I en live samtale i regi Frihetsforbundet med Benjamin Bringsås tar Helge Lurås opp kjernen i kristendommen: Spørsmålet om Jesu oppstandelse fra de døde. Han mener at fortellingen rett og slett er for usannsynlig til å kunne aksepteres av en utdannet og rasjonell befolkning.
– Hvis vi ser på kildene, så er de skrevet tidligst 20–30 år etter Jesu død, og mange først etter 70–80 år. Det finnes ingen samtidige dokumenter som bekrefter at noe slikt skjedde, sier Lurås.
Han viser til at de fire evangeliene spriker om hva som faktisk skjedde – hvor mange kvinner som oppdaget graven, hvem som voktet den, og om Jesus viste seg i Galilea eller i Jerusalem. Samtidig hevdes det at over 400 mennesker skal ha sett den oppstandne Jesus.
– Da må man spørre: Hvorfor finnes det ingen romerske eller jødiske dokumenter om dette? Hvis 400 personer så Jesus etter at han var korsfestet, ville det ha vært en sensasjon. Romerne korsfestet tusenvis av mennesker. Om én faktisk sto opp fra de døde, ville hele systemet deres med henrettelser ha mistet sin kraft, sier han.
Lurås mener fortellingen blir enda mindre troverdig når man tar med i betraktningen hvem som hadde interesse av å bevise det motsatte.
– Den jødiske eliten så Jesus som en trussel. Romerne var brutale og tok store anstrengelser for å få ham korsfestet. Om ryktene begynte å gå om at han likevel levde, og til og med talte til en forsamling på hundrevis, ville både romere og jøder hatt all mulig grunn til å slå det ned og få sannheten frem. At dette skal ha skjedd helt under radaren, er usannsynlig, sier han.
For Lurås fremstår oppstandelsen mer som en religiøs konstruksjon enn et historisk faktum.
– Det står ikke til troverdighet. At Jesus ble korsfestet er sannsynlig, men at han fysisk sto opp igjen tre dager senere er altfor fantastisk til å kunne aksepteres uten samtidige bevis, sier han.
Han peker også på at kristendommen selv setter oppstandelsen som avgjørende.
– De fleste teologer sier at kristendommen står og faller på dette punktet. Hvis det ikke skjedde, så er hele bygningsverket kaputt. Og da er det merkelig at så mange kristne gjør seg selv så sårbare ved å sette det på spissen, sier Lurås.
For ham illustrerer dette hvorfor han mener en bred tilbakekomst av kristen tro i Vesten er usannsynlig.
– Skal man tro på at en gud ble menneske, døde, og fysisk sto opp igjen, må man i praksis suspendere den kritiske sansen. Det er ikke mulig å få en moderne, utdannet befolkning til å tro på det igjen, uten autoritære midler eller indoktrinering fra barndommen, sier han.
Likevel understreker Lurås at kristendommen har hatt viktige samfunnsbyggende verdier, og at de etiske prinsippene fremdeles har betydning. Men som trosfortelling mener han den ikke lenger holder.
– Hvis jeg kan stille disse spørsmålene, kan mange andre også gjøre det. Og det er derfor jeg mener at kristendommen som tro aldri kan få en renessanse i Vesten, sier Lurås.
Hele sendingen kan sees her.
Her er ChatGPTs gjennomgang av kilder til Jesus eksistens. Dere ser også mine utdypende spørsmål og ChatGPTs svar:
Ikke-kristne kilder
- Flavius Josefus (ca. 37–100 e.Kr.)
- Jødisk historiker som skrev Jødenes historie.
- Han nevner Jesus to ganger. Den viktigste passasjen kalles Testimonium Flavianum. Der omtales Jesus som en vis mann, korsfestet under Pontius Pilatus.
- MEN: Teksten er åpenbart senere delvis bearbeidet av kristne skrivere. Det er uenighet om hva som er originalt, men de fleste forskere mener at kjernen (at Jesus ble korsfestet) stammer fra Josefus.
- Tacitus (ca. 56–120 e.Kr.)
- Romersk historiker. I Annaler (skrevet ca. år 116) omtaler han at «Kristus, opphavsmannen til navnet [kristne], led den ytterste straff under Tiberius’ regjering, av hendene til vår prokurator Pontius Pilatus».
- Tacitus bygger trolig på romerske arkiver eller muntlig tradisjon, men han er uavhengig av kristne kilder.
- Plinius den yngre (ca. 61–113 e.Kr.)
- Romersk guvernør. I et brev til keiser Trajan (ca. år 112) omtaler han at kristne møtes og «synger hymner til Kristus som til en gud».
- Sier ikke direkte noe om Jesu liv, men bekrefter at tilbedelse av Kristus var etablert svært tidlig.
- Suetonius (ca. 69–122 e.Kr.)
- Romersk historiker. Nevner i Claudius’ liv at jøder i Roma gjorde opprør «på tilskyndelse av Chrestus». Mange forskere tror dette viser til Jesus/“Christus”, men det er uklart.
Konklusjon: De ikke-kristne kildene bekrefter at Jesus eksisterte og ble korsfestet under Pilatus. De sier ingenting om oppstandelsen.
2. Kildene på oppstandelsen
De kristne kildene
- Paulus’ brev
- Skrevet ca. år 50–60, altså bare 20–30 år etter Jesu død.
- I 1. Korinterbrev 15:3–8 oppgir Paulus en formel han selv har fått overlevert:
- Kristus døde.
- Han ble begravet.
- Han sto opp den tredje dag.
- Han viste seg for Kefas (Peter), deretter de tolv, deretter for «mer enn fem hundre brødre på én gang», deretter Jakob, og til slutt Paulus selv.
- Dette er den eldste kjente teksten om oppstandelsen, eldre enn evangeliene.
- Evangeliene
- Markus: ca. 65–70 e.Kr.
- Matteus og Lukas: ca. 80–90 e.Kr.
- Johannes: ca. 90–100 e.Kr.
- Alle fire har oppstandelsesfortellinger, men med tydelige forskjeller:
- Hvem oppdager graven (én kvinne? flere kvinner?)
- Var graven voktet eller ikke?
- Hvor viser Jesus seg (Galilea eller Jerusalem?)
- Hva sier han?
- Fellespunktene:
- Kvinner oppdager den tomme graven.
- Jesus viser seg for disipler.
- Andre tidlige kristne skrifter
- Apostlenes gjerninger (ca. 80–90 e.Kr.) beskriver at Jesus viste seg «i 40 dager» for disiplene.
Antall vitner
- Paulus nevner 500 personer (1. Kor 15). Ingen av de andre kildene bekrefter dette tallet.
- Evangeliene nevner mindre grupper (disiplene, kvinner, Thomas).
- Det er altså sprik i hvor mange og hvem som så ham.
3. Hvor sprikende er forklaringene?
- Tidligst kilde (Paulus): Legger vekt på å «ha sett» Jesus, men uten detaljer om fysisk kropp (Paulus beskriver åndelig opplevelse).
- Evangeliene: Mer konkrete, med kroppslige trekk (Jesus spiser fisk, lar seg ta på).
- Forskjeller:
- Markus slutter opprinnelig uten at Jesus viser seg fysisk (de eldste manus slutter i 16:8, med den tomme graven).
- Johannes har detaljerte møter (Thomas stikker fingeren i sårene).
- Lukas plasserer oppstandelsesopplevelsen i Jerusalem, mens Matteus legger det til Galilea.
4. Når ble kildene skrevet?
- Jesu død: ca. år 30–33.
- Paulus’ brev: ca. 50–60 (eldste kilde).
- Markus: ca. 65–70.
- Matteus/Lukas: ca. 80–90.
- Johannes: ca. 90–100.
- Josefus: ca. 93–94.
- Tacitus: ca. 116.
Det betyr at de tidligste kildene som nevner Jesus (Paulus) er skrevet bare 20 år etter hans død – altså mens øyenvitner fortsatt levde. Men de kristne kildene er også skrevet av troende, med et teologisk budskap, ikke som nøytral historie.
Min: «Så vidt jeg kan se av de romerske og jødiske kildene så er de skrevet mange tiår etter at Jesus angivelig ble korsfestet. Det vil jo da ha vært grupper av troende kristne som kan ha vært kildene. Kan du kommentere det? Og førte ikke romerne protokoll over rettssaker og hvem de dømte?»
ChatGPT sa:
Godt observert – dette er en av de mest sentrale innvendingene mot å bruke Josefus, Tacitus, Plinius og Suetonius som «uavhengige» bekreftelser. Her er noen nyanser dere kan trekke inn i sendingen:
1. Tidspunkt og avhengighet av kristne tradisjoner
- Josefus (93–94 e.Kr.) skriver 60 år etter korsfestelsen. Han levde riktignok i Jerusalem på 60-tallet og kunne hatt tilgang til førstehåndskilder, men han var ikke øyenvitne til Jesu liv. Og den lengste omtalen av Jesus i hans verk bærer tydelige preg av kristen redigering. Det er derfor sannsynlig at Josefus bygget på hva kristne fortalte.
- Tacitus (ca. 116 e.Kr.) skriver 80 år etter hendelsene. Han omtaler Jesus som korsfestet av Pilatus, men nevner ikke hvor han har informasjonen fra. Mange forskere mener han enten har brukt romerske arkiver (noe vi ikke kan verifisere) eller mer sannsynlig gjengir det som var kjent gjennom kristne kilder i Roma på den tiden.
- Plinius den yngre (112 e.Kr.) beskriver bare hvordan kristne på hans tid tilba Kristus som gud, ikke noe om Jesu liv.
- Suetonius (ca. 120 e.Kr.) nevner «Chrestus» i forbindelse med uro blant jøder i Roma. Det er uklart om dette sikter til Jesus.
Konklusjon: Ingen av de ikke-kristne kildene er uavhengige øyenvitner. De skriver flere tiår senere, og det er sannsynlig at informasjonen de bygger på stammer fra kristne selv.
2. Romerske protokoller og arkiver
- Romerne var kjent for å føre protokoller over rettssaker og domfellelser. Pontius Pilatus, som var prefekt i Judea ca. 26–36 e.Kr., må ha dømt mange til korsfestelse.
- MEN: Det finnes ingen bevarte romerske rettsdokumenter som nevner Jesus. Hvis de fantes, er de gått tapt.
- Enkelte kirkefedre (f.eks. Justin Martyr på 100-tallet) hevder at «akten om Jesu korsfestelse» lå i romerske arkiver, men det finnes ingen spor av at slike dokumenter er sett av andre. Dette er trolig en apologetisk påstand.
- Romerne korsfestet tusenvis av mennesker i Judea i denne perioden. Fra et romersk perspektiv var Jesus en småfigur, og hans dom ble neppe sett som spesielt viktig. Det er derfor ikke overraskende at vi ikke har formelle protokoller bevart.
3. Historikeres vurdering
- De fleste historikere mener at Tacitus og Josefus sannsynliggjør at Jesus faktisk ble korsfestet. Men kildene er sekundære og skrevet lenge etterpå.
- Det er ingen samtidig, uavhengig, ikke-kristen kilde som bekrefter korsfestelsen.
- Dermed hviler hele påstanden om Jesu liv og død på en kombinasjon av:
- tidlige kristne skrifter (Paulus, evangeliene)
- senere romerske og jødiske referanser som bygger på det kristne miljøet