Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Watergate-saken er for mange godt kjent. Sakens kjerne er hva de styrende partiene og menneskene gjør bak lukkete dører som folket (velgerne) ikke får vite om.

Norge har i så måte fremstått – og vi liker å tro det om oss selv – som land uten korrupsjon. Men de siste års avsløringer av politikere som misbruker systemet for egen vinnings skyld, ser ikke ut å ta slutt, det bare blir større og større saker. Hvordan kan våre politikere som har fått vår tillit år etter år avsløres for å drive med korrupte handlinger som direkte beriker de selv?

Å tro at Anniken Huitfeldt ikke visste er naivt, å tro at Erna Solberg ikke visste er enda mer naivt. Gjennom åtte år styrte hun Norge, hvordan da ikke vite hva sin egen mann holdt på med? De har felles økonomi og hun som alle andre får tilsendt oversikt fra sin bank over hva som er status på kontoene. Jernkvinnen fra Norge som står brask og bram med EU. Det er så lite troverdig som at elefanter er redde for mus…

Når nå avsløringene kommer på rekke og rad, helt lik Rødts Bjørnar Moxnes som måtte innrømme litt etter litt når avsløringene kom, må nå også Erna Solberg snart innrømme sin viten om hva som har skjedd. Når mannen kjøper aksjer i et selskap regjeringen behandlet bare dager før offentliggjøringen av vedtak, og solgte de dager etter, så er det innlysende utover enhver tvil (i mine øyne) at han har handlet på innsideinformasjon. Og kilden er rimelig klar.

Nå er det allerede klart at Erna har løyet for det norske folk, blir spørsmålet hvor mye hun visste og hvordan hun har bidratt til å holde det skjult. Om hun som Moxnes blir drevet fra skanse til skanse i håp om media ikke avslører hele sannheten, er hennes politiske karriere over – om denikke  allerede er det.

Som Snorre Valen, redaktør i Trønderdebatt skriver.

«Når ledende politikere nå lar være å gå av etter graverende skandaler, mens offentligheten bes om å bli trodd på politikernes ulastelige karakter, snus tilliten på hodet: Vi skal stole på at ingenting av det gale som har hendt, skjedde med hensikt – fordi lederne våre sier det.

Slik kan det ikke fungere. Selv om det måtte være sant at de ikke visste, eller at det ikke var med hensikt, kan det ikke fungere slik. Og derfor bør både utenriksministeren og Høyre-lederen gå av.

Ikke nødvendigvis fordi de har gjort noe galt, og heller ikke fordi vi ikke måtte tro dem i sine forklaringer (det er lett å tro på, og ha stor medfølelse med dem begge) – men fordi de, til syvende og sist, er de eneste som i politisk sammenheng kan ta ansvar for, og konsekvensene av, det som har skjedd.»

Spørsmålet er hva Erna ofrer, mannen eller karrieren? Folkets tillit har hun allerede mistet, og det vil etter min mening være umulig å stille som statsministerkandidat i 2025. Hva gjenstår da?

Narrativet folket er fortalt fra media og den politiske eliten slår sprekker og smuldrer opp og viser den tiltroen folket gav til våre folkevalgte på stortinget ikke var tilliten verdig.

Det er på tide med et politisk skifte.