Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
COP28 endte som kjent med en slutterklæring som peker mot utfasing av fossile energikilder. EU jobber visstnok for 90% kutt av CO2 i 2040. Hva kan det bety? Og hvor krevende vil en slik omstilling bli?
Perspektiver og størrelsesforhold er viktig, siden energi er relativt abstrakt for de fleste av oss. Hva er en kilowatt (KW)? Hva er en kilowatt-time (KWh)? Hvor mye er et fat olje? Og – hvordan står disse størrelsene seg i forhold til hverandre, om man skulle prioritere – eller bytte dem mot hverandre?
Tar man for eksempel produksjonen fra norsk sokkel, som for enkelhets skyld kan deles i olje og gass, produserer sokkelen årlig nå cirka 1,45 milliarder fat oljeekvivalenter. Dette er et fryktelig stort tall og volum. Som et basseng på 1×1 kilometer, 230 meter dypt. Her er gass gjort om til oljeekvivalenter for sammenlignbarhets skyld, der volum og energiinnholdet kan summeres. Fordelingen mellom olje og gass har de siste årene, grovt sett, vært ca. 50/50.
Så sier bl.a. COP28 at dette skal vi slutte med. Noen sier «med en gang», noen sier «fases ut», mens noen sier «utvikle, ikke avvikle». La oss tenke oss at vi måtte gjøre dette umiddelbart. Siden verden trenger energien, måtte produksjonen erstattes med «noe». Det mest åpenbare alternativet er kanskje sol eller vindkraft. Jeg har her valgt å regne på vindkraft. Energien fra norsk sokkels fossile årsproduksjon tilsvarer cirka 2500 TWh (terrawatt-timer), eller 280 gigawatt (GW) konstant effekt. Dette tilsvarer ~ 15-20 ganger Norges samlede strømforbruk pr. år, eller åtte-ti ganger så mye som årlig samlet energiforbruk (inkludert drivstoff og brensel, både på land og offshore).
For å produsere så mye vindkraft, trenger man eksempelvis å installere mellom 560–840 GW vindpark-kapasitet, alt avhengig av hva man tror om vind og hvor ofte det blåser (eller kombinere 280 GW med investering i andre kilder, som kan dekke behovet når det ikke blåser). Norges ambisjon om 30 GW installert havvind innen 2040, vil til sammenligning altså bare dekke/erstatte ca. 3–5% av sokkelens nåværende energiproduksjon. Med vindturbiner på 20–22 megawatt (MW), vil en slik mega-vindpark dekke et areal tilsvarende ~ 50% av Norges landareal – dog her antatt offshore.
Kostnadene for en slik gigantisk utbygging ville vært i størrelsesorden 20–30 tusen milliarder kroner (dvs. tolv nuller), med dagens priser. Eller cirka 30%–100% mer enn hele «oljefondet». 4–6 millioner kroner pr. nordmann, eller 15–20 millioner pr. husstand i Norge. For å bygge 25–35 tusen tårn og turbiner (eller 10-15 tusen turbiner, kombinert med annen backup-kraft – her antatt til samme pris pr energienhet).
Skulle en leverandør produsert, levert og montert alt dette slik vanlige vindparker utvikles, ville det tatt 800–1000 år. Det er selvsagt urealistisk. Jeg anslår at det nok ville tatt/vil ta 50–100 år å fabrikkere og installere så mange enheter med dagens kapasiteter. Her er det dog sikkert betydelig rom for nedkorting, om verden vrir produksjonskapasitet vekk fra andre varer og bygg/anlegg, inkludert produksjon av olje- og gassanlegg.
En forenkling i disse beregningene er at forskjellen i utnyttelsesgraden av energien i de ulike energibærerne ikke er justert for. Det vil til en viss grad bedre vindkraftens relative posisjon ift tallene jeg her nevner, da elektrisitet normalt «mister» mindre energi enn fossile kilder, ved bruk.
Men, la meg skyte inn at dette kun er for å erstatte bortfallet fra norsk produksjon, som utgjør ~2,5% av verdens samlede olje- og gassproduksjon.
Noen vil sikkert hevde tallene er konservative, siden en slik enorm park ville hatt betydelige stordriftsfordeler og synergier. I praksis ville man selvsagt ikke bygget EN slik stor park, men flere mindre parker der behovet for energi faktisk er. Sett fra lufta ville vindparkene dog dominert et globalt bilde, om all olje og gass skulle erstattes med slike vindturbiner. Et areal tilsvarende ca. 50% av Canada, USA eller Kina måtte bygges ut, før kull erstattes. Eller minimum – i beste fall – hele EUs areal. Skulle man også fjerne den skitneste kilden, kull, øker arealbehovet med ca. 50%, dvs. opptil 75% av arealet for de nevnte landene – eller 150% av EUs landareal.
Store tall – og bedre blir det ikke av at forventet behov vil øke kraftig når verden øker fra 8 til 10 milliarder konsumenter i 2050, hvor store deler av dagens 8 i realiteten har for knapt med energi.
Flere studier indikerer dog at det ikke finnes nok kobber og andre metaller nødvendig for slik storskala utbygging av vind – eller sol.
Dette grove talleksempelet illustrerer hvor mye energi som er i spill i dag, og hvor formidabel oppgaven med å omstille energisystemene er. Fysisk og finansielt. Dessuten er det et «lite» problem til. Disse investeringene på 20–30 tusen milliarder for Norges del ville på ingen måte vært lønnsomme for utbygger, med dagens priser. Anslagsvis måtte man ha subsidiert utbyggingene med cirka 10–15 tusen milliarder kroner, det vil si 65–100% av «oljefondet». Jeg er usikker på om fremtidige generasjoner er spesielt begeistret for den tanken, selv om klimaendringene, eller ventingen på disse, for mange er uutholdelige.
En annen måte å si det samme på, er at prisene på energi må gå opp – mye – hvis olje og gass skal erstattes. Rett og slett fordi det er mye dyrere å produsere energi på de grønne måtene. Ingen kan «ta regninga» uten at det til slutt treffer sluttbrukerne direkte eller gjennom skatter, avgifter og tilbudside-dreven inflasjon. Og dermed også potensielt høyere renter, slik vi delvis så da krigen i Ukraina brøt ut – og energi ble en knapp faktor.
Interessant kan det også være å se på forholdet mellom nye enkelttiltak innenfor for eksempel havvind versus olje og gass, med tanke på arealbruk, kostnad og energitetthet.
En – 1 – enkelt olje- eller gassbrønn på norsk sokkel kan i sine beste stunder produsere energi tilsvarende 15–25 TWh pr år. 25 TWh tilsvarer for eksempel:
- 8-10% av Norges totale årlige energiforbruk, som nevnt ovenfor.
- ~ 20% av myndighetenes mål om total havvindproduksjon i 2040, tilsvarende dagens strømproduksjon.
- 3–4 ganger mer enn den årlige produksjonen fra hver av de største planlagte offshore-parkene utenfor norskekysten, som er del av dette 2040-målet. Som hver strekker seg over flere hundre km2 areal, og som er allokert potensiell prisstøtte på over 25 milliarder kroner (nominelt, for en park), for i det hele tatt å være interessant å bygge ut.
- 150% av årsproduksjonen fra verdens foreløpig største offshore vindpark, bestående av nesten 300 turbiner (UK) – som kan gi strøm til 6 millioner husstander.
Jeg gjentar – fra EN enkelt brønn!
Og hvordan blir disse tallene når man gjør dem om til kostnad pr. kilowatt-time? Olje eller gass fra et nytt felt på norsk sokkel koster nå typisk mellom 10–25 øre/KWh å fremstille. Tilleggsressurser på eksisterende felt gjerne en god del mindre, helt ned mot 3–5 øre/KWh. På toppen av dette koster det 2–5 øre/kWh å raffinere råoljen til bensin, diesel etc. Som nevnt ovenfor, offshore vindkraft, og i enda større grad hydrogen og ammoniakk, krever store subsidier. Den reelle kostnaden for fremstilling av kraft fra havvind er dermed typisk fra 1 krone og oppover. Gjerne betydelig oppover.
Igjen – dette viser hvilke ekstreme mengder energi som ligger i fossil-teknologien, som gjør den billig pr. enhet, noe som igjen forklarer hvorfor den har transformert verden de siste 100 år. Den blir billig og tilgjengelig for de aller fleste. Og tilleggsvolum koster ofte nesten «ingenting», når infrastruktur først er på plass. Samtidig viser prisen på de «grønne» energiproduktene at vi går permanent dyrtid i møte, spesielt om denne overgangen skjer for fort, eller man ikke raskt får betydelige teknologi-gjennombrudd. En tilbudsstyrt inflasjon som ikke lar seg fikse med høye renter.
Min intensjon er på ingen måte å kritisere de som jobber med grønne løsninger eller disse teknologiene som sådan. Verden trenger energien, men det må inntil videre ikke gå på bekostning av olje og gass. Å fjerne tilbudet av fossil energi og håpe på at grønne løsninger og rask teknologiutvikling og støtteordninger skal erstatte bortfallet, framstår som meget risikofylt; jeg vil nærmest si naivt og farlig. Jeg setter derfor minst 100 kroner på at denne problemstillingen langt fra fant sin løsning på COP28.
Og var det noen som lurte hva regningen blir globalt for å erstatte all fossil energi, basert på tallene ovenfor? 1500 billioner kroner, eller ca 2 ganger verdens samlede børsverdi av aksjer. Noe som vel må sies å understøtte konklusjonen i forrige avsnitt.
Kronikken er en lett omskriving av et kapittel i krim-romanen «At dere våger» som dykker dypt i energiomstillingen og det grønne skiftet.
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Tucker lot Putin snakke ut – som i en podkastsamtale