Mens USA forsøker å gjenreise økonomisk bærekraft og strategisk handlekraft, beveger Norge seg i motsatt retning. Ifølge sjeføkonom Elisabeth Holvik er norsk økonomi i ferd med å bli strukturelt ubalansert – med alvorlige konsekvenser for produktivitet, innovasjon og totalforsvar.
– Vi er nå på et nivå der rundt 70 prosent av økonomien får sin finansiering fra statsbudsjettet. Og det finnes ingen mekanismer som trekker i retning av at dette skal bremses, sier sjeføkonomien i Sparebank 1 til iNyheters Ole Asbjørn Ness.
Holvik mener dette ikke bare er et økonomisk problem, men et systemproblem som påvirker hvordan hele samfunnet fungerer.
– Når du kommer opp på slike nivåer, begynner vi å nærme oss noe som nesten ikke har historiske paralleller.
Produktivitet som overvurderes
En sentral del av Holviks kritikk retter seg mot hvordan produktivitet måles i norsk økonomi, særlig i offentlig sektor.
– I offentlig sektor har vi ikke et direkte mål på verdiskaping. Da sier vi at verdiskaping er lik innsatsfaktorene, altså arbeid.
Konsekvensen er ifølge Holvik absurd.
– Betaler du en dårlig lærer dobbelt så mye, så er han plutselig dobbelt så produktiv. Det sier seg selv at det ikke gir mening.
Hun mener den raske veksten i offentlig sektor, kombinert med denne målemetoden, har gitt et misvisende bilde av norsk økonomisk styrke.
– Det er stor sjanse for at vi har overvurdert hva den reelle produktiviteten i norsk økonomi faktisk er.
Oljepenger og tapte korrektiver
Holvik peker på at mye av dette kan spores tilbake til innføringen av handlingsregelen og inflasjonsmålet i 2001.
– Vi visste allerede da at rask innfasing av oljepenger ville føre til høyere lønns- og prisvekst enn i andre land.
Før dette hadde Norge et klart sammenligningsgrunnlag.
– Med stabil kronekurs var det lett å se om vi hadde høyere lønnsvekst og svakere produktivitet enn Tyskland og Sverige. Da visste vi at konkurranseevnen ble svekket.
Dette korrektivet forsvant etter 2001.
– Etter det har vi egentlig bare løpt etter inflasjonsmålet og antatt at produktivitetsveksten er omtrent som i andre land. Det har vært veldig lettvint.
Når pengepolitikken slutter å virke
Holvik stiller også spørsmål ved om pengepolitikken fungerer slik den var ment i dagens økonomiske struktur.
– Når inflasjonen stiger, setter du opp renta for å dempe etterspørselen i privat sektor. Men hva skjer når en stadig større del av økonomien er offentlig?
Hun beskriver en selvforsterkende dynamikk.
– Hvis kommunene får høyere kostnader, klager de, og så får de mer penger. Da virker ikke renta dempende på aktiviteten på samme måte som før.
Resultatet er ifølge Holvik en økonomi der bremsene ikke lenger fungerer.
– Egentlig burde en dempe aktiviteten i offentlig sektor. Men det er det jo ingen som vil.
Inflasjon som skjult skatt
Holvik mener inflasjonen i Norge burde vært langt mer problematisert enn den har vært.
– Inflasjon er i praksis en beskatning av kjøpekraften vår.
Hun forklarer mekanismen enkelt.
– Hvis du sparer penger, og inflasjonen er høyere enn avkastningen, så kan du kjøpe mindre i fremtiden. Da spises kjøpekraften opp.
Dette påvirker også folks atferd.
– Det blir mindre lønnsomt å spare trygt, og folk presses over i mer risikofylte investeringer som aksjer og eiendom.
Offentlig trygghet – privat risiko
Ifølge Holvik bidrar dette også til å vri arbeidsinsentivene i samfunnet.
– Hvis du sitter i en trygg offentlig jobb og får tre prosent lønnsvekst hvert år, så fortoner det seg ganske bekvemt.
For private aktører er situasjonen en annen.
– Driver du for deg selv, må du bli tre prosent mer effektiv for å kunne øke fakturaen med tre prosent. Det er ikke gitt at kundene godtar inflasjon som begrunnelse.
Også pensjonssystemet forsterker forskjellene.
– De som jobber i offentlig sektor er sikret på en helt annen måte enn de i privat sektor. Risikoen ligger i stor grad på dem som jobber privat.
Eierskatt og svekket totalforsvar
Et av Holviks mest alvorlige poenger handler om sammenhengen mellom eierskatt, næringsstruktur og nasjonal beredskap.
– Eierbeskatningen har økt kraftig de siste årene. Verdiene av bedrifter har i praksis blitt doblet skattemessig.
Konsekvensen er at mange norskeide bedrifter selges.
– Rørleggerbedrifter, verft, ferjerederier og industribedrifter blir solgt til utenlandske eiere.
Dette har ifølge Holvik direkte betydning for totalforsvaret.
– I en krise er det viktig å ha bedrifter som kan snu produksjonen raskt, og som er villige til å gjøre det. Da er eierskap og lojalitet avgjørende.
Hun peker på at utenlandsk eierskap skaper nye usikkerheter.
– Når eieren sitter i utlandet, kan lojaliteten ligge et helt annet sted.
Innovasjon som flytter ut
Problemet forsterkes i teknologisektoren.
– Teknologibedrifter tjener ofte ikke penger i startfasen, men verdien av selskapet stiger raskt. Da slår formuesskatten inn veldig tidlig.
For å betale skatten må eierne enten ta ut penger de ikke har, eller selge.
– Det gjør det ekstremt vanskelig å hente kapital, særlig fra utlandet. Investorene vil ikke at pengene deres skal gå rett i skatt.
Resultatet er forutsigbart.
– Mange av de mest lovende bedriftene flytter ut av Norge akkurat når de begynner å lykkes.
Et styringsproblem – ikke bare politikk
Holvik mener mye av dette forsterkes av norsk styringsmodell.
– Statsrådene er bare ansvarlige for sine sektorer. Når vi trenger tverrsektorielle løsninger, blir det nesten umulig å koordinere.
Hun sammenligner med Sverige.
– Der er regjeringen ansvarlig som kollegium. Det gir en helt annen beslutningsstruktur.
I Norge blir ansvaret pulverisert.
– Når alle har ansvar, er det i praksis ingen som har ansvar.
Små grep – stor effekt
Til tross for den dystre analysen er Holvik ikke pessimistisk.
– Norge har enorme forutsetninger. Det er lett å starte bedrifter, folk er kreative og teknologisk sterke.
Problemet oppstår først når bedriftene lykkes.
– Hvis vi bare gjør noe med skattesystemet, særlig eierbeskatningen, kan vi holde tritt med både Europa og USA.
Hun avslutter med et konkret eksempel.
– Hvis vi kopierer skattesystemet til Sverige, kan vi få sunn vekst og høy innovasjon også i Norge.
Men tiden er knapp.
– Dette er ikke noe vi kan utrede i fem–seks år. Beslutningslinjene er for trege i den situasjonen vi står i nå.