Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det moderne mennesket bor i byer og har frigjort seg fra naturen. Samtidig er vår eksistens avhengig av den.

Vi henter ut det vi trenger av mineraler, energi, mat og vi reiser til den. Naturen gir oss basisen for det vi forbruker på alle plan, inkludert god helse.

Flyr man over Norge og ser ut av vinduet er det fjell og skog så langt øyet rekker.

Har vi nok natur?

Et svar er at det kommer an på øyet som ser og hva vi ønsker naturen skal inneholde.

De fleste av oss har lite faglig biologisk eller økologisk kunnskap, og vil se naturen fra et perspektiv om hva som ser fint ut for sitt øye. For mennesket som ser, virker naturen å være stor og intakt.

Er man bille, bjørn, rugde eller rype opplever man at vilkårene for liv reduseres i takt med at inngrepene øker. Bestandene av ville dyr og insekter reduseres kraftig også i norsk natur. Det har pågått i ca. 100 år, eskalerende siste 40-50 år.   

For en biolog er det åpenbart en stor kløft mellom perspektivene til mennesket som ser og dyrene som leter etter gunstige livsvilkår.

For å få insekter, dyr og planter til å trives må forholdene må ligge ordentlig til rette, ikke bare litt. Man kan bake verdens deiligste kake, deretter gradvis redusere ingrediensene og se hvilket resultat etterhvert får. Etter hvert som man tar ut ingrediens etter ingrediens vil kaken miste form og smak. Til slutt får man ingen kake i det hele tatt.

Det er først når vi ser en vindmøllepark og hvordan den har rasert det som før var urørt natur det går opp for de fleste av oss hva det er vi faktisk holder på med.

Trygve Hegnar kalte i sin leder forleden Norges natur i sin helhet for urørt. Et slikt utsagn er fullstendig feil, ignorant og blottet for faglig innsikt. Det er legitimt å si at vi kan fortsette som før, men ikke uten å forstå konsekvensene. Hegnars synsing blir på linje med å ansette en biolog som sentralbanksjef, lederen hans er i beste fall verdt ingenting. Antagelig bidrar den dessverre til en fordumming av debatten. Den er i samme kategori som de svenske trevirkeprodusentenes kronargument; «skogen blir eldre for hver dag som går». Faktum er at den i snitt bare blir yngre og mer homogen. Monokultur.

I Norge drives skogen i hovedsak som den svenske, med flatehogst og plantefelt. Norge har imidlertid med sine mange bratte fjell og åser hatt gamle skogfelt som ikke har vært økonomisk lønnsomme å drive.

«Miljøverneren» Knut Arild Hareide gjorde imidlertid noe med dette. Som samferdselsminister under Solberg-regjeringen og som en del av pandemistøtten bevilget han NOK 500 mill til skogeiere for bygging av skogsveier slik at man kunne ta ut dette tømmeret. Når man i tillegg har fått en eksplosiv prisvekst på tømmer og dertil eventyrlige marginer har det gått svært hardt utover denne gamle og naturlige skogen.

Tilbake står nye plantefelt, monokulturer.  Livsgrunnlaget for utallige dyr og innsekter er borte. En halv milliard til allerede godt bemidlede skogeiere for å ta ut den mest verdifulle skogen vi har. Vi kan også lese i DN at forskning forteller oss at bruk av tømmer under moderne skogsdrift (flatehogst og plantefelt) til byggevarer er negativt for Co2 regnskapet, for den som bryr seg om slikt. Som for eksempel Knut Arlig Hareide. Så dypt stakk altså miljøvernet til Hareide. En halv milliard til allerede godt bemidlede skogeiere for å ta ut den mest verdifulle skogen vi har. Så dypt stakk altså miljøvernet til partilederen og ministeren fra KRF.

Legger vi til bygging av vindmølleparker, hyttefelt, aktiviteten til de som bruker dem, nye bilveier, flyplasser, næringsparker, osv. så blir dette massivt. Vi var allerede på et lavt nivå på 80 tallet, før hyttebyggingen for alvor tok fart på 90 tallet, lakseoppdrett på 2000 tallet og vindmøllebyggingen fra 2010.

Finnes det en biolog som mener dagens utvikling er bærekraftig? At det er mer å gå på?

I dag måles det meste i penger og arbeidsplasser, alt har en pris. Bortsett fra naturen, den skal være gratis. Til grunn for beregning av energiproduksjon ser vi at lobbyister som Åslaug Haga i fornybar Norge og Jarand Rystad i Rystad Energy, samt regjeringen selv, legger til grunn NOK 0,- i naturtap for naturinngrep generelt, inkludert naturtap til utbygging av vindkraft. Fordi de har forelsket seg nettopp i denne typen kraftproduksjon legges all fornuft til side. Kjærlighet gjør fortsatt blind?

En slik fremtoning er oppskriften på videre tap av natur.

Under en topptur i Sogndal på vårparten sist vinter (som startet godt under tregrensen) diskuterte jeg dette med en venn av meg. Har argumenterte for at vi kan ta 10% siden vi har så mye.

Mange mener nettopp dette, men det blir synsing, for vi kan alltid ta 10% til uansett hvor mye eller lite vi har. Jeg kommenterte at vi ikke hadde sett et eneste dyrespor under hele turen. Fjellene var vakre, men hadde lite innhold.

Forvaltning av natur må gjøres ut fra faglige vurderinger med bakgrunn i politiske vedtak. Om vi vedtar at vi ikke skal ha særlig mye biologisk mangfold er det en ærlig sak. Da kan vi fortsette som før. Er stemning for det? Et minimum er å lytte til fagfolk så man forstår konsekvensene, for det vil alltid være gode argumenter for å ta mer natur.

Ønsker vi oss flere hytter, energi, mat, forbruksvarer? Svaret er ganske sikkert ja.

Det samme dilemmaet for gjelder for utslipp og klima, vi ønsker oss mer av alt. For å begrense utslipp har man innført CO2 avgift. Det koster å forurense. Tap av natur er direkte sammenlignbart med tap av klima. Det er gode grunner til å tro at et virkemiddel som kan stanse videre nedbygging av natur er å sette en verdi på den, en kvadratmeterpris. Jo større verneverdi, desto høyere pris.

Gjør vi ikke dette er sjansen stor for at vi om ikke altfor lenge sitter igjen med tomme kulisser, spredt innimellom vindmølleparker og hyttefelt.