Vi hører mange politiske kommentatorer både i Sverige og Norge prøve å forklare den voldsomme fremgangen til SD.
Forklaringene går for det meste på at «noen» er misfornøyde med kriminaliteten i Sverige, og den store innvandringen og dertil hørende mangel på integrering.
Det er alltid misnøye med noe som brukes. Det er aldri snakk om at velgerne i Sverige kanskje faktisk er fornøyde med noe.
Min forklaring på den eventyrlige oppslutningen partiet har hatt, er litt annerledes.
Det er klart at mange misliker det som etter hvert har blitt til utrykket «svenske tilstander», men det er ikke hele forklaringen.
Jeg tror det hele ligger mer på den vanlige svenske borgers følelse av å bli satt først.
Ingen av de andre partiene setter svenskene og deres behov først. Det er alltid snakk om at vi hele tiden må hjelpe alle de som har det vondt andre steder.
Dette tror jeg både svensker, nordmenn og dansker er blitt dyktig lei av nå.
Når SDs partileder, Jimmie Åkesson, forteller om svenskenes historie, og hvordan forfedrene bygde opp det Sverige, som det i hvert fall var for en del år siden, så tror jeg det rører ved noe i dem.
Les også: Valg i Sverige: Det går mot vanskelige regjeringsforhandlinger
Vi ser at det gjelder gammel som ung. SD har en veldig stor oppslutning også hos de unge. Jeg tror de fleste nå forstår at Greta Thunberg og andre ekstremistiske miljøaktivister, kun vil sørge for at den alminnelige mann vil få det verre og at det er lite og ingen gevinst å hente i forhold til klimaet.
SD har også en sentrumsaktig økonomisk politikk hvor det henspilles til den sosialdemokratiske tanken om «folkhemmet».
Dette i tillegg til at de er motstandere av multikulturalisme, skeptiske til EU og forsvarer et mer tradisjonelt syn på blant annet kultur, kriminalitet, kjønn og seksualitet, samt at de setter kjernefamilien i en særstilling, tror jeg er med på å dra mange velgere til partiet.
Folk flest begynner å merke både økonomisk og kulturelt hva det såkalte grønne skiftet, og en liberal og lettsindig innvandringspolitikk gjør personlig med dem.
Kort sagt; folk er drittlei alle løftene politikere kommer med og som kun ender opp i mer skatter og avgifter for den såkalte vanlige mann. Mange føler seg nok etter hvert også som annenrangs borgere i eget land.
Hadde Jimmie Åkesson vært norsk, og SD et norsk politisk parti, så føler jeg meg overbevist om at det hadde vært større enn Høyre i Norge.
Folk flest ønsker ikke å selge ut landet sitt, og de ønsker heller ikke å bli satt bakerst i køen. Bare i det norske helsevesenet er det lange køer, hvor vi vet at politikere ala Gro Harlem Brundtland og andre «viktige» personer går først.
Norge har heller ikke penger til dyre medisiner for nordmenn som lider av sjeldne sykdommer, men har mer enn god nok råd når det gjelder å sende penger ut av landet.
Denne poseringspolitikken som brukes for å få skryt ute i Europa, og gjerne en toppstilling eller to for seg selv når den politiske karrieren i Norge er over, tror jeg såkalte «vanlige folk» som mangemillionæren Jonas Gahr Støre lovte nå skulle få gull og grønne skoger, har gjennomskuet.
Når en mann som Norges statsminister, som har 150 millioner i banken, sier at nå er kjøpefesten over, og snekrer sammen et brutalt stramt statsbudsjett, men lover at det ikke skal gå utover «de vanlige», så er det nettopp dem det vil gå utover.
Foto: Carina Johansen / NTB
For de har nemlig aldri opplevd noen kjøpefest de. Det er det Støre selv, og andre mangemillionærer som har, og den tar da ikke slutt selv om det blir dårligere tider.
Støre trenger aldri å bekymre seg for om han skal klare å betale strømregningen sin, eller om han må la være å kjøre til Rema fordi drivstoffet og matprisene er så høye. Han gjør det neppe, men om han ville, så kunne han ha champagne frokost hver dag.
En slik mann er ikke den rette til å lede et land, men det er Jimmie Åkesson.
Dessverre så blir nok ikke han statsminister, i hvert fall ikke enda, men en som setter sitt land og dets egne innbyggere først, vil alltid være den rette til å styre det.