Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Om vel tre uker er stortingsvalget 2025 over og noen av oss vil føle hverken lettelse eller lede over resultatet, bare at vi fortsetter å sitte fast i en nedadgående spiral og at vår innflytelse som velgere er dalende.
Muligheten for å kumulere kandidater på valgdagen er høyst udemokratisk fratatt oss, og dem vi må stemme på er håndplukket av stadig mektigere parti-organisasjoner som misliker direkte innflytelse fra stemmekveget.
Broilerne i politikken har styrket seg på bekostning av den vanlige velger. Holdningen synes å være «rør ikke våre sirkler, vi vet best». Denne forakten for velgerne viser seg også når det kommer til en liten flora av nye partier. Disse er noe velgerne, til sitt eget beste selvfølgelig, må beskyttes mot. Pressen lider av en påfallende mangel på noe så elementært som intellektuell nysgjerrighet, og spiller med. Vi skal simpelthen ikke få lov til å bli kjent med dem og gjøre oss opp en mening om de bringer noe til torgs som vi kan være interessert i.
Det er imidlertid et faktum at vi blir stadig mindre interessert i hva de eksisterende stortingspartiene har å si og politikerforakten har tiltatt markant de siste 10 år. Stortinget klarte i forbindelse med den såkalte samordningsfellen, etter å ha oppdaget at denne også ville ramme dem selv, å endre regelverket året etter pensjonsreformen og sikret seg og regjeringsmedlemmene unntak fra regelverket.
Men de tillot uten å blunke at titusener av offentlige ansatte i årsklassene 1944-1953 mistet sin tjenestepensjon, helt eller delvis, fordi de fulgte oppfordringen om å jobbe lenger enn fylte 67 år. Våre tre siste statsministre har alle løyet til folket om at det skal lønne seg å jobbe lenger! Når dette omtales er ikke lenger reaksjonen blant folk at «dette kan ikke være riktig!» «Dette mener du ikke, Stortinget kunne ikke gjøre noe slikt». Faktisk er reaksjonen ganske kontant: «Er det ikke typisk! Fy f…!» Hybelskandalen var for Stortinget en PR-messig katastrofe og de er ikke nærheten av å hente seg inn. De kastet seg selv under toget og vi betaler alle en høy pris for det.
Pressen er slett ikke den vakthunden den gjerne påberoper seg å være og i den siste tiden har det antatt helt groteske former. Resultatet er bl.a. at vi får en utenrikspolitisk debatt basert på følelser fordi vi blir bombardert med grusomme bilder fra Gaza, 24/7, og ingen motforestillinger.
Hvorfor faller det ingen norsk redaktør inn at når vi får servert falske bilder fra den såkalte sultkatastrofen på Gaza (bl.a. fra Jemen eller redigerte bilder fra Gaza av pasienter med diagnoser hvor velfødde familemedlemmer er klippet bort), så må det skyldes mangel på genuine bilder? Og hvorfor mangler de?
Og fra den delen av Gaza som ikke har lidd nær total ødeleggelse (herfra får vi aldri bilder) kommer det historier om åpne markeder, restauranter i normal drift hvor man kan betale med kryptovaluta etc. Hvor er den journalistiske nysgjerrighet? Og partiene konkurrerer om å la seg rive med. Vi kan ikke ha partier som vil styre oss basert på følelser, politisk korrekthet, manglende evne til å stille kontrollspørsmål og frykt for ikke å være «politisk korrekte»! Og pressen skal ikke legge premissene, den skal opplyse og forklare, den skal stille spørsmål, og den skal slett ikke misjonere.
Og så skal vi overtales til å velge de samme stortingsrepresentantene, gang på gang. Årets mest groteske eksempel er Erna Solberg, som skal gjenvelges for 9. gang. I 2029 vil hun ha sittet på Stortinget sammenhengende i 40 år. Et bortkastet liv, spør du meg. Jeg har lenge vært tilhenger av å ha våre stortingsrepresentanter på åremål, og så forleden dag et forslag om at man ikke skal kunne velges inn 1. gang uten 5 års yrkeserfaring. En meget tiltalende tanke. Statsminister Solberg tapte valget i 2021 og skulle tatt sin håndveske og gått. Det er vanlig i land vi liker å sammenligne oss med. Så kunne Høyre ha områdd seg, fornyet og forynget sin ledelse og stilt til valg med et nytt mannskap. Og kanskje (?) ville partiet ikke ha blamert seg 5. juni i år da det sammen med AP, V og KrF opprettholdt samordningsfellen.
Så hva skal en stakkars velger gjøre? AP, H, V, og KrF er utelukket pga. av samordningsfellen og partienes lyst til å opprettholde et slags Nortraship II (pensjonsinnbetalingene er gjort, men pensjonistene får ikke pengene ut, helt likt Nortraship). Dersom en privat bedrift hadde oppført seg slik ville søksmålet vært presentert for lenge siden. FrP synes å være uten moralsk ryggrad og blafrer som en værhane i en vestlandsk høststorm. AP er kroneksemplet på broilerkulturen i politikken, og med et sentralstyre hvor alle medlemmene har en inntekt over 1 million/år er avstanden til den jevne mann skrikende.
Troverdigheten er i beste fall tvilsom, snarere fraværende. Norge vil muligens bli lettere å styre om V og KrF kommer under sperregrensen? På tide med litt fornyelse? Men litt for mange kandidater? Og den pussige debatten om hvem som egentlig er statsministerkandidat er nok et eksempel på at pressen ikke er våken. HM Kongen er etter konstitusjonell skikk og bruk nødt til å spørre lederen for det største opposisjonspartiet om å danne regjering. Taper AP valget og FrP blir større enn H, da spiller det ingen rolle hva Jonas eller Erna måtte mene. Dersom de er dårlige tapere og utfordrer konstitusjonell praksis bør det brenne flere røde lamper. Da har maktens arroganse gått et steg for langt.
Så det blir vel å klype seg for nesen og forsøke å stemme taktisk ut fra det fylke man hører hjemme i. Men da blir spørsmålet: hvor mange ganger kan man klare det og hvor sunt er det for vårt valgsystem og vårt demokrati at et stort antall velgere, ikke bare en gang, men flere ganger, må svelge kameler, holde seg for nesen, og håpe det beste? Partiene er ute av stand til å endre seg fort, især når ledelsen klorer seg fast til taburettene. Pressen har en mulighet, men makter den å se lyset? Har den bundet seg for tett til «styringspartiene»? Og er det bare brød og sirkus og ingen prinsipper utover her og nå? Hittil tyder alt på det.
Godt valg, alle sammen!