Dette er en kommentar.

Hva er hensikten med iNyheter?

Noe av hensikten er at vi skal ta opp viktige temaer som andre deler av pressen unnlater å ta opp. For samfunnet er det utvilsomt et tap. For iNyheter er det en mulighet, men det koster. Dette er en type journalistikk som tar mye tid, og som ikke nødvendigvis gir masse klikk. Uten abonnenter blir den på sikt umulig.

Et av de feltene som den vanlige pressen følger tett er klima- og klimapolitikk. Dekningen bærer gjerne preg av at verden befinner seg i et slags fall mot katastrofen, men bare hvis vi oppfyller de norske klimamålene, så vil fallet være over, og verden vil være berget. Pressens rolle i dette er å vise til hvordan klimaet endrer seg, og samtidig oppildne til at vi må gjøre mer, nærmest koste hva det koste vil. Det dreier seg tross alt om liv eller død.

I iNyheter tolker vi samfunnsoppdraget vårt litt annerledes. Vår oppgave er ikke å heie på den ene eller andre politikken; vi ønsker snarere å fokusere på hva de faktiske konsekvensene av politikken vil bli. Med andre ord: Vårt fokus er ikke hva politikere hevder at konsekvensene vil bli, men hva som faktisk skjer i den virkelige verden.

Derfor har norsk klima- og energipolitikk blitt et felt som vi er blitt stadig mer opptatt av.

For det første er det et overveldende flertall på Stortinget som ønsker å føre en meget aggressiv klimapolitikk. Innen 2030 skal de norske utslippene ha blitt kuttet med 55 prosent sammenlignet med 1990, og om 26 år skal vi overhodet ikke slippe ut klimagasser netto. Det lille vi fortsatt bruker, skal justeres mot at vi fanger og lagrer minst like mye.

Dette er en enorm oppgave.

En ting er å få el-biler til å erstatte personbiler, men alt av tyngre kjøretøy, båter og fly skal over på det samme. Kun vekten på batteriene vil gjøre dette til en nesten umulig oppgave.

Samtidig skal store industrielle prosesser endres. Produksjonen av stål, aluminium, sement og ammoniakk må endres. CO2 skal dessuten fanges og lagres i enorme mengder.

Vil dette lykkes eller ikke lykkes? Jens Stoltenberg ble kjent for at han lanserte karbonfangst og lagring på Mongstad som «vår tids månelanding». I økonomisk forstand endte det omtrent som Challenger-ulykken, romfergen som eksploderte. Å lande på månen, det var teknologi som verden utviklet på sekstitallet. Å fange CO2 i industriell skala, og lagre den, med kostnader som gjør det overkommelig, det aner vi ennå ikke hvordan vi skal få til.

Denne omstillingen vil bli kostbar. Hvor kostbar?

Det er et viktig spørsmål for alle land, men det er spesielt viktig for et lite land som Norge, et land som dessuten vil måtte legge ned vår mest lønnsomme næring som ledd i energiomstillingen. Mange av oss lever svært godt av det verden skal bli kvitt. Derfor ble det satt ned et klimautvalg ledet av den meget anerkjente økonomen Martin Skancke. Han hadde tidligere ansvaret for å lage mandatet til oljefondet i Finansdepartementet og er nå frittstående konsulent.

Mandatet utvalget hans fikk var: «Hovedformålet til utvalget er å gjøre en helhetlig utredning av de veivalg Norge står overfor for å nå klimamålet i 2050, og vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050 på en mest mulig kostnadseffektiv måte, med effektiv ressursbruk og et konkurransedyktig næringsliv.»

Men selv om Martin Skancke antas å være svært smart, er ikke utvalget hans i nærheten av å svare på oppdraget.

Høyskolelektor og samfunnsøkonom Øystein Sjølie er den som oftest har reist denne kritikken mot utvalget. Sjølies poeng er at det finnes lavutslippssamfunn, og de har noe til felles, de er svært fattige.

Oppdraget til Klimautvalget er å forklare hvordan Norge skal kunne forbli både et rikt land og et lavutslippsland. Utvalgets medlemmer forsøkte å sette en prislapp på kostnadene ved å kutte ut vår mest lønnsomme næring, men den prislappen ble skutt ned. Da bommet de såkalte ekspertene og superøkonomene med flere hundre milliarder kroner.

Tidligere anslag på kostnadene ved at hele verden kutter alle klimagassutslippene har ligget på en prosent av BNP, det vil si en prosent av alt vi produserer. Men det er etter hvert åpenbart at dette anslaget er for lavt. Verdens kanskje fremste energiekspert Vaclav Smil mener at kostnaden for utviklede land ligger på 15 til 20 prosent av BNP. Øystein Sjølie skriver her at han tror regningen blir enda høyere. Jeg tror at han har rett.

Det Norge har valgt, er at vi skal å bli et lavutslippssamfunn først. Vi tror at vi er så rike at vi har råd. Eller sagt med andre ord: Vi skal bli mye fattigere.

Hvor mye fattigere? 25 prosent av BNP? Kostnaden vil bli høy siden andre land ikke går først. Tjener du 600 000, vil du tjene 450 000 kroner. De burde politikerne være ærlige om. Kanskje velgerne går med på dette, men å late som om vi skal bli rikere, mens vi vil bli svært mye fattigere, er en oppskrift på mistillit og uro i Norge.

Det er ekstra morsomt at Klimautvalgets Skancke trekker frem at fordelingspolitikk ikke må blandes med klimapolitikken. Er du en fattig fyr som ikke har råd til annet enn en gammel dieselbil, da skal du skattes for det. Fordelingseffekten vil bli grusom. De rike kan kjøpe en klimakvote og dra til Seychellene slik Petter Stordalen gjør. De fattige skal bare bli fattigere.

I iNyheter tror vi at denne politikken vil vekke stadig mer strid og debatt. Vi lover leserne våre at vi skal dekke dette feltet meget tett. Men dette er krevende tematikk. Uten abonnenter er det umulig.

Hvis du vil ha seriøse artikler om dette, bør du altså bli abonnent, til gjengjeld gir vi deg et løfte: De som lover gull og grønne skoger siden Norge skal gå først i klimapolitikken, de skal vi kle nakne. For dagens norske klimapolitikk vil ikke gi oss gull, og ei heller grønne skoger. Vi skal gjøre vårt for å opplyse Norge om dette triste faktum. 

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

2. verdenskrig var nødvendig å kjempe: Men Putin er ikke Hitler