Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Ingen debatt kan føres uten at debattens grunnleggende terminologi fastsettes, for feil termer leder til feil oppfatninger og misforståelser.
Halvor Næss publiserte sitt perspektiv på «Klimaskepsis og demokratisk representasjon» i iNyheter, 12. mai. Samtidig som han velbegrunnet tar til orde for en nyansering av den pågående klimadebatten og helt riktig peker på en rekke hindre for å komme til i media, går han ikke langt nok i å utfordre den rådende demagogi og de politiker- og mediaskapte fordommene mot «klimaskeptikerne».
Klimademagogi
Det finnes nemlig ingen «klimaskepsis». Ingen av motstanderne til Stortingets halsløse «klimatiltak» er skeptiske til klimaet. Det finnes ingen «klimafornektere». Ingen, hverken vitenskapelig begrunnede eller filosofisk og språklig analyserende mennesker fornekter at vi har et klima og at et klima kan variere i større eller mindre grad gitt en rekke forskjellige årsaker. Det vi enten «fornekter» eller er «skeptiske» til, er hvorvidt der finnes noen form for «klimakrise», hvorvidt «global oppvarming» finner sted i noe katastrofalt omfang, og hvorvidt de mange «klimatiltak» som politikerne har satt i gang, er nødvendige.
Termen «klimakrise» fantes ikke i FNs periodiske klimarapport før i 2021, da det ble nevnt der at enkelte medier benytter termen. Det finnes ingen vitenskapelig begrunnelse for ordet i klimarapporten og den anbefaler heller ikke bruken av termen:
«Also, some media outlets have recently adopted and promoted terms and phrases stronger than the more neutral ‘climate change’ and ‘global warming’, including ‘climate crisis’, ‘global heating’, and ‘climate emergency’ (Zeldin-O’Neill, 2019).» Climate Change 2021. The Physical Science Basis, side 173.
Den refererte artikkelen viser til en redaksjonell avgjørelse i den britiske avisen The Guardian i 2019, hvor man bestemmer seg for å bruke ord som kan gi sterkere effekt blant leserne. Ved å slå opp artikkelen kan den interesserte leser selv se det aktivistiske nivå artikkelen legger seg på. Man kan godt legge til at redaksjonen her også slår fast at man må la være å snakke om klimaskeptikere, men heller bruke ordet «klimafornekter». Man skal bruke ordet klimakrise fordi «global oppvarming» ikke er virkningsfullt nok.
Det er altså ikke bare det at ordet klimakrise ikke har noen begrunnelse i FNs klimapanel, men det er bevislig funnet på for retorisk effekt.
Les også: Klimaskepsis og demokratisk representasjon: Et undertrykt perspektiv?
Aldri, kan og må
Den retoriske effekten av termene som brukes er avhengig av hvor vage og omtrentlige termene er. Ordet «klimakrise» er velegnet fordi det setter i gang en tankeprosess hos den enkelte leser. Forskjellige bilder dannes i hodet, godt hjulpet av medias rapporter om at det aldri har vært så varmt før på kloden, Golfstrømmen kan komme til å snu, vi må gjøre noe før det blir for sent osv. osv.
De fleste tenker imidlertid ikke over at det skapes en overbevisning i den enkelte leser gjennom utspekulerte avisoverskrifter, hvor ordene «aldri», «kan» og «må» er flittig brukt.
Journalister sier ikke at deres «aldri» ikke omfatter tider der det faktisk har vært varmere på kloden, som for bare noen få tusen år siden. Deres «aldri» er bevislig løgn, men ingen tar dem i det. Når journalistene bruker ordet «kan», så tolkes det av de fleste lesere som at noe er bortimot garantert å skje. Men siden «alt» kan komme til å skje en eller annen gang i en eller annens fantasi, er ordet kun villedende. Når journalistene bruker ordet «må», så er dette et moralsk imperativ, en appell til leserens moralske overbevisning. «Vi må!», sier de, hvor ordet «vi» egentlig betyr «dere», og så skal vi leserne få bilder av katastrofale hendelser på netthinnen og bli enige om at vi må betale for politikerinitierte klimatiltak uansett hvor absurde disse er.
Les også: Jorda har aldri vært rikere på ressurser: Ny rapport knuser dommedagsprofetier
Skremsler går ut på dato
For en god del år siden skulle konsernet hvor jeg var ansatt, ett av de største norske industrikonsern, orientere alle de ansatte om «klimatruselen», og sendte ut en powerpoint til oss. Ifølge denne absurde powerpointen skulle isbjørnen være utdødd i 2019 og Antarktis skulle være isfritt i 2035. Vi ingeniørene begynte jo straks å regne ut hvor mange meter isen i Antarktis måtte synke pr. dag om dette skulle være tilfelle, siden den på det tykkeste er over fire kilometer. Avrenningen måtte jo vises noe sted allerede, ikke sant?
Men avrenningen vises ikke noe sted. Samtlige powerpointer var bare påfunn uten det minste rot i virkeligheten. Noen som tydeligvis ikke var ingeniører, ved nærmere undersøkelse et reklamebyrå, hadde fått godt betalt for å pushe dette «fremtidsscenariet» på oss. De trodde simpelthen at det var nok å komme med en powerpoint med daterte skremsler på hver side, slik at vi skulle bli vekket til klima-aksjon.
Men vi ble ikke vekket til annen aksjon enn latter, harselas og vantro: Trodde virkelig konsernledelsen at vi ville gå på noe så amatørmessig dumt? Jeg kan ennå ikke skjønne det. Men da 2019 ankom og isbjørnene fremdeles tumlet rundt i polarisen til fare for både sel og alminnelig ferdsel, kom det ingen unnskyldning fra den sentrale ledelsen om at de dessverre hadde tatt feil om saken.
Dette kan sees som et av de viktigste symptomer for min egen fornektelse av avisoverskrifter om klima. Det har haglet med spådommer i avisoverskrifter over hele kloden i over tretti år. Ingen daterte spådommer som har gått ut på dato, har skjedd til nå. De som kom med disse spådommene har heller ikke unnskyldt dem – det er mulig at de har det, men det har jeg ikke klart å oppfange, så det har ikke blitt rare oppstussen om det.
Les også: 2020 ble et rekordgrønt år takket være CO2
Bevislige feil blir ikke rettet
Et godt eksempel på at klimapanelet ikke retter opp feil i rapportene når de blir oppdaget, har vi i en påstand fra 2007 om at Himalaya kunne bli isfritt i 2035 om smeltingen fortsatte i samme tempo som nå. Det ble selvsagt rabalder om en slik påstand, og klimapanelets ledere nektet å akseptere at den måtte være feil, helt til de innrømte det etter enormt press i 2010. Men rapporten er ikke blitt endret: det står fortsatt på side 493 at:
«Glaciers in the Himalaya are receding faster than in any other part of the world (see Table 10.9) and, if the present rate continues, the likelihood of them disappearing by the year 2035 and perhaps sooner is very high if the Earth keeps warming at the current rate.»
Jeg undersøkte dette avsnittet for et par år siden, og fant at hele avsnittet var a) sitert fra feil kilde, men at jeg gjennom å undersøke denne kilden kunne lete videre, b) at tallene i de kildene jeg så fant, var feilsitert, c) at omstendighetene rundt tallene var feil-representert, og d) at årstallet 2035 egentlig var 2350, og bare gjaldt en liten del av Himalaya.
Likevel hamrer hovedstrømsmedia på at Vitenskapen med stor V sier der er klimakrise og politikerne hamrer på at man må bedrive klimatiltak. Jeg har alltid hevdet at dersom de spådde virkninger av klimaendringene ikke skjer, så må vitenskapen være feil, og da er tiltakene unødvendige. Og de spådde virkninger finner ikke sted. Isbjørnen dør ikke ut. Antarktis blir ikke isfritt. Havnivået drukner ikke atollene i Stillehavet. Korallrevene dør ikke. Himalaya blir ikke isfritt. Arktis blir ikke isfritt. Golfstrømmen jobber som før. Grønland blir ikke isfritt. Sahara blir ikke større. Det blir ikke flere skogbranner. Osv. osv.
Les også: Miljøpartienes dype krise: Spiser Ap opp MDG og Venstre?
Hvor er feilen?
Klimavitenskapen feiler i første rekke fordi man ennå ikke har gode nok forklaringer, men en rekke av delvis motstridende hypoteser rundt danningen av jordas skyer, generering av vanndamp i luften, tilbakestrålingen av karbondioksyd i luften, og den relative virkning av disse mekanismene i forhold til hverandre. Det foregår en mengde publisering av vitenskapelige artikler rundt emnet, noe som er typisk for all vitenskap, men det finnes ennå ikke noen endelig sammenfattet teori som forklarer klimaets variasjoner og værets variasjoner på jorda.
Det hjelper ikke da at politikerne holder seg til det såkalte vitenskapelige konsensus, for vitenskap trenger ikke konsensus og konsensus er ikke vitenskap. Da Einstein hadde kommet med sin relativitetsteori kom det ut en bok som het Hundre vitenskapsmenn mot Einstein (Hundert Autoren gegen Einstein) i 1931. Einstein svarte da at hvis han hadde tatt feil, hadde én forfatter vært nok.
Jeg har lest (til øyet ble stort og vått) vitenskapelige artikler som omfatter alt fra karbondioksydets virkning på det grønne dekket av jorden og luftforurensningens virkning på jordas overflatetemperatur til solens dynamiske oppførsels og planetenes dynamiske baners virkning på klimaet over tusener av år. Langsomt kommer vitenskapelige oppdagelser inn og influerer tankegang i vitenskapelige miljøer, og etter hvert kommer også dette inn i klimapanelets rapporter. Derfor er hver av de seks svære rapportene som har kommet ut siden 1990 forskjellige fra de forrige. Henvisning til vitenskapelig konsensus motbevises av dette enkle faktum at vitenskap alltid er i endring – slik klimaet også er det.
Les også: Norges nåværende energipolitikk er en vase av fjas og selvmotsigelser (+)
Kan politikerne regne?
Når det gjelder klimatiltakene så er fornektelsen størst på Stortinget og blant politikerne. Ingen klimatiltak har den ringeste effekt på klimaet. Målet er angivelig å stoppe den pågående globale temperaturøkning gjennom å erklære at den eneste virkning på denne temperaturøkningen er utslipp av CO2 fra menneskelig aktivitet. Problemet med dette ligger i to faktorer: Det ene er at temperaturøkningen er modellert og ikke målt, i modeller hvor de fleste (om ikke samtlige) verdier er funnet på. Det andre er at det ikke finnes noen måte å måle virkningen av klimatiltak, fordi det menneskelige bidrag av CO2 er så mye mindre enn den naturlige årlige variasjon i økningen av CO2, som måles ved Mauna Loa-observatoriet på Hawaii.
I tillegg kommer at Norge slipper ut litt over en tusendel av de totale beregnede menneskeskapte utslipp, noe som gjør at virkningen av alle klimatiltakene er ikke-eksisterende.
Man snakker nemlig om å hindre en temperaturøkning på 1,5 grader over et gitt antall år siden før-industriell tid. Gitt at teorien og beregningene er riktige, er dette umulig å måle. Om temperaturøkningen skal gå over 150 år snakker vi om en hundredels grad per år over hele jorda. For å si det folkelig så kan all menneskelig virksomhet i Norge opphøre, og det vil ikke ha større virkning enn en hundretusendels grad på den globale oppvarmingen.
Men klimatiltakene snakker ikke om at hele Norge skal legge seg på ryggen og krepere. De snakker om tiltak til milliarder og billioner som skal redusere utslippene med f. eks. ti prosent, hvilket vil redusere den globale oppvarmingen med en milliontedels grad per år.
Skjønner ikke politikerne at dette forsvinner i såkalt målestøy? De virkelige klimavariasjonene og variasjonene i været er så mye større enn dette at klimatiltak, uansett om de er vitenskapelige korrekte og at all vitenskapen bak er korrekt, ikke har noen som helst målbar virkning for noen.
Les også: Unge menn har liten tro på at klimaendringene kan kontrolleres (+)
Folkeopplysning
Dette er grunnen til at vi ikke har noen klimadebatt, for det er ikke mulig å debattere dette. Det er bare mulig å opplyse om virkeligheten. Men politikerne er enten så dogmatiske at de nekter å ta inn over seg noe annet enn det de har valgt å tro, eller de er så kyniske at de ser at de tjener på klimaskremslene – hvilket de selvsagt gjør.
Jeg har snakket med stortingsrepresentanter som har fortalt meg at de ganske enkelt ikke kan komme frem med sin skepsis til alle påstandene rundt klima, fordi de blir latterliggjorte av de andre. Jeg kjenner også til andre både stortingspolitikere og folkevalgte fra nesten samtlige partier som ikke er enige i den rådende oppfatningen, men de holder stilt om det.
Dessverre er det korrekt som Næss sier at klimapolitikken har blitt tett knyttet til næringsutvikling, industriell omstilling og internasjonale forpliktelser og at det «grønne skiftet» ikke bare er unødvendig, men også noe vi ikke har råd til å bli stående utenfor.
Men næringsutviklingen er kun av næringer vi ikke trenger dersom det rådende klimanarrativ er falskt, den industrielle omstillingen er heller ikke nødvendig av samme grunn, og de internasjonale forpliktelsene har mer med enkeltpolitikernes prestisje enn med virkeligheten å gjøre. Det såkalte «grønne skiftet» vil aldri finne sted fordi de såkalte fornybare energiformene ikke bare er altfor dyre, men også fordi de ødelegger det eksisterende energinettet og fordrer en utbygging som det simpelthen ikke finnes penger til på verdensbasis. De fleste land i verden bryr seg ikke, da de er mer opptatte av å utvikle seg gjennom tilgang på rikelig energi uansett energiform for å kommer opp på vestlig nivå, og Norges Storting fortoner seg mer som en religiøs dommedagssekt enn som en seriøs aktør på vegne av en selvstendig nasjon.
Det er dessverre intet håp. Verdenshistorien viser oss at advarsler hjelper lite mot religiøs fanatisme på statsnivå. Det norske samfunnet har så langt hatt hjelp av billig energi og inntektene fra oljeproduksjonen, men nå har børsen fått kloa i energiproduksjonen og EU innfører stadig verre og mer kostbare «klimatiltak» mens de mest fanatiske messer om å få slutt på oljeproduksjonen.
Vi står derfor over en eksistensiell krise, ikke på grunn av innbilte klimaendringer, men på grunn av klimafanatisme. Den har skyllet over det meste av Europa og det er ingen grunn til å tro at vi blir reddet. Klimatiltakene vil aldri få nok penger av den enkle grunn at ingen klimatiltak virker. Og så lenge de rådende partier fremdeles velges inn på Stortinget er folkets vilje at landet skal gå under.