I den ferskeste episoden av podkasten NESS gjestet stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand (H) og iNyheter-redaktør Helge Lurås for å analysere det historiske møtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin.
Det historiske møtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin har satt tonen for den videre utviklingen i Ukraina-krigen. Mens Wall Street Journal oppsummerte med overskriften at Trump «rullet ut den røde løperen for Putin – og fikk ingenting tilbake», mener Helge Lurås og Mahmoud Farahmand at bildet er langt mer sammensatt.
– Det virker som de har hatt en god tone seg imellom, og Putin har formidlet hva som er russernes hovedkrav. Trump har nok møtt det med ganske stor forståelse, sier Lurås. Han mener at enten gjennom en avtale eller gjennom fortsatt krig, vil Putin få det som han vil.
Farahmand er enig i at krigen uansett vil ende ved forhandlingsbordet, men stiller spørsmål ved hvilke innrømmelser Ukraina og Vesten må gi:
– Min bekymring er hvilke innrømmelser Russland får, og om ukrainernes stemme vil være en betydelig del av avtalen. Europa står i fare for å bli satt på sidelinjen, og det sier noe om vår posisjon fremover.
Europas dilemma
Ole Asbjørn Ness peker på at møtet fremstår som en diplomatisk seier for Putin, og at presset nå flyttes over på Europa og Ukraina. Han minner om at USAs rolle, ifølge Trumps nære medarbeider J.D. Vance, i fremtiden i hovedsak skal være å selge våpen – ikke levere dem gratis.
– Europa moralitetsorienterer seg i stedet for å realitetsorientere seg, mener Lurås. Han hevder at trusselen fra Russland er blåst ut av proporsjoner, og at Europa må innse at Ukraina ikke kan fortsette kampen alene. – Enten får Putin det som han vil på slagmarken, eller så får han det i en avtale, sier Lurås.
Farahmand advarer derimot mot å undervurdere Russlands vilje til å destabilisere Europa også utenfor krigen. – Russland bruker cyber, påvirkningsoperasjoner og etterretning. Samtidig sender vi signaler, ikke bare til Russland, men også til Kina og Iran. Hvis vi trekker teppet vekk under Ukraina nå, sender vi et klart budskap om svakhet, sier han.
USA, Russland og Kina
Ness trekker historiske paralleller til Richard Nixon som avsluttet Vietnam-krigen og åpnet Kina. – Trump kan se for seg å avslutte krigen i Ukraina ved å integrere Russland i den amerikanske handelsblokken, sier Ness.
Lurås mener at selv om det er urealistisk å trekke Russland helt vekk fra Kina, ønsker Putin ikke å bli redusert til et vedheng av Beijing. – Å etablere Russland som en mer uavhengig spiller vil hjelpe amerikanerne i deres strategiske kamp mot Kina, sier han.
Krigstretthet og norsk støtte
Samtalen dreide også inn på Norges bidrag. – Hvis noen i 2022 hadde sagt at Norge i 2025 ville sende 70 milliarder kroner til Ukraina, ville de blitt kalt sprø, påpeker Ness. Han spurte Farahmand om hvor lenge Stortinget er villig til å fortsette i dette tempoet.
– Jeg tror villigheten vil være der, nettopp fordi vi har oljefondet. 70 milliarder legger vi knapt merke til. Men spørsmålet om effekten av pengene vil nok bli reist sterkere fremover, svarer Farahmand. Han mener støtten også har en viktig funksjon i å trene opp ukrainske soldater og styrke Norges posisjon i NATO.
Gaza og Midtøsten i norsk politikk
Mot slutten vendte samtalen seg mot Gaza. Farahmand mener det er feil å kalle Israels krigføring et folkemord, men anerkjenner de massive sivile lidelsene. – Selv ikke den internasjonale domstolen har sagt at dette er folkemord, bare at Israel må vise tilbakeholdenhet. Mange norske venstreradikale bruker begrepet bevisst for å delegitimere Israels eksistens, sier han.
Lurås peker på at selv om Israel ønsker å ødelegge Hamas, er det urealistisk å tro at bevegelsen vil forsvinne. – Konflikten mellom israelere og palestinere kommer til å vare i tiår fremover, sier han.
Ness konkluderte med at Midtøsten i økende grad preger norsk politikk: – I denne valgkampen snakker vi lite om Ukraina, men mye om Gaza. Midtøsten har kommet til Norge, og det er kommet for å bli.
Farahmand er enig: – Vi har fått en innvandrerbefolkning som delvis identifiserer seg mer med Midtøsten enn med Norge. Sammen med en radikal venstreside gjør det at Gaza og Palestina blir viktigere i norsk debatt enn EU-reguleringer eller krigen i Ukraina.
– Det er nok de demografiske endringene som driver intensiteten i debatten, supplerer Lurås. – For folk flest betyr innrikspolitiske spørsmål mer, men i mediene og blant politikere er Gaza nå blitt en hovedsak.
Hele podkasten kan sees her.