Det er ikke mangel på konservative kvinner i Norge. Ifølge Jannicke Almenning er problemet heller at de færreste tør å si høyt hva de mener.
I en podkastsamtale med Shurika Hansen beskriver hun et offentlig rom der avvik fra dominerende normer raskt blir møtt med personangrep, mistenkeliggjøring og sosial utfrysning.
– Jeg tror det finnes mange konservative kvinner, men man ser og hører dem ikke. Motstanden du møter, særlig i sosiale medier, er ganske brutal.
Shurika Hansen peker på hvordan unge konservative kvinner som har fått oppmerksomhet i sosiale medier, raskt har blitt møtt med hard kritikk fra venstresiden.
– De får høre at de trekker likestillingen tilbake mange skritt. At de er farlige. At de er dumme. Det er ikke akkurat hyggelig.
Personangrep fremfor argumenter
Almenning kjenner igjen mønsteret. Hun forteller at reaksjonene sjelden handler om sak, men om karakter.
– Jeg har fått høre at jeg ikke burde hatt barn. At noen burde ringe barnevernet. At jeg er høyreekstrem. Høyre radikal. Konservativ har blitt plassert i samme boks som ytterliggående miljøer.
Hun mener dette er et effektivt, men destruktivt virkemiddel.
– Når folk ikke har noe saklig å komme med, så går de på person. Og på nett kan de gjøre det helt uten konsekvenser.
Resultatet er ifølge Almenning at mange velger taushet.
– Det er lettere å tie enn å ta den belastningen. Spesielt hvis du er kvinne, og spesielt hvis du også er mor.
Et ord som er blitt kapret
En av grunnene til at Almenning selv valgte å bli mer offentlig, var ønsket om å ta tilbake ordet konservativ.
– I dag opplever jeg at konservativ i medielandskapet nærmest er blitt synonymt med ytterfløyene. Med partier og miljøer som folk flest ikke identifiserer seg med.
Hun mener dette er historieløst.
– Det finnes masse konservative verdier i helt vanlige partier. I Senterpartiet. I KrF. Dette er ikke ekstreme standpunkter.
Likevel har begrepet fått en negativ klang, særlig i sosiale medier.
– Det er blitt noe man skal ta avstand fra, uten å egentlig vite hva det betyr.
Ikke et ønske om å gå bakover
Både Almenning og Hansen understreker at konservative kvinner ikke ønsker å skru tiden tilbake til 1950-tallet.
– Det er ingen som vil tilbake dit. Ingen som sier at kvinner ikke skal jobbe, ikke ha valgfrihet eller ikke utvikle seg.
For Almenning handler konservatisme snarere om kontinuitet.
– Det handler om å ta med seg det som har fungert før, inn i det samfunnet vi lever i nå. Ikke rive ned alt og erstatte det med ideologier som ikke er testet.
Hun mener grenseløsheten i dagens samfunn har gått for langt.
– Alt er blitt flytende. Kjønn. Roller. Forventninger. Og når alt flyter, så vet ingen lenger hva de skal forholde seg til.
Barn først – ikke ideologi
Et gjennomgående poeng for Almenning er at hennes engasjement ikke springer ut av ideologi, men av omsorg for barn.
– For meg handler tradisjonelle familieroller først og fremst om barna. Ikke om voksne som skal få maks frihet.
Hun mener mange foreldre i dag er lite til stede der barna faktisk er.
– Barna våre er i institusjoner åtte timer om dagen. Svært få foreldre setter seg inn i rammeplaner, opplæringsplaner, eller hva barna faktisk blir presentert for.
Å være en tilstedeværende forelder handler ifølge henne om mer enn fysisk nærvær.
– Det handler om å bry seg. Om å følge med. Om å ta ansvar der barna er, også utenfor hjemmet.
En kultur der ingen tør å si imot
Almenning beskriver et samfunn der stadig færre tør å mene noe offentlig.
– Bare det å rekke opp hånda på et foreldremøte og si noe om skjermtid eller pride kan være nok til å bli stemplet.
Hun mener dette vitner om en farlig utvikling.
– Vi er blitt en saueflokk. Folk gjentar det de har hørt, uten å tenke selv. Ofte er begrunnelsen: Det sa NRK. Eller: Jeg så det på TikTok.
Selv ønsker hun det motsatte.
– Målet mitt er ikke at alle skal mene det samme som meg. Målet er at folk skal tenke selv. Også når de er uenige med meg.
Å være kvinne er blitt mistenkelig
Både Hansen og Almenning peker på en kultur der det å snakke positivt om familie, menn og morsrolle nesten oppfattes som provoserende.
– Hvis du sitter på en jentekveld og skryter av mannen din, så blir du sett rart på. Det forventes at du klager.
Almenning mener dette har konsekvenser langt utover det private.
– Når barn vokser opp og hører fedre bli snakket ned, enten det er deres egen far eller andres, så gjør det noe med dem.
Hun mener norske kvinner i større grad må tørre å være stolte av hvem de er.
– Å være kvinne er ikke å offre seg selv for alle andre. Det er lov å være feminin. Det er lov å være mor. Det er lov å sette grenser.
Stillheten som koster mest
Til slutt vender Almenning tilbake til det hun ser som kjernen i problemet: frykten for å si noe feil.
– Når folk ikke tør å mene noe, når alt må være konsensus, da har vi et problem.
Hun mener stillheten allerede har hatt en pris.
– Vi ser det i fødselstallene. I relasjonene. I familiene som går i oppløsning. Dette er ikke tilfeldige utviklingstrekk.
For Almenning er løsningen ikke mer styring, men mer mot.
– Hvis vi vil ha forandring, så må vi være forandringen selv. Det starter med å tørre å si høyt det mange allerede tenker.