Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Etter utallige budsjettoverskridelser og utsettelser, sto så endelig det nye Nasjonalmuseet ved den gamle Vestbanehallen ferdig. Museets bunker-aktige, dystopiske utforming setter den perfekte postmodernistiske rammen for hvordan nasjonens kunsthistorie skal formidles i vår tid. For i samme åndedrag som museet åpnet dørene, ble man raskt vitne til at tidenes destruktive woke-ideologi for lengst hadde inntatt hallene.
Som sønn av en billedkunstner vandret jeg i kunstmuseer omtrent fra da jeg lærte og gå. Til tross for mine 33 beskjedne år, er jeg i det minste sjeleglad for at jeg fikk oppleve en tid der kunsten ble vist frem hos det gamle Nasjonalgalleriet i all sin fylde og mangfold uten politiske føringer motivert av en dekonstruktivistisk og radikal ideologi.
Men nå er det nye tider, og det har avdelingsdirektør ved Nasjonalmuseet Stina Högkvist gjort ettertrykkelig klart.
Aktivistene fjerner kunstverk de selv ikke liker
Denne uken kunne vi lese at gamle kjente malerier har blitt satt i kjelleren, utilgjengelig for publikum. Deriblant det berømte maleriet av Christian Krogh som fremstiller Leiv Erikssons oppdagelse av Amerika. Men mange andre malerier som fortjener å bli vist frem for både nordmenn og turister, har også blitt stuet vekk i wokeismens navn.
Dette er visstnok en del av en «modernisering» av museets profil forklarer Högkvist. De ønsker å utfordre en kunststandard som etter hennes syn har blitt dominert av «hvite mannlige kunstnere». Nå skal museet vise frem flere kvinnelige kunstnere, flere samiske kunstnere og mer kunst av personer som «tilfeldigvis ikke er født med hvit hudfarge». Museet skal ha et «fresht» blikk på kunsthistorien.
Videre skal selve kunsthistoriens klassifikasjoner fjernes, slik at vi ikke lenger skal lære om de ulike ismene. Det skal ikke spille noen rolle hvorvidt et maleri tilhører barokken, klassisismen, impresjonismen eller romantikken. Alt skal blandes sammen ispedt en god dose av samtidskunsten og postmodernismens evinnelige fokus på sine politiske hjertesaker. Det er viktig at man på åpningsdagen ble møtt av skulpturer og installasjoner som ublygt viste frem menneskekroppens deler som vanligvis er tildekket i det offentlige rom.
For meg som har lest kunsthistorie siden jeg lærte å lese, er dette hoderystende å være vitne til. Og hvor skal man begynne?
Var Leiv Eriksson kolonist?
Vi kan jo starte med Leiv Eriksson som ifølge Nasjonalmuseets kuratorer var en slik grusom, hvit kolonist på vei for å slakte ned og underkaste seg de innfødte i Amerika. Har Högkvist noensinne åpnet en historiebok? Vet hun noen ting om Erikssons motivasjon med sin reise til Vinland, som de norrøne kalte nåtidens Canada? Åpenbart ikke.
Leiv Eriksson var sønn av vikinghøvdingen Eirik Raude som på grunn av sitt viltre temperament hadde blitt landsforvist både fra Norge og fra Island på slutten av 900-tallet. Han dro videre vestover og oppdaget Grønland hvor han med andre eventyrere grunnla en norrøn bosetning.
Men Grønland var et goldt land og tømmer samt andre råvarer måtte kjøpes fra Norge. Mye av handelsferdene var det sønnen Leiv som gjorde. Han lot seg kristne for å få handelsrettigheter under styret til Olav Tryggvasson. Det var urolige tider, og bosetterne på Grønland ønsket nok ikke å være så avhengig av handel med Norge. Leiv Eriksson satte kursen vestover og satte så sine bein på amerikansk jord i jakt på ressurser de kunne ta med seg tilbake til Grønland. Her etablerte de en kortvarig bosetting.
Møtet med de innfødte var til å begynne med vennskapelig, og begge sider var interessert i å handle med hverandre. Men i henhold til norrøn kodeks, ønsket vikingene ikke å selge de innfødte våpen. De var spesielt interessert i sverdene. Etterhvert ble det uvennskap da de innfødte forsøkte å stjele våpnene til de norrøne bosetterne. Det hele endte med at angrepene fra de innfødte ble så voldsomme og hyppige at det aldri ble et grunnlag for en varig norrøn bosetting i Canada.
Så med denne fortellingen til grunn, var virkelig Leiv Eriksson en grusom kolonist som skulle slakte og slavebinde de lokale indianerne? På ingen måte. Han visste såklart ikke at det bodde mennesker der i det hele tatt, og reisen var ikke motivert av plyndring.
Tvert imot møtte man de innfødt med respekt og man ønsket å handle fredelig med dem.
Artikkelen fortsetter.
Les også: Nasjonalmuseet setter kjent maleri i kjelleren: – Det er et kolonialistisk bilde
Postmodernismen forholder seg ikke til historiske fakta
I følge denne doktrinen finnes det ikke noe som heter en objektiv sannhet. Alt kan settes spørsmålstegn ved. Og da er det mer fristende å innbitt forsøke å fremstille Eriksson som en hensynsløs kolonist. Og hva så med selve maleriet? Viser det en stolt vikinghøvding i skinnende skurd med en innfødt indianer under sine føtter?
Hadde dette vært tilfelle kunne jeg til en viss grad forstått kritikken. Men det er ikke tilfelle. Kunstneren Christian Krogh tilhørte den naturalistiske tradisjonen, og der ønsket man å fremstille virkeligheten slik den var. Maleriet viser en loslitt gjeng karer som kjemper mot elementene etter en lang ferd på havet. En overfart på Atlanterhavet i et åpent skip var ingen dans på roser, og dette forsøkte Krogh å vise på best mulig vis på lerretet.
Dessuten var Krogh en mann som engasjerte seg sterkt for de svakeste i samfunnet og talte arbeiderklassens sak. Så dette burde i aller høyeste grad være en kunstner som hadde fortjent de venstreradikales gunst. Men den gang ei.
I skrivende stund har riktignok Högkvist beklaget uttalelsene sine etter massiv kritikk på sosiale medier og i pressen. Men man kan jo lure på hvorfor disse uttalelsene i første omgang ble sagt, og hvorfor maleriet ble bestemt stuet vekk i en kjeller. Sannheten er åpenbar:
Norsk kulturhistorie passer dårlig inn i narrativet til kultureliten som for lenge siden har omfavnet den postmodernistiske, politiske kunsten.
Det er trist at kultur-Norges storstue har degenerert til dette nivået. Nasjonalmuseet burde vært høyt hevet over ideologiske føringer, kanselleringskultur, og alskens samtidige strømninger. Nasjonalmuseet burde vært et åpent, inkluderende, og mangfoldig nasjonalgalleri der kunsthistorien ble fremstilt usminket og uten sensur. Dette hører uansett ikke hjemme i et liberalt demokrati.
Kunsten må frigjøres fra statsmaktens ideologiske klamme grep, og den kampen er viktigere enn noensinne.