Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Når man drøfter demokratiet, kan man starte med to grunnleggende spørsmål:
• Hvorfor er demokratiet så høyt verdsatt?
• Hvorfor advarer de ivrigste forkjemperne for demokratiet stadig om risikoen for å miste demokratiet?
Standardsvaret er at fordi demokratiet tilhører folket og ikke en despot, handler det om godt og ondt. Demokratiet er godt, og alternativene er onde. Derfor er demokratiet best, og derfor må det forsvares. Så kommer et viktig oppfølgingsspørsmål:
• Hva er prioritert: et velfungerende samfunn der spørsmålet om lederne/ledelsen er demokratisk valgt, er underordnet, eller et samfunn der demokrati har førsteprioritet, uavhengig av hvilke samfunnsmessige konsekvenser valget av ledere får?
Dette er et kinkig spørsmål der mange, som ikke har latt spørsmålet synke inn, ville svart at demokratiet er viktigst, med en underforstått antagelse om at med demokratisk valgte ledere får man det best mulige samfunnet. Dette påstanden krever en empirisk bekreftelse. Jeg bruker Sverige som eksempel, ikke minst fordi Sveriges demokrati vanligvis rangeres blant de fem beste i verden. Spørsmålet man da kan stiller er:
• Er Sverige i dag et bedre land å bo i enn det var på 1950-tallet?
Kjernen i svaret på dette spørsmålet handler om økonomi. En enkel, men pålitelig måte å vurdere dette på, er å se Sverige i forhold til andre land. Ved å spørre hva den svenske kronen i dag er verdt i forhold til dollaren og sveitsiske franc, sammenlignet med 1950-tallet, kan man få et mål på hvor godt politikerne våre har lyktes de siste sytti årene. Jeg velger dollaren fordi den er en global valuta og sveitsiske franc fordi Sveits har direkte demokrati i stedet for representativt demokrati.
På 1950-tallet kostet en dollar rundt fem svenske kroner og en sveitsisk franc under to kroner. I dag koster dollaren det dobbelte og sveitsiske franc koster seks ganger så mye som den svenske krona. Sammenligner vi dagens multikulturelle velferdssamfunn i oppløsning med 1950-tallets etnisk homogene Sverige med sin sterke fremtidstro, protestantiske arbeidsmoral, god økonomi, lav kriminalitet og nærmest ikke-eksisterende arbeidsledighet, vinner 1950-tallet overlegent. Selvfølgelig er dagens Sverige kommet mye lengre teknologisk sett, og velferden er mer utbygd. Men hvis vi ser bort fra økonomien, handler demokratispørsmålet først og fremst om tre målbare samfunnskvaliteter som er avhengige av hverandre: sosial kapital, trygghet og fremtidstro:
• I hvilken grad føler borgerne samhørighet med og tillit til hverandre, det som kan fanges opp med begrepet sosial kapital?
• Føler borgerne seg trygge, vil og kan byboerne om natten «gå sakte gjennom byen»?
• Ser svenskene lyst og forhåpningsfullt på fremtiden?
Svar: • En stor sosial kapital forutsetter at innbyggerne forstår hverandre. Det gjør man ikke i det multikulturelle samfunnet med alle sine ulike etnisiteter, religioner og kulturer.
• Kriminaliteten har ført til at mange mennesker i utsatte boligområder ikke beveger seg utendørs om kveldene.
• Ulike målinger viser at svenskene har lav fremtidstro. Dette gjenspeiles også i de alarmerende lave fødselstallene. Vi lever i dag i et samfunn som sliter med problemer som for sytti år siden var så godt som ukjente. Dette leder til neste spørsmål:
• Hvem er ansvarlige for landets forfall? Er det borgerne som velger feil ledere, eller er det lederne som egenrådig har tatt dårlige beslutninger? Dette spørsmålet skal jeg besvare med fem retoriske motspørsmål:
- Er det folket eller partiene som velger folkets politiske representanter, altså riksdagsmedlemmene?
- Er det folket eller partiene som velger statsministeren og de øvrige regjeringsmedlemmene?
- Spurte politikerne folket til råds før de åpnet grensene for den samfunnsoppløsende masseinnvandringen?
- Var det folket som ga politikerne i oppdrag å søke medlemskap i NATO?
- Var det folket som ga regjeringen i oppdrag å gi USA klarsignal for ikke mindre enn 17 militærbaser på svensk jord, og dermed omdanne Sverige fra et politisk lavspenningsområde til et politisk høyspenningsområde?
Det jeg vil fremheve, er at bak den høystemte retorikken om demokratiet som folkestyre, finnes en politisk realitet der folket i alle fall ikke har makten. Oppfølgingsspørsmålet er: • Hvem er det da som har makten? Her skal jeg gi tre svar: det første saklig og banalt, det andre sofistikert og det tredje forklarende:
Øverst står rettsvesenet. Det har makt over alle, unntatt kongen, som har strafferettslig immunitet. Deretter Riksdagen, som har en spesiell posisjon fordi riksdagsmedlemmene både representerer folket og skriver lovene. Formelt sett styrer folket i et demokrati over lovene. Men i praksis er det ikke slik. De har ikke engang makt over sine representanter, for det har riksdagspartiene. Regjeringen, med statsministeren i spissen, står også høyt oppe i maktpyramiden som Riksdagens utøvende organ.
Når jeg skriver dette, har regjeringen nettopp gitt to universiteter i oppdrag å utforme en såkalt statsborgerskapstest. Det liker ikke universitetene. De mener dette ikke er har noe med forskning å gjøre, men med politikk. Vanligvis er de lydige mot regjeringen, men ikke denne gangen. Da viser innvandringsminister Johan Forsell hvem som bestemmer med ordene: «Det er regjeringen som styrer landet, og våre universiteter er statlige myndigheter som er underlagt oss.»
Formelt er det Riksdagen som har den øverste makten – i praksis er det i Regjeringen som styrer, men Regjeringen kan selvsagt ikke, for eksempel, ta næringslivet i ørene så lenge næringslivet ikke bryter loven. Næringslivsledere, spesielt i eksportindustrien, har makten over næringslivet, en makt som begrenses av fagforeningene. Og markedet, selvfølgelig.
Man kan sette opp et hierarki der makten sprer seg jo nærmere grunnlaget for makten man kommer. Det banale svaret er at det ikke finnes noen altomfattende makt, men at den er relatert til avgrensede kontekster. Vær også oppmerksom på at makten har to sider: den formelle og den reelle. Sveriges konge på 1700-tallet, Adolf Fredrik, hadde stor formell makt fordi han var konge. Hans reelle makt var ubetydelig. Da kongen nektet å signere et vedtak, brukte hoffet et kongelig navnestempel. For øvrig syntes han det var morsommere å lage snusdåser enn å styre.
Det sofistikerte svaret er at hvem eller hvilke som har den øverste makten, viser seg i krisesituasjoner, når kaos truer. Dessverre er Hitler det beste eksemplet på at det kan bli noen helt andre enn hva de fleste forutså.
Nå skal jeg fortsette med å gi det utredende og demokratiproblematiserende svaret og begynner med å konstatere at heller ikke i demokratier er det folket som styrer. Derimot velger de, i det minste indirekte, sine ledere ved å stemme hvert fjerde år. Når de gir sine stemmer til de politiske partiene man kan velge mellom, avsettes de gamle og innsettes de nye partiene, som kan være de samme som før. De allmenne valgene er demokratisk hardvaluta, og politikerne vet naturligvis dette. Derfor handler deres førsteprioritet om stemmer. Dette leder til et nytt spørsmål:
Hvordan optimaliserer partier og politikere antallet stemmer de kan få i allmenne valg?
Svaret er at de må nå ut til velgerne og overbevise dem med sine politiske programmer. Det har de mulighet til å gjøre på de tre offentlige plattformene som står til rådighet: statlige, kommersielle og sosiale medier. I konkurransen om velgerne er de underlagt de samme vilkårene som kommersielle bedrifter: Hvis de ikke klarer å selge budskapet sitt, venter konkurs og kollaps. Å fange velgerne betyr alt. Det er en grobunn som passer perfekt for propaganda. Hva som er sant og hva som er løgn, hva som er samfunnsnyttig og hva som er skadelig, er underordnede spørsmål. I teorien kan en diktator levere ekle sannheter til folket uten at det truer hans makt. En demokratisk valgt politiker kan bare gjøre det i krisesituasjoner. Han eller hun må ikke bli tatt i å lyve, men grensen mellom løgn og sannhet er irrelevant. Hovedpoenget er at det politiske budskapet høres sant, attraktivt og forlokkende ut. At politikerne vet dette, er helt åpenbart.
Av ideologiske grunner ønsket svenske politikere for eksempel masseinnvandring, men det var vanskelig, for ikke å si umulig, å selge til velgerne. Det hjalp ikke at begrepet masseinnvandring var tabubelagt og at innvandringen ble fremstilt som en berikende multikultur. Politikerne spurte ikke fordi de ikke ville vite svaret fra velgerne. De gjentok ikke feilen de gjorde da de stilte velgerne overfor valget mellom høyre- eller venstrekjøring i biltrafikken. Velgerne ville fortsette med venstrekjøring, men det ble høyrekjøring.
I Sverige er folkeavstemninger kun rådgivende. Det som den politiske propagandaen har som sitt endelige mål, er ikke de opplyste velgerne som demokratiets forkjempere er så opptatt av, men politikken er innrettet slik at velgerne identifiserer seg med partiet de stemmer på. Velgere som identifiserer seg med et parti, sjekker ikke om partiet representerer deres interesser.
For de fleste næringsdrivende er det opplagt å stemme til høyre. Som arbeider og lønnsmottaker er det opplagt å stemme til venstre. For et flertall betyr det at de stemmer på sosialdemokratene, uavhengig av hvilken politikk partiet fører. Dette er ikke et fornuftsorientert og opplyst valg, men et identitetsspørsmål. At sosialdemokratene gjennom å støtte masseinnvandringspolitikken, ikke gagner arbeidernes interesser, har vanskelig for å trenge gjennom den politiske identitetens immunforsvar. Hvis det hadde skjedd, ville ikke sosialdemokratene vært både Riksdagens og Sveriges største politiske parti.
Dette reiser spørsmålet: Hvordan bryter et politisk parti velgernes identifikasjon med et annet parti?
Det finnes to alternativer. Hvis det handler om å konkurrere med sosialdemokratene, gjelder det å legge seg så nær dem som mulig. Det er Moderaternas (Høyres) strategi. Alternativet er å fange opp de velgerne som har forstått at sosialdemokratene ikke ivaretar deres interesser. Det er Sverigedemokratenes strategi. Spesielt interessant her er kløften som åpner seg mellom demokratiforkjempernes teori og praksis. I teorien handler demokratiet om å tilby velgerne en rekke alternative svar på viktige politiske spørsmål. Det er blant annet derfor de kalles velgere.
I praksis liker ingen politikere å få konkurranse. Å fange stemmer er et nullsumspill. Det ene partiets gevinst er andre partiers tap. På sikt handler det om å vinne eller forsvinne. Spesielt i sosialdemokratenes propaganda blir derfor Sverigedemokratene fremstilt som en trussel mot demokratiet, til tross for at de er det motsatte. At Sverigedemokratene har hatt mulighet til å vokse seg sterke og konkurrere, er et tegn på demokratiets helse.
En annen måte for et parti å fange stemmer på er å importere nye velgere til «valgmannskorpset». Det er hovedårsaken til at sosialdemokratene fortsatt er positive til masseinnvandring. Siden det som forårsaker innvandringen, er håpet om et bedre liv, inkludert velferdssamfunnets sikkerhetsnett, vil de fleste innvandrere, så snart de får stemmerett, stemme til venstre. For muslimer kommer i tillegg at de kollektivt stemmer slik deres imamer og andre ledere anbefaler. Dette er grunnen til at sosialdemokratene spesielt stryker muslimer medhårs. At det er problematisk og samfunnssplittende fordi en stor del av Sveriges befolkning er muslimer, kan man regne ut med lillefingeren, men det betyr ikke noe for politikerne, som konkurrerer om deres stemmer.
Hvordan man bygger et velfungerende samfunn er i de fleste demokratier et underordnet spørsmål. Det kan sammenlignes med hvordan familien Sackler via legemiddelfirmaet Purdue gjorde sitt smertestillende opiat OxyContin til en salgssuksess med den feilaktige påstanden om at den ikke var avhengighetsskapende. Medisinen antas å ha ført til rundt 800 000 dødsfall i USA. Familien Sackler ble bøtelagt, men OxyContin er fortsatt på markedet. For familien Sackler betyr penger alt. For demokratiske politikere betyr stemmer alt.
Nå mener jeg at jeg i denne spørsmål-og-svar-samlingen har vist at:
- Demokratiske politikere er ikke demokratiske.
- Demokratiske partier prioriterer stemmer foran samfunnsnytte.
- Demokratier styrker propagandaens rolle i den offentlige samtalen.
- Demokratier lurer velgerne til å tro at de har makten. Bak alle vakre og falske ord er demokratiets store og unike fortrinn at det har et regelverk for å avsette uegnede ledere uten blodsutgytelse. I tillegg kan det legges til at når et demokrati har klart å få frem en god leder og et godt politisk parti, får de ofte fornyet tillit.
Jeg avslutter med å trekke frem to statsmenn som faktisk har fått folkets støtte, men som i den demokratiske retorikken beskrives som totalitære. Ser man på deres personlige egenskaper, er det ikke helt usant. Jeg beundrer dem ikke fordi de er demokratiske forbilder, men fordi de har lyktes med oppgaven å forbedre sine samfunn. Den høylytte demokratidebatten klarer dessverre å skjule at dette er politikkens adelsmerke: ikke at lederne er demokratiske, men at de har lyktes med å gi sine borgere bedre samfunn. Lee Kuan Yew kommer på førsteplass. Han løftet Singapore fra et tropisk, korrupt helvete til en velstående bystat. Det andre navnet er Viktor Orbán, som, til tross for sterk motvind fra EU, alltid prioriterer Ungarns interesser. Det som kjennetegner Lee og Orbán er:
• De har den utøvende makten (det er verken mediene, oligarkene eller en dyp stat som styrer).
• Det er ikke partiene som har makt over dem, men de har makt over sine partier (altså ikke partipolitikere).
• De har borgernes tillit (viser seg i at de blir gjenvalgt).
• De sitter lenge ved makten (Orbán kortest, han er inne i sitt fjortende år som statsleder).
• De forbedrer sine land og borgernes vilkår (målbare kvaliteter).
• De har sterk virkelighetsforankring (tradisjonelle verdier).
• De snakker klarspråk med borgerne (unngår politiske floskler).
Hvor mange valg Lee vant, vet jeg ikke, men han var statsminister fra 1959 til 1990 og fortsatte, også deretter frem til sin død i 2015, å være Singapores mest betrodde politiker. Orbán og hans parti har vunnet valget tre ganger på rad, sist med en svært stor majoritet.