Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Har våre grunnverdier for livet selv blitt endret eller er det bare tilpasning til det samfunnet vi selv har skapt?

I mitt tilsvar til filosof Henning Jin Grini sin sak i Bergensavisen var det en enorm respons. «Foreldre gjør så godt de kan, men å oppdra barn medfører et enormt ansvar,» skrev Grini. Han ville at skolen skulle ta større ansvar.

Jeg tror ikke responsen var et resultat av mine motsvar til Grini sin argumentasjon, men heller som en respons på en hverdag vi ikke lenger har.

Oppveksten min som jeg beskrev fra min barndom på 70-tallet på Landås var nok den utløsende faktoren. Jeg velger å tro det var mange som så seg selv igjen i den, og mangelen på den i dagens samfunn.

Verden er i en rasende utvikling, data som vi for få tiår siden ikke trodde var mulig er hverdagen til våre barn. Interaktive spill og kunstig intelligens ligger ved våre fingerspisser og bruker det som den selvfølgeligste ting i verden. Hvor forsvant gleden av å leke i skogen og bygge hytte, ha kaniner eller duer i skogen. Ringe på døren til nabogutten «vil du være med ut å leke, ned på sletta og spille fotball?»

Når gaten var tom, når alle hadde reist, kunne gå på biblioteket å låne Jack London sine bøker som tok en med på en drøm til Alaskas villmark på jakt etter gull eller andre eventyr som – Når villdyret våkner eller Alistair MacLean med -Kanonene på Navarone. I dag kan de sikket lastes ned og leses på nettbrett mens man får poppups meldinger via facetime og tiktok. Hvor forsvinner da den innlevelsen man hadde ved å bla i en bok? Hvordan leve seg inn å skape seg sitt eget univers av historien man leser når man hele tiden er – online?

Påsken for mange blir nok tilbrakt på hytta med påskekos, skiturer og det samme evinnelige maset fra den digitale verden. Man må velge det bort istedenfor å velge det inn om man skal prestere i dagens samfunn.

Men burde vi ikke ta et steg tilbake å tenke oss om? Vil vi være online 24/7?
Kjeder vi oss en kveldstund så er det 2 tastetrykk og vi kan se Avatar: The way of water, Kulinaris eller Farmen kjendis. Vi kjøper underholdning istedenfor å underholde/aktivisere oss selv med aktiviteter – vi – burde gjøre?

Hva med barna når vi voksne «lever» i den digitale verden? Og barn får mobiltelefon fra første klasse eller tidligere for det er poppis eller «andre har det» Foreldrene liker å kunne nå de… Unnskyldningene og forklaringene er mange, men resultatet er de vokser opp i en digital verden der de ikke lenger vet hva de skal gjøre uten den.

Og da kommer spørsmålet er det slik vi vil og ønsker våre barn skal vokse opp?

Klart den digitale hverdagen er kommet for å bli, både i hverdag, underholdning jobb og fritid. Men burde vi ikke og lære barna de andre sidene ved livet, der man velger vekk den digitale støyen og bare er med dem man er med, gå på tur i skogen og utforske, en fisketur med pappa eller mamma, en campingtur med familien uten at det konstant piper og plinger i lommen. Komme litt mer tilbake til det basiske å kunne finne glede av de små tingene. Meste å lage sin første pil og bue, få sin første fisk..

Jeg diskuterte dette (ja digitalt via messenger, busted) med en venn av meg i påsken. Og han kommer med noen gode poeng.

«Vi risikerer jo å slå bein på vårt eget fundament. I form av at den grunnleggende kunnskapen forsvinner. Jeg får meg av og til en «aha» opplevelse når jeg hjelper jentungen med matteleksene, og tenker «dette har jeg ikke gjort manuelt på kjempelenge».»

Men det finnes jo håp. Et godt eksempel på dette er min venninne som har to iPad-avhengige unger på 8 og 10.

Til slutt ble det så gale at hun satte grensen til bruk kunne være før frokost, og to timer etter middag. Resultatet er at ungene selv om de bor i byggefelt, løper til nærmeste skog og/eller tigger ingredienser fra kjøkkenet/garasjen for å lage/bygge ting.» Etter at hun begynte konsekvent og kaste ungene utendørs, så begynte nabolaget å ligne på det det sannsynligvis så ut som på 60-tallet da det ble bygget.

Sist måned når vi var nede der så hadde jeg kjørt en tur på butikken og tilbake. Veien var sperret av sikkert 8 -10 barn 6 -10 år som sperret gaten ved faktisk å leke i den. Gleden av å se de leke og sosialisere seg på sine premisser overdøvde riktignok irritasjon av å se at det var beholderen for strøsand de koste seg med å tømme, slik at den kunne være bedre egnet som bunker.

Så det finnes håp og muligheter om vi velger det kontra å bli underholdt hele tiden. Vi må bare velge bort det ene og inn det andre.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Hvem er egentlig Jordan Peterson – og hva er hans «livsregler»? (+)