Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Politiforum har gjennomført en spørreundersøkelse blant ansatte i politiet som viser at nesten seks av ti frykter å si sin mening i saker som ikke er underlagt taushetsplikt eller annen form for fortrolighet.

Spørreskjemaene i undersøkelsen ble delt ut til de 14.500 politiansatte som er medlemmer i Politiets Fellesforbund. Bare knapt 3.000 av dem svarte på spørsmålene i undersøkelsen, en svarprosent på vel 20, noe som langt fra er nok i en slik undersøkelse. Undersøkelsens kvalitet forringes også av at den, slik den er framstilt av Politiforum, ikke sier noe konkret om hva polititjenestefolkene frykter å uttale seg om, hvilke spørsmål, hvilke saksområder og problemer.

De er liten grunn til å tro at Politiforum underslår å konkretisere hva polititjenestefolkene frykter å uttale seg om. Det er større grunn til å tro at undersøkelsen ikke har konkrete spørsmål om hva som skaper denne frykten for å uttale seg Da ligner denne undersøkelsen på tilsvarende ytringsundersøkelser gjennomført av profesjonelle samfunnsforskere, som heller ikke greier, eller vil, konkretisere hva det er som legger bånd på folks vilje eller mulighet til å uttale seg kritisk.  

Men gjennom undersøkelsens fritekstsvar kan man få et mer konkret inntrykk av hva det er som betinger det som blir betegnet som en fryktkultur i politiet. En ansatte i Oslo politidistrikt sier det slik: ”Det er en subtil fryktkultur. Det er sjelden noe som blir uttalt, men det ligger innarbeidet i kulturen man har og er en del av at man skal være lojal, selv om det naturligvis er en misforstått lojalitet. Ekte lojalitet kommer fra dem som ønsker å kritisere ikke bare for å kritisere, men for å gjøre etaten bedre” 

I fritekstsvarene er det flere som peker på at de unnlater å snakke fritt om temaer i jobben fordi det vil bli sett på som at de uttaler seg på vegne av politiet og ikke seg selv. En ansatt i Øst politidistrikt er i utgangspunktet enig i dette, men samtidig mener han at politiet i altfor stor grad er opptatt av å være politisk korrekt: Vi burde heller konsentrere oss om hva som er fakta og kvalifisert synsing – ikke hva som høres bra ut og som ikke er kontroversielt. Det er usynlige linjer hva man skal ytre seg om, sier denne ansatte i Øst politidistrikt. 

Av undersøkelsen går det også fram at halvparten av dem som har svart, opplever at det på arbeidsplassen er et ønske om å styre hvilke synspunkter og meninger om politiets arbeid, eller interne arbeidsforhold, som skal komme ut i offentligheten. 

I mediesaker hvor politiet har fått kritikk, mener vel 55 prosent av dem som har svart i undersøkelsen, at de har fått liten eller ingen støtte av ledelsen: ”Lederne er livredde medienes søkelys. Alle avgjørelser blir vurdert tatt ut fra hva mediene vil kritisere eller legge merke til.  Inntrykket mitt er også at ledere ikke tør å støtte kollegaer i den operative enden når det rettes søkelys mot utførelsen av enkelte oppdrag. De sitter på gjerdet til de har funnet ut hvilken uttalelse som er mest politisk korrekt – uavhengig av om de kaster kollegaen under bussen eller ikke, sier en ansatt i Møre og Romsdal politidistrikt.             

Undersøkelsens viktigste innsikter kommer gjennom slike fritekstsvar, og de viser at ytringsrommet er like snevert i politiet som i mange andre yrker. Den politiske korrektheten råder, og de som ikke bøyer seg for den, får unngjelde på en eller annen måte. Den strengeste sanksjonen er å bli sparket fra jobben og å miste karriereopprykk. Det er vel også det som gjør at meningene til de ansatte i politiet kanskje endog er mer undertrykt i politiet enn i mange andre etater og samfunnsområder. 

Les også: Kierulf-rapporten: En gjenklang av det politisk korrekte ekkokammeret

Les også: Venstresiden mest mot ytringsfrihet i Norge