelig å tro på.

Men fra et mer åpent, relasjonelt og prosessuelt synspunkt (slik McGilchrist anbefaler, og som O’Connor tydeligvis finner meget interessant) gir det mening å si at universet rommer mer enn mekanikk – inkludert muligheten for det uventede og transcendente.

McGilchrist selv gir – basert ikke minst på hjerneforskning – uttrykk for at virkeligheten er langt rikere enn det reduksjonismen tillater, og at det å avvise nevnte type fenomener a priori derfor er uklokt.

Jeg har altså både respekt og forståelse for Lurås, men drister meg likevel til å mene at jeg ikke er mindre rasjonell enn ham her. Dette spørsmålet handler ikke om rasjonalitet versus irrasjonalitet, men så vidt jeg kan bedømme heller om ulike grunnleggende verdensanskuelser.

Men en ting er å argumentere for at Jesu oppstandelse er mulig (og altså ikke allerede i utgangpunktet kan utelukkes). Noe annet er å argumentere for at den faktisk fant sted.

Det er det en rekke folk med tung kompetanse som har gjort, og ChatGPT fremhever særlig bøkene til følgende internasjonalt kjente akademikere når det gjelder akkurat Jesu oppstandelse: Gary Habermas (Minimal Facts Argument), Michael R. Licona (Historiographical Approach), N. T. Wright («No other solution» formulation), Brant J. Pitre (Catholic Historical Apologetics) og Bruce Chilton (Resurrection Logic).

For ordens skyld: Den eneste av disse forfatterne jeg har lest, er Wright, og jeg har ikke lest hva de andre forskerne skriver om Jesu oppstandelse, men tar det med som referanser for lesere som måtte ønske å sjekke de mest anerkjente argumentene på området (og man må ikke nødvendigvis kjøpe bøkene og lese dem i sin helhet; man kan begynne med å be en KI-modell om et sammendrag).

For min egen del legger jeg størst vekt på følgende observasjon: ti av de elleve opprinnelige disiplene som var igjen etter at Jesus hadde forlatt dem, ble martyrer for sin tros skyld. De var såpass overbeviste om at Jesus faktisk var stått opp fra de døde, at de selv under tortur og visshet om henrettelse, holdt fast på dette.

Jeg festet meg ved at Ole Asbjørn Ness for ikke så lenge siden trakk frem akkurat det samme poenget; mener det var i en podcastepisode med Joel Ystebø eller Hadle R. Bjuland; to unge og lovende KrF-politikere.

For noen år siden så jeg en paneldebatt der den ateistiske bibelforskeren Bart D. Ehrman (forhenværende kristen) deltok. Da han ble bedt om å kommentere disiplenes offervilje etter at Jesus var borte, sa han at «they were convinced they had seen the risen Christ» (sitert etter hukommelsen).

Konklusjon

Ikke mange er villige til å dø for det de vet er en løgn. Hvis man har en verdensanskuelse som utelukker overnaturlige hendelser, vil det likevel være vanskelig å tro på Jesu oppstandelse. Men det er dette som etter min mening er det springende punktet; er det virkelig rasjonelt å legge til grunn at universet er mekanistisk? Akkurat der er jeg en skeptiker.

Den 2. oktober kl. 20 kommer Ole Jørgen Anfindsen og Helge Lurås til å diskutere disse og andre spørsmål knyttet til tro og ateisme i regi Frihetsforbundet på iNyheters YouTube-kanal og på Frihetsforbundets Facebook-side.