Dette er et eksternt innlegg og gor uttrykk for skribentens meninger.

Ny forskning viser at klimaet følger sykliske og astronomiske rytmer. En kaldere periode kan være på vei – men beredskapen mangler.

Ingress: Klimadebatten preges av forestillingen om stadig oppvarming. Men flere forskere, blant dem NTNU-professor Harald Yndestad, peker på en helt annen utvikling: en syklisk nedkjøling styrt av solens rytme og planetenes posisjoner.

Arktisk is vokser, solens stråling avtar – og historien viser at slike perioder har ført til sult og migrasjon. Det er på tide å utvide klimafortellingen.

Klimadebatten i Norge er preget av én dominerende fortelling: at global oppvarming vil prege fremtiden, og at vi må kutte utslipp for å unngå katastrofe. Men hva om vi står foran en helt annen utfordring?

Professor Harald Yndestad, emeritus ved NTNU, har utviklet en modell som viser at klimaet følger sykliske og astronomiske rytmer. I stedet for lineær oppvarming, peker han på en kommende kuldeperiode – en ny «Fimbulvinter» – som starter med et dyp solminimum fra 2025 og gir klimatiske effekter frem mot 2100.

Yndestads modell bygger på målinger av solens totale stråling (TSI), som påvirkes av planetenes posisjoner. Når Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun (JSUN) er nærmest solen samtidig, oppstår et Fimbulvinter-minimum.

Tidligere slike minima har sammenfalt med ekstrem kulde, sult og migrasjon – blant annet i 535 e.Kr. og 1709. I sistnevnte år frøs elver, havner og jordbruksområder i Europa. Hundretusener døde.

Samtidig viser Yndestad at Arktisk havis, særlig i Barentshavet, ikke har smeltet jevnt, men fulgt en syklisk utvikling styrt av månebanens 18,6-års rytme og inflow av varmt atlantisk vann.

Han identifiserer en 74-års syklus og en langsiktig 297-års syklus, med minimum rundt 2015 og forventet vekst mot 2034 og videre mot 2070.

Dette bryter med IPCCs forventning om stadig minkende isdekke, og gir støtte til en syklisk klimaforståelse.

Disse syklusene bekreftes av observasjoner av Arktisk isutbredelse (Arctic ice extent is turning – The Climate Clocke) som nå viser tegn til vekst. Dette bryter med IPCCs forventning om stadig minkende isdekke, og gir støtte til en syklisk klimaforståelse.

I Yndestads modell for dyp minimum (Deep minimum 2025-2072 – The Climate Clock) vises det at:

• Solens totale stråling (TSI) går inn i et dyp minimum fra 2025 til 2072.
• På grunn av termisk treghet i hav og atmosfære forskyves den klimatiske effekten, med temperaturminimum rundt 2072.
• Dette gir en kaldere klimaperiode som strekker seg fra ca. 2050 til 2100, med økt energibehov og redusert matproduksjon mot slutten av århundret.

Solminimum vs. temperaturminimum

• Solminimum (TSI): Perioden 2025–2072, hvor solens totale stråling er lavest.
• Temperaturminimum: Rundt 2072, grunnet forsinket respons i hav og atmosfære.
• Klimatisk effektperiode: Ca. 2050–2100, med gradvis nedkjøling og samfunnsmessige konsekvenser.

Flere internasjonale forskere støtter dette perspektivet. Russiske Habibullo Abdussamatov forutsier en ny liten istid rundt 2080. Valentina Zharkova har modellert et Grand Solar Minimum fra 2020 til 2053. Alexander Makarov ved det russiske polarinstituttet rapporterer om økende is i Nordøstpassasjen. Nicola Scafetta har utviklet en planetarisk modell som peker mot nedkjøling frem mot 2050.

I tillegg har flere forskere pekt på at jordens magnetfelt svekkes, og at den magnetiske nordpolen forskyves raskt. Dette kan samvirke med solens rytmer og forsterke klimatiske effekter.

Temaet er kontroversielt, men understreker behovet for å forstå klima som et helhetlig system – ikke bare som en funksjon av CO₂.      

Avslutning

Norge bruker nå titalls milliarder kroner på det såkalte grønne skiftet – elektrifisering, karbonfangst, subsidier og symbolske klimatiltak.

Bare i 2025 er det satt av hundrevis av millioner til pilotprosjekter for utslippsfrie anleggsplasser, og det totale beløpet for grønn omstilling er langt høyere når man inkluderer kraftutbygging, elbilsubsidier, hydrogenstrategier og internasjonale klimabidrag.

Men hva om premisset er feil?

Hvis vi faktisk går mot en kaldere klimaperiode – som flere forskere nå varsler – da er dette ikke bare feilinvesteringer. Det er beredskapsmessig uansvarlig.

Vi bygger ned fossil backup, svekker matsikkerheten og elektrifiserer oss inn i sårbarhet – mens kulden nærmer seg.

Det er på høy tid å revurdere kursen. Klimapolitikken må ikke være et ideologisk prosjekt, men en realistisk og robust strategi.

Vi trenger en ny fortelling – én som bygger på naturens rytmer, historiske erfaringer og empiriske modeller.

Kulde kan bli vår største utfordring. Og da må vi slutte å kaste penger ut av vinduet – og begynne å bygge beredskap.

Referanser                                                                                    

Harald Yndestad        Syklisk modell for Arktisk is og solminimum        

Habibullo Abdussamatov      TSI-nedgang og liten istid rundt 2080         

Valentina Zharkova   Grand Solar Minimum 2020–2053                           

Alexander Makarov   Økende is i Nordøstpassasjen                                  

Boris Borisenkov       Historisk kobling mellom solminima og kulde         Solar activity and climate – Wikipedia

Nicola Scafetta           Planetarisk modell for klimasykluser