Dette er en kommentar.

Med knapt flertall, 3 mot 2, ble politimannen som grep inn mot seriekriminelle Kevin Simensen på Kongsberg natt til 30 oktober 2022 på Kongsberg frifunnet av Høyesterett.

Saken kunne meget lett endt med at han ble dømt. For han ble frifunnet i tingretten, dømt til 120 dagers fengsel pluss å betale erstatning i lagmannsretten. for så å bli frifunnet i Høyesterett.

Politimannens i praksis egen arbeidsgiver, ved Spesialenheten, statsadvokat og Riksadvokaten, har gjort det de kunne for å få ham dømt.

– Vi kan ikke ha et politi som umiddelbart legger folk ned i bakken for å legge på håndjern ved den minste motstand, sa aktor Marit Oliver Storeng fra Spesialenheten i sin sluttprosedyre i Buskerud tingrett i 2023.

Der ba hun om at retten dømte politimannen til 60 dagers ubetinget fengsel.

Politibetjenten nektet straffskyld. Han forklarte at han slo fordi han var redd for at de fornærmede ville skade ham og kollegaene.

– Det gikk tre sekunder fra politimannen sto ansikt til ansikt med Simensen, til de befant seg på bakken. Det var ikke en nødvendig og forholdsmessig bruk av makt. Faktisk kunne ikke maktbruken ha vært mer unødvendig, sa aktor Storeng i sin sluttprosedyre.

Heldigvis er politimannen nå frifunnet. Han slipper formell straff, men det han har blitt trukket gjennom har vært et mareritt for ham. Han er suspendert fra sin egen stilling i over halvannet år, hans ansikt og bilde er smurt ut i sosiale medier.

Det var høyesterettsdommer Christian Lund som førte flertallets beslutning i pennen.

Han viser til en sakkyndig uttalelse fra psykolog Henriette Kaasa Ringheim ved Politihøgskolen, som beskriver hvordan den særegne beslutningssituasjonen i en truende situasjon påvirker tjenestepersonens mulighet til å treffe veloverveide valg. Hun fremhever at de fleste beslutninger i operativ sammenheng er «intuitive og automatiske».

Lund skriver da følgende i dommen:

«Beslutninger om å bruke makt mot en person som gjør motstand, er altså i stor grad intuitive og automatiske. Det innebærer etter mitt syn at man ofte må akseptere de valgene en tjenesteperson gjør i en presset situasjon, selv om maktbruken sett utenfra, og av de den retter seg mot, kan oppleves som brutal. Man kan ikke kreve at enhver bruk av makt skal være like veloverveid og bygge på en tilsvarende analyse av handlingsalternativene som en etterfølgende vurdering muliggjør. Forutsetningene for en slik langsom beslutningsprosess vil rett og slett ikke være til stede på handlingstidspunktet.»

Vi trenger et handlekraftig politi i møte med stadig økende voldsbruk fra kriminelle. Jeg har selv beskrevet hva som står på spill i kommentaren «Å stå ansikt til ansikt med en voldsmann».

Som jeg der skrev om det politimannen sto overfor med Simensen, en mann som gikk på byen med kampkniv og batong:

I slike tilfeller er det instinkter som slår inn – i det minste de av oss som er menn og som har bevart overlevelsesinstinkt. Du har et mikrosekund til å oppfatte situasjonen og reagere. Og det gjør man ubevisst, på nettopp instinkt.

Det kan være forskjell på liv eller død om du reagerer riktig og raskt nok. Slik det har vært til uminnelige tider.

At det i en slik situasjon blir tatt ut tiltale mot en politimann, er absurd. Og ikke bare er det urettferdig overfor politimannen. Det er ekstremt skadelig for hvilket signal det sender til politifolk i Norge generelt. Vi har allerede et problem med en feminisering av politiet i kombinasjon med et stadig mer brutalt kriminelt miljø. I en slik situasjon må vi oppmuntre politiet til å stå opp for lov og orden og sette seg i respekt overfor voldsforbrytere.

Å jobbe som politi, er livsfarlig. Man kommer i direkte kontakt med de mest voldelige og farlige menneskene i Norge. I slike situasjoner må vi tillate at de bruker de instinktene som er nedfelt i mennesket og som har gjort at vi har overlevd. De av oss som aldri har stått ansikt til ansikt med folk som oser av intensjonen om å skade og i ytterste fall drepe oss, kan ikke stille seg til dommer over de som er betalt av samfunnet til å beskytte innbyggerne – og seg selv.

Spørsmålet er hvordan prosessen mot denne politimannen vil slå ut.

Ja, han er frifunnet. Men det var med dissens også i Høyesterett. I lagmannsretten ble han dømt. Med en annen komposisjon av fem utplukkede dommere i Høyesterett, kunne han endt opp med å bli dømt også i siste instans. Frifinnelsen er strengt tatt å regne som en tilfeldighet.

Så dette er intet klart signal til norske politifolk. Jeg er bekymret for moralen i etaten, blant de som faktisk er operativt personell. Hva kan de risikere om de bruker makt?

Deres egen etat har vist at de lett vil kaste dem under bussen.

Les også: Politibetjent radbrekker egen toppledelse: – Kaster ansatte «under bussen» (+)

Det blir ingen straff for noen av de i aktoratet og Spesialenheten som har dratt den stakkars mannen gjennom to år med helvete for noe flertallet i Høyesterett heldigvis mente han var i sin fulle rett til å gjør. De går bare videre i jobbene sine og finner nye personer å tiltale.

Vi skal selvfølgelig ha rammer og begrensninger på politiets voldsbruk. Det er råtne epler i den etaten som det er forøvrig. Men hovedutfordringen vi har nå om dagen er ikke et for proaktivt og robust politi. Det er tvert imot det motsatte.

Og i en slik situasjon er det statlig drevne forfølgelsen denne politimannen har vært utsatt for, særdeles uheldig også som signal til resten av styrken.

Han bør umiddelbart få suspensjonen opphevet og bli gitt en klekkelig økonomisk erstatning. Helst burde de som har prosedert saken for påtalemyndighetene, samt ansvarlig statsadvokat og Riksadvokaten, bli trukket i lønn.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Politibetjent radbrekker egen toppledelse: – Kaster ansatte «under bussen» (+)