Jawad Raja har de siste årene stått midt i et av de mest omtalte familieoppgjørene i norsk offentlighet. Med boken Skapt for ære og en rettskraftig dom mot faren har han fortalt om vold, kontroll og frykt bak en tilsynelatende respektabel fasade.
Jawads onkel er Venstre-nestleder Abid Raja, og hans mor er Abida Raja.
I en podkastsamtale med Shurika Hansen beveger Jawad Raja (31) seg fra det personlige til det prinsipielle. Oppveksten i et voldelig æresregime har ikke bare gitt ham et oppgjør med egen familie. Den har også gitt ham sterke meninger om integrering, særtilpasning og hvor grensene bør gå i møte mellom kultur, religion og norske verdier.
– Det er greit å komme med religion og kultur. Problemet er når det brukes som et verktøy til å skade mennesker og bryte norsk lov.
For Raja handler integreringsdebatten ikke om mat, høytider eller symboler. Den handler om frihet, lov og lojalitet.
– Norske verdier handler ikke om å gå på skitur og spise kvikklunsj. Det handler om å kunne ta frie og gode valg, elske den man vil og jobbe med det man vil, så lenge man respekterer andre.
Når kultur blir maktmiddel
Han reagerer særlig på det han mener er en naivitet i møte med æreskulturens maktstrukturer.
Et eksempel han trekker frem er rettssaken mot faren. Da moren skulle vitne om vold og overgrep, møtte mannlige familiemedlemmer opp i retten.
– Hun sitter der og skal snakke om veldig vonde ting. Og så sitter menn fra storfamilien der for å legge press på henne. Det er en demonstrasjon av makt.
For Raja illustrerer dette hvordan æreskulturen fungerer: Den er ikke bare en privat tradisjon, men et kollektivt kontrollsystem. Når noen bryter ut og snakker, mobiliseres press.
– Hele poenget er å kontrollere narrativet. Man skal ikke røpe sannheten.
Han mener norske institusjoner ofte undervurderer denne dynamikken.
– Tingretten skal være det tryggeste rommet. Likevel får dette skje. Det er det jeg mener med at vi kan være naive.
Særtilpasning og signaler
Raja er tydelig på at integrering ikke kan bety at grunnleggende prinsipper forhandles bort.
– Man skal ikke alltid si ja til det religiøse miljøer krever.
Han nevner debatten om kjønnsdelt svømming og fritak fra undervisning.
– Norge handler om inkludering. Det handler om at alle skal bli behandlet på en lik og respektfull måte.
For ham sender særtilpasning feil signal: at fellesskapets normer er valgfri anbefaling, ikke felles ramme.
– Hvis man alltid gir etter, lærer man ikke hva som faktisk gjelder.
Samtidig understreker han at religion i seg selv ikke er problemet.
– Jeg har stor respekt for religion, så lenge det brukes på en positiv måte. Problemet er når religion brukes til å legitimere kontroll og vold.
Strengere grenser – og strengere straff
Raja mener også at Norge er for mildt når loven brytes.
– Vi har ikke streng nok straffemåling i Norge.
Han mener tydeligere reaksjoner kan ha en normerende effekt, særlig i miljøer der lojaliteten til storfamilien ofte står over lojaliteten til staten.
– De som bryter loven og skader andre mennesker, må straffes. Der må vi være tydelige.
Men han avviser at løsningen kun er hardere linje.
– Hvis vi bare straffer når skaden allerede har skjedd, er vi for sent ute.
Integrering krever investering
Selv om han støtter strengere grensesetting, advarer han mot å gjøre integrering til et rent kontrollprosjekt.
– Vi bruker ikke ressursene og kunnskapen vi har på en god nok måte.
Han peker på barnevern, skole og forebyggende arbeid som underfinansierte områder.
– Det enkleste er å putte plaster på såret når folk allerede er blitt syke eller kriminelle. Det vanskeligere, og mer kostbare, er å jobbe forebyggende.
Han mener Norge har forutsetninger for å lykkes bedre enn de fleste land.
– Hvis det er et land som skal få dette til, så er det Norge. Vi har ressursene. Vi har kunnskapen.
Spørsmålet, slik han ser det, er om viljen er der.