Dette er et essay.

Nobelprisen i økonomi til Daron Acemoglu, Simon Johnson og James Robinson blir begrunnet med at de har vist institusjonenes betydning for økonomisk utvikling. Acemoglu og Robinson ga for noen år siden ut boka ”Why Nations Fail” som tar opp hvorfor noen land er rike og andre fattige.

Lektor Sven Røgeberg skrev da en anmeldelse av boka der han også tok for seg ei bok av økonomen Angus Deaton, ”The Great Escape – Health, Wealth and the Origins of Inequality”.

Deaton fikk Nobel-prisen i økonomi i 2015. I begge bøkene trekkes den slutningen at vestlige bistand har forsterket den politiske oppløsningen og den økonomiske tilbakegangen flere av statene i Afrika har opplevd etter at landene ble avkolonisert og fri fra de europeiske kolonimaktene

De sentrale begrepene til Acomoglu og Robinson er inklusive og ekstraktive institusjoner.

Stater med inklusive institusjoner sørger for maktspredning og pluralisme i politikken sammen med en sterk sentralmakt. I økonomien åpner slike institusjoner opp for teknologisk nyskapning og derigjennom omstilling og økonomisk vekst. Stater med ekstraktive institusjoner er preget av politisk monopol og absoluttisme og økonomisk konservatisme.

Ved hjelp av flere historiske eksempler viser forfatterne at diktatorer bare sier ja til teknologiske endringer så lenge det gagner dem selv og deres maktposisjon. Et eksempel fra vår egen tid vil jeg si er Nord-Korea som framstår som et stjerne-eksempel på et samfunn med ekstraktive institusjoner. 

Slavehandelen

Et av de gjennomgående temaene i den politisk korrekte forståelsen av samfunn og økonomi er at det er den hvite mann og de vestlige kolonimaktene som er skyld i afrikanske lands fattigdom.

Acomoglu og Robinson viser ved hjelp av forhold i stater som Kongo (fra 1400-tallet) og land i Vest-Afrika, at dette stort sett er tøv. Dette var samfunn som var preget av ekstraktive institusjoner og regimer som for eksempel så seg tjent med slavehandelen over Atlanterhavet. Slavehandelen forsterket altså det ekstraktive preget til disse regimene.

”Mens Vesten kvittet seg med enevoldelige herskere, fortsatte vilkårlighet, rettsløshet og borgerkriger å dominere politikken i Afrika. Mens Vesten utviklet demokrati og industriell kapitalisme, gikk afrikanske land i motsatte retning og ble råvareprodusenter styrt av diktatorer”, skriver Røgeberg.

 I løpet av den korte tiden koloniseringen av Afrika varte, undergravde europeerne de tradisjonelle kildene til autoritet uten å skape noe som lignet på en moderne stat som kunne ta over da kolonimaktene forlot Afrika. Britenes indirekte styre i Afrika var et forsøk på å utøve makt gjennom minimal administrasjon, noe som Francis Fukyuama har kalt kolonialisme på sparebluss.

Og det var ikke bare i Afrika at britene nøyde seg med så lite administrasjon som mulig. Jeg mener å ha lest eller hørt et sted at britene styrte det veldige indiske subkontinentet med mellom 10.000 og 20.000 egne, administrativt ansatte. En annen sak er det at det heller ikke var noen stat i moderne forstand da britene koloniserte de nevnte landene, og det var lite å bygge på da avkoloniseringen begynte.  

En vanlig inder i det folkerike India under kolonitiden hadde verken sett eller møtt en brite, og britene støttet seg på de autoritetsstrukturene som fantes der fra før. Slik var det nok også i de afrikanske koloniene. Men India bygde britene ut et omfattende jernbanenettverk som den dag, riktignok i nedslitt tilstand, er en sentral del av transportsystemet i landet. Økonomen John K. Galbraith har påpekt at britene også greide å avskaffe enkebrenning som skikk i India, og at de gjennom sin politikk hadde en ”sivilisatorisk” innflytelse på det indiske regimet.     

Bistand og vekst

Ifølge Angus Deaton (og mange andre) har Vesten brukt enorme pengebeløp på å hjelpe fattige land i Afrika for å få i gang økonomisk utvikling og bedre folkehelsen, uten særlige resultater når det gjelder den økonomiske siden av saken. Det finnes mange land i Afrika der store deler av de offentlige utgiftene dekkes av utenlandsk pengehjelp.

Benin, Burkina Faso, Den demokratiske republikken Kongo, Etiopia, Madagaskar, Mali, Niger, Sierra Leone, Togo og Uganda dekker bistandspenger 75 prosent av de offentlige utgiftene. I Kenya og  Zambia utgjør bistandspenger henholdsvis en firedel og halvparten av den offentlige pengebruken. Jo mer avhengig landene er av slik støtte, dess mindre insentiv har de til å inndrive skatter, og dess mindre lydhøre blir de overfor krav fra befolkningen. De fleste studier viser at det heller ikke er noen korrelasjon mellom bistand og økonomisk vekst.

I en artikkel på Substack nylig skriver den konservative skribenten Scott Greer om Frantz Fanon, som i sin tid mente at Afrika ville blomstre når de hvite kolonisatorene forlot kontinentet. Når den hvite mannen var borte, ville det frigjøre folkene i Afrika slik at de kunne nå sitt potensial.

Men slik ble det altså ikke for mange av disse landene. De som har klart seg best, er faktisk land med en hvite settlerbefolkning, slik som Sør-Afrika som til tross for et gjennomkorrupt regime, regnes som en økonomisk stormakt i Afrika og som trekker til seg tusenvis av immigranter fra andre deler av kontinentet. Noe som kanskje har noe å gjøre med de institusjonene som de hvite bygde opp? 

 Undersøkelser viser, ifølge Greer, at over halvparten av afrikanske ungdommer ønsker å emigrere til vestlige land der de kan få økonomisk velferd, gratis husvære og gratis medisinsk hjelp.  Europa og USA opplever en slags motsatt kolonialisme der de opprinnelige kolonimaktene nå blir oversvømmet av folk fra sine tidligere kolonier. Og de tas vennlig imot av Vestens politisk korrekte regimer og får opphold som asylimmigranter, som et vederlag for alt det stygge og fæle som de europeiske kolonimaktene utsatte afrikanerne for en gang i tiden.

Jeg har en kjenning som bor i Chile, og for noen år siden møtte kona hans en afrikansk immigrant som spurte hvor hun kom fra? Fra Norge, sa hun og afrikaneren lyste opp, for der hadde han slekt og venner som kunne fortelle at i Norge får alle som kommer, lønn av staten, en beskrivelse ikke så altfor langt unna virkeligheten.       

Klesdrakt og revolusjon

Fantz Fanon var psykiater fra Martinique i Karibien som tilbrakte mye av tiden i Algerie der det var borgerkrig mellom den franske staten og algirske opprørere i organisasjonen FLN. Krigen var blodig og uforsonlig og ble stanset av Charles de Gaulle til store protester fra den franske delen av befolkningen i Algerie.

Da krigen ble stanset i 1962, forlot franskmennene landet og bosatte seg i Frankrike. Fanon støttet hele tiden det algirske opprøret som han kalte revolusjon mot det franske, rasistiske regimet. Det franske regimet var både udemokratisk og brutalt, og Fanon gjorde seg til talsmann for vold mot regimet. Han var sterkt motstander av franskmennenes forsøk på å få algirske kvinner til å slutte med å gå med slør og heldekkende drakt (haik). For algirerne var denne kvinnedrakten en rotfestet del av deres kultur og levemåte og identitet, hevdet Fanon, som i myndighetenes motstand mot drakten så et forsøk på å ødelegge og bruke vold mot den lokale kulturen.

Da opprøret begynte i Algerie i 1954, begynte også motstandsbevegelsen å bruke kvinner til ulike oppdrag, til å være kurer mellom folk og til å bringe våpen rundt omkring. Til det siste egnet den heldekkende drakten seg til å bli brukt, men når kvinnene skulle bevege seg i de franske strøkene i de algirske byene, måtte de ta av seg sløret og haiken for ikke å vekke oppmerksomhet.

Revolusjonen betydde på denne måten at kvinnene kunne bli kvitt sløret, en del av revolusjonens frigjørende kraft. Fanon var tilhenger av vold i revolusjonens navn, og han kan ses på som en forløper for dagens voldsdyrkende islamister som ser på jihad mot jøder og vantro som et martyrium.

 Fanon kom fra en svart middelklassefamilie og ble oppfostret med fransk kultur til han fant ut at han var en av verdens undertrykte og i solidaritet med dem oppfordret til voldelig revolusjon mot de hvite undertrykkerne. Med sine bøker ble han også en populær og feiret skikkelse i den venstreradikale delen av middelklassen Europa.

Han levde ikke å lenge at han fikk oppleve skjebnen til haiken og sløret hos de algirske kvinnene etter at FLN seiret i 1962, om de vendte tilbake til gamle vaner eller om de var blitt frigjorte gjennom revolusjonen. At haiken og sløret kunne oppfattes som tvang og ufrihet av kvinnene selv, ser ikke ut til å ha bekymret Fanon i det han skrev. Det var underordnet i forhold til revolusjonen.

Om kulturell relativisme skrev han disse kloke ord: ”…den kulturelle universaliteten består  i å anerkjenne forskjellige kulturers gjensidige relativitet, når først kolonisystemet en gang for alle er ugjenkallelig forbi.”  (Rasisme og kultur –Sirius forlag 1967).

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Labour ber bibliotekarer holde seg unna «rasistiske bygninger»