Danmark: Europas siste reinspikka kolonimakt

Avatar photo
Erik Holien
Idéhistoriker, sakprosaforfatter og musiker/artist
Publisert 18. januar 2025 | 12:08

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Løfter vi lokket av Danmarks territoriale fortid, åpenbarer det seg en komposthaug av reinspikka kolonialisme.

USAs ambisjoner om å trekke Grønland ut av det danske riksfellesskapet og inn under amerikansk kontroll, har eksistert i et drøyt århundre. Interessen tiltok under den kalde krigen, men ingen av prosessene førte fram.

Med den 47. presidenten mener USA alvor. Allerede en drøy uke før innsettingen 20. januar, hadde Donald Trump ferdigstilt den såkalte «Make Greenland Great Again»-act. Om denne går gjennom i Huset og Senatet har Trump autorisasjon til å starte forhandlinger med danske myndigheter.  

Stanken av danske kolonier

Donald Trumps ubehøvlede retorikk overfor Canada, Panama og Grønland kan minne om kolonialisme 2.0. Selv pro-trumpere erkjenner dette. Men om vi løfter lokket av Danmarks egen territoriale fortid, åpenbarer det seg en lite flatterende komposthaug av genuin kolonialisme. Graver man i den, tar det ikke lange tiden før stanken veller: I tillegg til Grønland, holdt det danske kongeriket seg med kolonier i India (1620–1845), Karibia (1672–1917) og Afrika (1659 –1850).

I lange perioder under betegnelsen Danmark-Norge, med mindre man også betrakter Norge som enda en av de danske koloniene (1380–1814), og herunder også Færøyene og Svalbard. I Afrika og India etablerte danskene små bysamfunn med forlegninger, fort og festninger (hvorav enkelte bygninger stadig er intakt). Herfra administrerte København-eliten sin handel basert på datidens moteriktige handelsprinsipp – merkantilisme. Hensikten var å importere billig og selge/eksportere dyrt, slik at staten kunne bygge opp sin gullkapital.

Afrika – 85.000 slaver på dansk-norske skip

På Afrikas «Gullkyst», dagens Ghana, drev danskene med utstrakt slavehandel fra 1659. Av de 100.000 slavene som i denne regionen ble tatt til fange og transportert til Vestindia (Amerika), ble 85.000 fraktet med dansk-norske skip som gikk trekantskyttel mellom Danmark, Afrika og Amerika. Den nordiske transatlantiske slavehandelen opphørte ikke før i 1848, mer enn tretti år etter at England og USA erklærte et endelig forbud mot import av slaver i 1807.

Med til historien hører det også at danskene tok med seg to afrikanske barn hjem til moderlandet. Med nye og siviliserte navn ble Alberta og Victor skilt fra sine foreldre i Saint Croix på Jomfruøyene. Planen var å utdanne dem til lærere Danmark, for så å sende dem tilbake til Gullkysten slik at menneskehandelen kunne effektiviseres ytterligere.

Alberta og Victor ble altså først fraktet med slaveskip til Karibia, hvorpå de ble skilt fra sin familie og bortført for annen gang. Til tross for dette dobbelt-traumet, var barna kanskje allikevel blant de heldigste. De slapp å bli auksjonert som bomullsplukkere på en plantasje i Sørstatene.

Les også: Trump med nytt Grønland-utspill: Dansk politiker raser

India – prisen på et smugt kvindfolk dobbelt så dyrt som et gammelt kvindfolk

I Trankebar (dagens Tharangambadi) i India, foregikk også dansk slavehandel. Den danske soldaten Mourids Christensen, som gjorde tjeneste i Trankebar i 1671, skrev ned sine inntrykk fra sitt opphold i byen og opplyser at prisen for slaver på Coromandelkysten var 20 riksdaler for «1 frisk karl» og 14–16 riksdaler for «1 smukt kvindfolk», mens «1 gammelt kvindfolk» kunne erverves for 8–9 riksdaler.

De tilsvarende priser ved eksport av indiske slaver til Bantam på den indonesiske øya Java, var noe høyere. Her stod for eksempel «en frisk karl» i 40-60 riksdaler. Helt til 1845, da det vestlige slaveimportforbudet hadde gjort menneskehandelen ulønnsom både moralsk og økonomisk, hva gjorde danskene så? Jo, de solgte Trankebar til britene. Solgte!

Om Mette Fredriksen hadde vært redelig nok til å stikke en av sine smukke danske statsministerfinger i sin egen komposthaug, ville en forhandling om salg av Grønland kanskje ikke falt så sjokkerende tungt for henne.

Les også: Er det så hinsides at USA overtar Grønland?

Grønland – den «skånsomme» kolonidriften

Så var det Grønland: Danske politikere har siden opprettelsen av FN argumentert for, og vunnet gjennom med, en offisiell unnskyldningsretorikk bestående av språklige omdefineringer: Fra «Grønland som simpel kolonistatus» til «likeverdig del av riksfelleskapet med Danmark».

I tillegg ble det lagt vekt på moderlandets «mer skånsomme» utnyttelse av Grønland sammenliknet med de mer lønnsomme koloniene i sør og øst. Man tillot en skala i skyldregnskapet og vipps så var det grei skuring for FN. Tvangsflyttingen av inuittbefolkningen i Thule, samt bortføringen av en gruppe grønlandske barn fra deres familier i begynnelsen av 50-årene var peanøtter i forhold til hva som skjedde i India, Karibia og Afrika.

Joda, men uansett språkspinning og moralske blendverk – den gang eller i dag – vil det aldri være hensynet til inuittene (88 % av den grønlandske befolkning) som gjør at Danmark jazzer seg opp over Donald Trump og USA nye Grønlands-initiativ. Danmarks eierskap over Grønland har primært handlet om økonomiske og ressursmessige fordeler. Pluss en tidsriktig religiøs imperialisme i regi av den norske misjonærprest og handelsmann Hans Egede.

Idéhistoriske forbehold, men allikevel

Å sette ulike epokers tenkning og kultur opp mot hverandre, er billig og slett historieformidling. Definisjonen av forbilledlig moral endrer seg med tiden. Jeg er også innforstått med den uskrevne naturlov (evolusjonen) som tilsier at land spiser land og folk spiser folk. Like under sivilisasjonens ferniss ligger råskapens mekanismer konstant på lur, et ubehagelig faktum som etter fremveksten av den kristne humanismen har vært forsøkt temmet i den vestlige verden.

Følgelig burde våre statsoverhoder i hvert fall offisielt forsøke å opptre humant og innenfor de etiske standarder som er forankret i den moderne folkeretten og i Menneskerettighetene. Kanskje ville den danske statsminister Mette Fredriksen – med Danmarks nære kolonihistorie i bakhodet – ha tjent på å jeppe seg ned fra svermerier om eierskap over Grønland, verdens største øy.

Men det greier hun ikke. Tvert om. Fredriksen besvarte Trumps initiativ ved å slå fast at Greenland is not for sale. Som om hun stadig rår over 57.000 undersåtter på en øy femti ganger større enn Danmark, hvis avstand mellom hovedstedene er nesten 350 mil.

Trump troller fram hykleriet

Deretter fulgte Jens Stoltenberg opp, som en lojal tronjarl fra dansketiden: På Urix 8. januar slo han fast at det var soleklart at Grønland hører inn under det danske kongeriket. Ingen oppfølgerspørsmål fra NRKs journalister. Talkingpointet ble umiddelbart gjentatt av statsminister Støre og utenriksminister Barth Eide, som plutselig fant det opportunt å forsvare nasjonal suverenitet.

Heller ikke den tyske forbundskansler Olaf Scholz, greide å avstå fra å blande seg, og minnet Trump om (noe han kanskje også burde minne seg selv og sine EU-kollegaer om) at «nasjonal suverenitet er et fundamentalt prinsipp i internasjonal lov og en bærebjelke i de vestlige verdier». Ja, nettopp. Sentralistene i EU går altså ikke av veien for å ty til utdatert nasjonalstats-romantikk, bare de kan få tuppet Trump i kneet. Det er vel bare Orange Bad som er i stand til å trolle slike innrømmelser ut av global-byråkratene i EU-imperiet.

Les også: Har bedt om samtale med Trump: – Vi er ikke forberedt

Grønlenderne vet best selv

Trump sier rett ut at han betviler at Danmark har noen legitim samdriftsrett med Grønland. Den bør den uansett opphøre, legger han til. Det vil være en fordel for USA om dansk eierskap underkjennes, for dersom et kjøp skal forhandles fram, vil dette indirekte bety en innrømmelse av dansk eierskap. Folkerettslig har ikke Fredriksen mye å vifte med. Tvert imot. Det siste som er traktatfestet er en avtale fra 2009 som garanterer full selvråderett for grønlenderne.

I 2008 stemte en majoritet på hele 76 % av innbyggerne på øya for uavhengighet fra Danmark. Selvstyret ble sanksjonert og utvidet gjennom «Lov om Grønlands selvstyre af 12. juni 2009,» der de to viktigste punktene handler om 1) Grønlands rett til å løsrive seg fra Danmark når de selv har lyst, samt 2) Grønlands rett til inntekter fra egen grunn. Det vil si fisk, gass, olje og mineraler.

At Grønlenderne fint er i stand til å ta store, auttonome avgjørelser vet vi også fra folkeavstemningen om fortsatt EU-medlemskap i 1982 da Grønland talte København midt imot og takket for seg som første land i historien.

Les også: Donald Trump Jr. anklager Danmark for rasisme etter besøk på Grønland

Realitetene i en ustabil verden

Det er ikke vanskelig å forstå USAs interesser, særlig holdt opp mot en verden hvor store og overlegne statsmakter tar seg til rette; Russland i Ukraina og Kina overfor Taiwan. Men Trump kommer ikke til å bruke militærmakt. Det trenger han ikke. Grønlands statsminister Mùte Egede har allerede uttalt at han ser fram til et samarbeid med den innkommende amerikanske administrasjonen og de andre NATO-landene.

En skulle tro at alle parter er interessert i mest mulig sikkerhet og stabilitet i den arktiske regionen. Et tettere samarbeid mellom USA og Grønland vil styrke forsvaret av den vestlige hemisfære, som inkluderer viktige sjøpassasjer i det arktiske polområdet. USA har i dag kun én liten militærbase på Grønland med et hundretalls ansatte. Om Grønland skulle finne det fordelaktig å inngå et statlige samarbeid med USA, kan ikke Danmark annet enn å bøye seg for polarøyas ønske om endelig løsrivelse.

PS: Hvordan Dagbladets «ekspert» (9. januar) klarte å spinne USA/Grønland-scenariet til en fordel for Putin, er ubegripelig: «Trumps Grønlands-drøm HJELPER PUTIN. Han viser forakt for NATO,» lød tittelen. Forakt? Oppfatningen i Kreml er snarere stikk motsatt. Ta en titt på globusen.

mest lest