Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud og Politidirektør Benedicte Bjørnland tar i Aftenposten ansvar for bruken av straff på rusfeltet. De erkjenner at det alltid er alvorlig når det skjer feil på dette området, og vil ta et oppgjør med usikkerheten rundt maktmidler.
Som de skriver, «det er vår oppgave å bidra til at tjenestepersoner i våre etater er trygge i tjenesteutøvelsen», og «vi må ha større bevissthet om kravet til relevant etterforskningsformål og ikke minst det grunnleggende kravet om at all tvangsmiddelbruk må være forholdsmessig».
Det er fint at politidirektøren og riksadvokaten er enige. Men om all maktbruk må være forholdsmessig, hvordan avgjør 5 eller 100 gram om folk skal umyndiggjøres eller straffes? Hvilken prinsipiell basis har terskelverdier? Kan riksadvokaten eller politidirektøren betrygge om at rettigheter er ivaretatt?
Mye tyder på at det ikke er tilfellet. Etter rusreformrapportens påvisning av offentlig panikk har forvirringen rundt bruken av straff økt, men ingen har tatt ansvar. Ifølge NOU 2019:26 kan selv «innføringen av straffelignende administrative gebyrer etter omstendighetene komme til å stå i et motsetningsforhold til innbyggernes rett til privatliv mv. og retten til helse», og om dette er uforholdsmessig, hva med dagens strafferammer? Hvilke maktmidler er forholdsmessige når internasjonale domstoler bekrefter retten til selvbestemmelse i brukersaker og stadig flere land regulerer cannabismarkedet?
Spørsmålet går til kjernen av nasjonsbyggelse. Tyranni og autonomi er motsetninger i ethvert meningsbærende univers, og i amerikanske delstater, Thailand og Canada ettergis dommer for cannabisforbrytelser. Titusenvis slippes løs fra fengslene, mens norsk politikk viderefører straff på tilbakeviste premisser.
Riksadvokaten kan ikke engang selv, i intervju med NRK, forsikre om av staten bør bruke energi og krefter på å ta de som innfører eller på andre måter setter andre i stand til å bruke narkotika, og er dette akseptabelt når tusenvis av fengselsår årlig deles ut?
Etter NOU 19:26 er det lett å forstå riksadvokatens usikkerhet. Opp gjennom årene har kriminologer som Nils Christie og Ragnar Hauge koblet jakten på syndebukker til ruspolitikken, og rusrapportens påvisning av offentlig panikk styrker antakelsen. Maurud har også mottatt informasjon fra ruspolitiske organisasjoner som klargjør sammenhengen mellom offentlig panikk, menneskerettsbrudd, og tidligere tiders vilkårlige forfølgelse, og maktbruk på rusfeltet blir derfor mer og mer problematisk.
Les også: Legaliserings-tilhengernes drømmeverden
Sett fra menneskerettighetene, må det være troverdig forhold mellom mål og middel, og om mindre inngripende tiltak er bedre egnet må naturtilstanden vektlegges. I tusenvis av år har folk ustraffet brukt slike stoffer som er forbudt, så hvorfor ikke overføre erkjennelsene fra alkoholpolitikken? Hvorfor leve med terskelverdier så lave at brukere nærmest daglig må omgås lovløse? Hvorfor ikke kvalitetssikre stoffer? Er det rimelig å utsette brukere for et kriminelt marked, eller er samfunnet bedre tjent med regulering?
Slike spørsmål må besvares om straff skal forsvares. Om politiet fortsatt bør «bruke energi og krefter på å ta de som setter andre i stand til å bruke narkotika», er derfor ingenting å lure på. Akkurat som Helseminister og Justisminister, har Maurud mottatt en liste med spørsmål for avklaring av et rettighetsbilde, og om ikke disse kan besvares er svaret «nei».
Det er da klart at jakten på syndebukker ligger til grunn for ruspolitikken, og vilkårlig forfølgelse vil være et faktum. Staten vil ha et alvorlig problem med menneskerettigheter, og Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) ber ansvarlige for ruspolitikken avklare den økende usikkerheten. I tretten år har det sivile samfunn ventet på sikring at rettsstatens garantier, og den 22. september vil vi, sammen med Pasientforeningen for sikker cannabisbruk (PASCAN) ta med cannabis til Stortinget for å sikre ansvarlighet i ruspolitikken. Både Helseminister, Justisminister, Storting, og Riksadvokat er kjent med dette, og det er å håpe at noen våkner. Ikke bare Politijuristene etterlyser lederansvar, men ansvarlighet for en politikk som hvert år koster 6.5 milliarder kroner, tusenvis av fengselsår, og hundrevis av menneskeliv, blir mer og mer et folkekrav.
Av de ansvarlige er det først og fremst Riksadvokaten som har vist evne til å lede nasjonen ut av offentlig panikk. Det er derfor å håpe at Maurud viser vei, og at usikkerheten rundt straff oppklares.