Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Der virkelig på tide at noen tar bladet fra munnen og setter disse woke-menneskene som velger å sette barn til verden på plass når de vil legge «oppdragelsesbyrden» vekk fra deres egne skuldre og over på lærere og skole.
«Foreldre gjør så godt de kan, men å oppdra barn medfører et enormt ansvar,» skriver far og filosof Henning Jin Grini i BA, Hvem glemte å informere denne personligheten om livets realiteter? Eller burde jeg spørre hvem som oppdro denne forfatteren og filosofen?
I sin kronikk i BA velger Grini å skylde på samfunnet, jaget etter mer penger og en god økonomi som er grunnen for at de ikke klarer å oppdra sine egne barn. Men hva trodde du/dere når du valgte å få barn? Trodde du avkommet kom med ferdig bruksanvisning og manual lik det norske leksikon? Ja, man må spørre når man velger å legge foreldreansvaret for sine egne unger over på skolen, hva tenkte du ville poppe ut av livmoren? Ferdig redigert og justert etter nåtidens normer og politisk korrekthet?
La meg fortelle deg et par sannhetsord om oppvekst og oppdragelse.
Og ja, jeg skal ta deg tilbake til de glade 1970-årene der data var et fremmed ord og ikke alle hadde fargefjernsyn eller fast telefon. Den nærmeste var nede på Mannsverk på hjørnet der det ble tilbrakt timevis med romantiske samtaler med datidens kjæreste i ungdomsårene.
Ja, det var en helt annen tid. Men som min mor og mange andre mødre på den tiden så var de alene og overlatt til seg selv til å fostre opp to barn mens de samtidig gikk i jobb for å få endene til å gå i hop. Om du slår det opp i arkivene, så ble vi kaldt «nøkkelbarna» for vi hadde nøkkel til inngangsdøren rundt halsen så vi kunne låse oss inn hjemme.
Mor var da på jobb, gjerne kvelds- eller nattevakt. Vi måtte klare oss selv så godt vi kunne med den opplæringen vi hadde fått av mor. Også kalt oppdragelse… (I dagens samfunn hadde barnevernet stått på døren med blålys og hele sulamitten.) Ja vi hadde havnet på barnehjem eller fosterhjem om dette hadde skjedd i dagens woke-samfunn.
Middagen var klar og sto på platen med instrukser. Potetene var ferdigkokt og sirlig pakket inn i en panne med kjøkkenhåndkle og avispapir rundt i sengen til mor for å holde seg varm. Min søster, som er 2,5 år eldre enn meg, hadde lengre skoledager og kom ofte senere hjem. Men vi ventet på hverandre om det var forandringer, for middagen skulle man spise sammen selv om mamma var på jobb. Det å kunne lage vaffelrøre og steke vafler før min søster og jeg gikk og la oss samt skrive en hilsen til mamma med nystekte vafler var noe vi gjorde ofte. Vi snakker om meg på 7-8 år og min søster på 9-10.
Som gutt i gaten var man stolt når man fikk sin første speiderkniv i en alder av 12 år og kunne utforske det å smi på en pinne eller stokk. Klart vi skar oss og kom hylende hjem til mamma de første gangene. Men etter hvert klarte vi og spikke til vår egen sparkepinne eller lage en pil og bue. Som vi hadde mye moro med i gaten. Øvelse gjør mester og det å klatre i trær i skogen for å plukke heggeblomster var en velkjent måte å tjene noen slanter på der vi gikk fra dør til dør i borettslaget for å få en krone eller to pr kvast.
Vernehjelm? Vi gikk opp til toppen av Nattlandsveien der bensinstasjonen er i dag og satte utfor med rattkjelke nedover Nattlandsveien på vintertid når snøen hadde lagt seg og det var et islagt underlag. Gjerne på sene kveldstimer da det var mindre trafikk. Det gikk så det suste rundt ørene på oss. Klart det ble noen knall og fall, men ikke verre enn man tok turen opp igjen for å gjøre det bedre neste gang.
Det var å lære av erfaring men samtidig med et selvstendig ansvar. Mamma var tross alt på jobb. Sjanke buss nr 2 som gikk fra Nattlandsveien til Lampen var også en «greie» der det var om å gjøre å holde seg fast lengst mulig før neste stopp. Vi torde ikke å holde fast så mange meterne. Men igjen, det var og utforske sine egne grenser og lære av sine feil.
Les også: Derfor skriver vi om Lars Gule
Noen i gaten 96, 98 og 100 blokken i Nattlandsveien var så heldige de hadde to foreldre. De var absolutt ikke i flertall, men vi misunte de som hadde en pappa å komme hjem til. Sommerferie var noe bare de rike hadde råd til. og jeg husker det var bare en i gaten av oss barn som hadde en far i oljen og hadde råd til slik luksus, ja de reiste til og med til Kanariøyene, kom hjem med magesjau i 14 dager. Vi frydet oss litt da, selv om vi var så spent å høre om verden utenfor..
Vi andre søkte om plass på feriekolonier der det var separate jente- og gutteleirer. Dagens samfunn hadde aldri taklet noe slikt, men vi lærte av det og ble mer selvstendig, visste vi kunne klare det meste. Det umulige var bare en ny utfordring vi måtte mestre.
Så kom ikke her og klag for at dere foreldre ikke er voksen nok til den oppgaven det er å oppdra et barn. Da burde dere ikke ha lov til å sette barn til verden med de konsekvensene det medfører å oppdra et barn på en skikkelig måte.
Jeg ser du foreslår avlastning fra jobben din med samme lønn for å kunne gjøre den jobben du selv har valgt – å være pappa til barnet ditt. Djizzez ikke la meg starte på nytt. Det er direkte uansvarlig av deg å sette til verden et barn du nå ber samfunnet rundt deg ta ansvar for å oppdra. Og som nevnt over, vi kom og fra oppløste hjem, Men det ble folk av oss.
Kom ikke her å si du ikke klarer å sette grenser for ditt eget barn ang sosiale medier? Jeg dirrer litt i harme, men skal ikke ytre det jeg egentlig har lyst å skrive.
Når du peker finger og skylder på nabojentes foreldre har en flis i øyet ser du ikke din egen bjelke som nå her er påpekt. «Det er andre grunner til at skolen bør komme sterkere på banen. Foreldre kan ha en del fastlåste holdninger og fordommer som har gått i arv, mens skolen tilbyr en mer verdinøytral arena. Når ikke barna få grunnleggende verdier så tidlig som mulig, er nok det en sterk medvirkende årsak til volden vi ser i skolen i dag.»
Ser du ikke den enorme bjelken hos deg selv i denne kronikken om ansvarsfraskrivelse? Om du hadde påpekt kulturelle forskjeller kunne det mulig virket forståelig. Men som den wokepersonen du er tør du ikke gripe fatt i det ordet. Du er redd for å bli kalt rasist.
«Barna bør lære toleranse for de som er annerledes og empati for andres situasjon. De bør lære seg respekt for andres valg og mange andre viktige verdier som ansvar, sjenerøsitet, åpenhet, og etikk. Det barna trenger er mindre lekser og mer kjærlighet. De trenger å bli sett og hørt og vi trenger å være til stede sammen med dem og skape trygghet og stabilitet.»
Ja jøsses, sy flere puter under armene på barna så de hele tiden vet det er en fallskjerm som fanger de opp om de trår feil. Sorry, Henning Jon Grini, men din oppskrift på barneoppdragelse og ansvarsfraskrivelse for dine egne barn holder ikke mål.
Jeg ble selv far til en datter når jeg var 21 år og hun kan i dag skilte med reiser til fjerne land, fjell turer i Chile og Amasonas mm og pr i dag innehar en doktorgrad innen mikrobiologi fra NTNU. Hun fikk definitivt ikke noen puter under armene men måtte selvstendig jobbe for de målene hun har oppnådd. Det er ikke min ære at hun er der hun er i dag, ei heller samfunnet. Men hennes egen stahet og vilje til hele tiden nå neste mål og viljen til å gjøre den jobben på egenhånd. Jeg vil tørre å påstå det kalles oppdragelse og ta ansvar for seg selv.