Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er nå 45 år siden Vokterrådet i Den islamske republikken Iran ble konstitusjonelt etablert som en del av det teokratisk-revolusjonære statsapparatet.

Siden den gang har rådet utgjort et ufravikelig bindeledd mellom geistlig doktrine og statlig myndighetsutøvelse – et slags konstitusjonelt filter konstruert for å forhindre enhver form for folkelig innflytelse som truer den religiøse monopolmakten. I en tid der enkelte vestlige miljøer – ikke minst i Norge – fremdeles opererer med en forestilling om at det finnes konkurrerende maktsentra og reelle politiske skillelinjer i Iran, er det på sin plass å redegjøre for hva Vokterrådet er, hvilken funksjon det har, og hvilken juridisk og maktpolitisk infrastruktur det inngår i.

Vokterrådet (Shorā-ye Negahbān), formalisert i artikkel 91–99 i den islamske grunnloven av 1979, og videre befestet gjennom konstitusjonelle reformer i 1989, består av tolv medlemmer. Seks av dem er sharia-jurister (fuqahā), personlig utpekt av den øverste leder (Vali-ye Faqih). De øvrige seks er juridiske eksperter, nominert av sjefen for rettsvesenet – som igjen er direkte utnevnt av den øverste lederen – og godkjent av parlamentet (Majles). Den formelle maktfordelingen er imidlertid et juridisk skalkeskjul: kun de geistlige medlemmene har fullstendig stemmerett i alle saker der islamsk rett og ideologisk integritet er berørt – hvilket i praksis gjelder nær sagt alle rådets avgjørelser.

Rådets myndighet er tredelt: det fungerer (1) som et konstitusjonelt overhus med vetorett over alle parlamentets lovvedtak; (2) som et valgkontrollerende organ med eksklusiv rett til å godkjenne eller diskvalifisere kandidater til alle valg, inkludert presidentembetet og nasjonalforsamlingen; og (3) som en teologisk vokterinstans med selvstendig rett til å tolke grunnloven i lys av islamsk doktrine.

Det mest absurde – og samtidig mest avslørende – aspektet ved denne strukturen er at Vokterrådet har gjentatte ganger diskvalifisert tidligere presidenter og parlamentsledere fra å stille til gjenvalg. Mohammad Khatami, Ali Larijani og Mahmoud Ahmadinejad har alle, på ulike tidspunkt, blitt ansett som ideologisk forgrensede eller potensielt illojale overfor systemets kjerne – og dermed stengt ute fra valgdeltakelse. I et reelt demokrati ville slike vurderinger vært utenkelig. I Iran er de grunnpilarer.

Vokterrådets leder, Ahmad Jannati, har innehatt vervet i nær fire tiår. I dag er han 97 år gammel, pleietrengende og kognitivt redusert, men hans navn figurerer fortsatt på rådets vedtak, og hans autoritet forblir udiskutabel. Dette forteller mer enn noe annet om hvordan det iranske systemet heller mot sakral autoritet fremfor konstitusjonell rasjonalitet. Et system som lar en person uten språk, helse eller kontakt med virkeligheten beholde definisjonsmakt over landets juridiske og politiske veivalg, kan ikke med hevet hode påberope seg noen form for legitimitet – verken politisk, juridisk eller moralsk.

Samtidig må Vokterrådet ses i sammenheng med et annet organ som i vestlig omtale ofte forveksles med «lederskapets råd», nemlig Ekspertforsamlingen (Majles-e Khobregān-e Rahbari). Denne forsamlingen, som i teorien skal føre tilsyn med – og ved behov avsette – den øverste lederen, er selv sammensatt av kandidater som først må godkjennes av Vokterrådet. Dermed skapes en maktstruktur hvor den øverste lederen kontrollerer rådet som kontrollerer rådet som har mandat til å kontrollere ham selv. Et lukket sirkelargument kledd i konstitusjonell drakt.

Les også: Refs av norske «feminister»: Står du ikke opp for alle kvinner, står du ikke opp for noen

Dette mønsteret er ikke avgrenset til de dømmende og lovgivende institusjonene. Den øverste lederen utnevner i tillegg sjefen for rettsvesenet, lederne for væpnede styrker og Revolusjonsgarden, fredagsimamene i samtlige provinser, samt sentrale statsråder innenfor forsvar, etterretning og utenrikssaker. Regjeringen – og dens såkalte reformistiske ledere – har ikke myndighet over disse strukturene. Rettsvesenet er ikke uavhengig, men vertikalt integrert i lederens hierarki. I tillegg har den øverste leder aldri – i løpet av sine 37 år i embetet – holdt en eneste pressekonferanse, intervju eller åpen redegjørelse for offentligheten. En mann med nær total kontroll over militæret, domstolene, sikkerhetstjenestene og sensurapparatet står uten noen form for ansvarlighet eller offentlighetens innsyn.

Likevel insisterer en rekke norske akademiske miljøer – særlig innen statsvitenskap og Midtøsten-studier – på å fremstille Iran som et land med politisk konkurranse og reformdynamikk. Reformistene fremstilles nærmest som demokratiets ambassade innenfor teokratiets vegger. Men det er ikke snakk om konkurranse mellom reelle politiske alternativer. Det er konkurranse mellom lojalitetsgrader innenfor det samme ideologiske rammeverket. En godkjent kandidat er nettopp det: godkjent. Av Vokterrådet. Og dermed indirekte av den øverste leder selv.

Les også: Tucker Carlson intervjuet Irans president: – Slagordet «Død over Amerika» misforstås (+)

Dette er grunnen til at den såkalte «reformistiske fløyen» aldri har motsatt seg de mest brutale delene av regimets undertrykkelsesmaskineri. Da nasjonen eksploderte i protest etter Mahsa Aminis død, og tusenvis av unge kvinner og menn ble arrestert, torturert og henrettet, var det ikke ett eneste «reformvennlig» medlem av parlamentet som protesterte mot enstemmige oppfordringer om dødsstraff for demonstrantene. Tvert imot var de med på å undertegne det hele.

Vesten, og særlig Norge, begår en grov analysefeil ved å insistere på dialog med aktører som er produkter av det samme systemet man håper å endre. Når man søker etter «moderate» stemmer i et system bygget på ekskludering, vold og ideologisk ensretting, ender man med å styrke systemets legitimitet – ikke svekke den.

På Vokterrådets 45-årsdag er det på høy tid å erkjenne at det ikke finnes noen vei til reform innenfra. Det iranske regimet er ikke i bevegelse. Det er sementert i en maktstruktur som er konstruert for å reprodusere seg selv – i uoverskuelig tid, uansett hva folket måtte ønske.