Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens mening.
I gårsdagens Debatten-episode «Alternative medier øker» skulle NRK undersøke om etablerte medier har en politisk eller kulturell slagside. MSM skulle utfordres av opposisjonsmedia i et prakteksempel på VVP-plakatens punkt 1.4, som pålegger pressen å føre et kritisk søkelys også mot seg selv.
I stedet brukte statskanalen redaksjonelle grep for å rammesette publikum før kritikken i det hele tatt begynte. Det som ble presentert som opprydning og selvransakelse, endte som en subtil, men effektiv demonstrasjon av etablerte mediers psykologiske virkemidler, evne og makt til å forme seernes forventninger.
Episoden ble et lærebokeksempel på hvordan etablerte medier kontrollerer rammen for sin egen kritikk, hvor stor effekt ord og setting faktisk har – og hvordan befolkningen påvirkes av nettopp den slagsiden debatten skulle handle om.
Betydelig pengebruk fordrer tilsvarende høy tillit
NRK mottar i forslag til statsbudsjett 2026 hele 7,8 milliarder skattekroner i overføringer. Det utgjør en årlig kostnad på i overkant 2700 kroner per sysselsatt i Norge. En husholdning betaler dermed opp mot 5500 kroner hvert eneste år for statskanalen.
NRK får alene nær 18 ganger mer enn samtlige andre mediehus sin samlede bevilgning fra den direkte pressestøtten. De utgjør omtrent 29 prosent av hele Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett. De får mer enn dobbelt så mye fra statsbudsjettet som vi tar inn årlig i tollavgifter for 2026.
De har 3249 faste årsverk, som vil si at de får 2,39 millioner skattekroner per faste ansatt. De har omtrent 1600 journalister, hver av dem med en snittlønn på 740 000 skattekroner.
Redaksjonell redelighet er da vitterlig forventet.
Likevel viser tall, som eksempelvis Medietilsynets Mediemangfaldsrekneskapen 2025 og Allmennkringkastings- rapporten 2024 at NRKs tillit er noe fallende, økende bevillinger til tross. Langt verre er derimot tillitskrisen for etablerte medier som helhet.
Med 7,8 milliarder i året er NRK blant verdens dyreste allmennkringkastere målt per innbygger. Høy tillit er ikke bare forventet, men påkrevd. Samtidig er tilliten spesielt fallende blant yngre som i mindre grad har vært utsatt for etablerte medier og i større grad benytter seg av konkurrenter.
Tilliten er fallende (selv i verdens mest konforme land) sannsynligvis på grunn av nettopp konkurranse fra konsekvensene av teknologisk utvikling – opposisjonsmedier, folkemedia og sosiale medie-aktører. Økt informasjonsflyt, mer tilgjengelighet og Internett som database for lagring av info, utfordrer etablerte medier.
Les også: NRK avviser kultur for å skjule islamistiske angrep
Den skjulte påvirkningen
Jeg har jobbet med markedsanalyse, altså statistikk og meningsmålinger, i flere år og vet hvordan påvirke folk til å tenke og mene noe (for å unngå manipulering), og jeg kjenner medias virkemidler etter flere år som journalist.
NRK har altså et selvransakelses-program der de skal diskutere seg selv og sine mulige feil og ukulturer, hvor de velger å bruke nær 10 minutter i starten av programmet på det av kritikere som berettiget blir omtalt som å forherlige prosesser, rutiner og retningslinjer.
Det de gjør er effektivt å «prime» seerne mentalt, som vil si å sette rammer for i en viss sinnstilstand. Det er et subtilt psykologisk triks for å forankre et inntrykk – i dette tilfelle om redelighet.
Budskapet er at etablerte medier har sikkerhetsventiler på kvalitet og ansvarliggjøring av feil, og implisitt insinueres det at opposisjonsmedier ikke har tilsvarende rutiner.
Debatten dreier seg deretter i mindre grad om hvorvidt rutinene fungerer etter ønsket effekt, for korte innlegg vil ikke klare å utfordre hele den 10-minutters lange sekvensen. Dessuten har allerede «eksperten» sagt at det fungerer. Samtidig vet debattantene at de trolig får kun 2-4 innlegg, ofte hvor de må svare på spørsmål heller enn å kunne utfordre andre, noe som strategisk nok aktivt setter lokk på kontring som skulle imøtekommet disse rutinene og ansvarliggjøringen.
At NRK i det hele tatt omtalte debatten som en diskusjon mellom redaktørstyrte medier kontra alternative medier, er et virkemiddel i seg selv. Som om ikke både Document og iNyheter har redaktører…
Dette var bare tre av flere eksempler på virkemidler som ble brukt i selve rammen av gårsdagens episode.
I tillegg kommer alle triksene representantene for etablerte medier selv valgte å bruke. Som da Aftenpostens sjefsredaktør Trine Eilertsen bevisst svartmalet iNyheters Helge Lurås med noe hun visste han ikke fikk lov å diskutere konkret, slik at hun kunne kaste ut påstander det var umulig å forsvare seg mot.
Et annet eksempel var da programleder Fredrik Solvang ønsket at iNyheter skulle svare på en stempling med utgangspunkt i at den var sann, uten å først ta stilling til om påstanden faktisk var korrekt. Et slik virkemiddel brukes for å skape et implisitt inntrykk av at man forsvarer seg på berettiget kritikk – som er budskapet seerne sitter igjen med.
Ikke en engangshendelse – et systemproblem
Debattens virkemidler var en priming slik jeg nettopp gjorde i dette innlegget ved å først påpeke de ekstreme utgiftene til NRK for å underbygge og forankre et inntrykk og en forventning – i mitt tilfelle til redelighet. Det er ett av mange slike eksempler på verktøy mediene bruker til det daglige, uten at omtrent noen merker det.
Triksene fungerer på subliminalt nivå – psykologisk underbevisst. Det var subtil manipulering, og svært effektiv sådan.
Jeg skal ikke spekulere i hvor forsettelig NRK brukte disse verktøyene eller ei, men dersom det var bevisst så er det er bevis på nettopp at de har en slagside – og dersom ubevisst så er det et tegn på en ukultur og mangelfull innsikt i egen redaksjonell virksomhet, noe som igjen viser til en underliggende slagside.
Formatet NRK valgte å benytte seg av er et bevis i seg selv på det etablerte medier skulle forsvare seg mot.
Det tror jeg også var noe mange folk leste gjennom og forstod – som er en grunn til at opposisjonsmediene opplever tydelig vekst mens etablerte medier opplever en global tillitskrise.