Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

«Det finnes bare to kjønn! Ferdig snakka!» Slike kommentarer ser man stadig vekk i kommentarfeltene.

Kommentaren berører et for tiden aktuelt tema som handler om transer og skeives rettigheter til å selv definere hvem og hvilket kjønn de vil være. Og hvilke konsekvenser det skal ha for barn, deltakelse i kvinneidretten, bruk av garderober og toaletter, og ikke minst irreversibel kjønnskorrigerende behandling.

Mange har sterke meninger om saken, og kommentarfeltene flommer over av ytringer i den ene eller andre retning. Men finnes det bare to kjønn, eller er vi låst i en menneskeskapt og lite hensiktsmessig to-kjønnsmodell? Alt kommer an på definisjon.

I biologien defineres kjønnene ut i fra store eller små kjønnsceller. Kvinner har få men større kjønnsceller, kalt egg. Menn har små men mange kjønnsceller, altså sædceller.  Kromosomene hos kvinner er XX, mens menn har XY. Så lenge det er et Y-kromosom til stede, så regnes det for mann. Kvinner har kjønnsorganer som vender innover, mens mannens er utenpå, enkelt beskrevet.

Ellers er det også en del ytre kjennetegn som at kvinner har bredere hofter og bryster og kan føde barn, mens menn har bredere skuldre, mer muskler, mørkere stemmeleie og hårvekst i ansiktet. Som regel er det lett å skille menn og kvinner fra hverandre ved det ytre utseende. Men ikke alltid.

En del mennesker passer ikke til definisjonen for verken kvinne eller mann, men tilhører en kjønnskategori som kalles interkjønn, hermafroditter eller tvekjønn.

Spørsmålet er om hermafrodittene skal tvinges inn i to-kjønnsmodellen for å innfri samfunnets forventninger, eller om de skal få være som de ble født til å være. Er det hermafrodittene som skal endre seg, eller er det vi som samfunn som skal lære å bli mer tolerant og inkluderende?

En stor andel av dem som søker seg inn på kjønnskorrigerende behandling er interkjønn i mer eller mindre grad. Da er det faktiske biologiske grunner for deres selvoppfatning, og ikke bare mentalt slik mange tror. Det er meget mulig at en del XX’er og XY’er uten genvarianter også søker seg inn på slik behandling. Men dette vet vi lite om, fordi genvarianter ikke nødvendigvis kan sees utenpå, og dem det gjelder har ikke nødvendigvis behov for å opplyse omverdenen om sine gener, og ofte vet de kanskje ikke selv om de har en variant.

Les også: En homofil manns bekjennelser

Utover XX og XY, fins varianter som XXY, XYY, XX med et vedheng av y-kromosom, XY med resistens mot eget testosteron, med flere.

XXY er menn med et ekstra X-kromosom, som ofte utvikler kvinnelige former som bryster og hofter. Tilstanden kalles Klinefelter Syndrom og angår mange flere enn vi tror. Symptomene kan være vage, og mange oppdager ikke at de har denne varianten før de eventuelt oppdager at de ikke kan få barn. Tilførsel av testosteron fra puberteten av kan langt på vei avhjelpe symptomene, dersom tilstanden overhode blir oppdaget.

XX Male Syndrom er i utgangspunktet to kvinnelige kromosom, altså XX, men med et vedheng av y til et av X-kromosomene. Variasjonene er store innen denne gruppen, hele spekteret imellom typisk mann på ene siden og typisk kvinne på andre siden. Ved kjønnsorganer fra begge kjønn blir de ofte operert ved fødselen, avhengig av hvilket kjønn legen velger for dem.

Det diskuteres om hvorvidt slike operasjoner tidlig i livet er hensiktsmessig, fordi valget legen gjør er ikke nødvendigvis det kjønn de selv identifiserer seg med som voksen. Noen ønsker uansett bare å få leve akkurat slik de ble skapt, uten påtvunget og irreversibel inngripen fra andre.

Androgyn Insensitivity Syndrom (AIS) er XY menn med resistens mot eget testosteron. Kliniske fenotyper hos disse individene varierer fra et typisk mannlig ytre med mild spermatogen defekt eller redusert behåring, til et fullt kvinnelig ytre, til tross for tilstedeværelsen av et Y-kromosom. Tilstanden kan være hel eller delvis.

Uten testosteron utvikles ikke mannlige karaktertrekk, og de vil da fremstå som kvinner, eventuelt med antydning til kjønnsorganer fra begge kjønn. Forøvrig viser denne tilstanden at nivå av testosteron påvirker vel så mye som X-er og Y-er, om ikke mer. Testosteron nivå kan ellers variere hos et hvert menneske i løpet av livet, og påvirkes av både ernæring, fysiske anstrengelser og annet. Testosteron er det mannlige kjønnshormon, men også kvinner har testosteron til en viss grad.

Påvirkning av testosteron under fosterstadiet fra moren kan også avgjøre om barnet utvikler en maskulin eller feminin hjernestruktur, helt uavhengig av hvilket kjønn det ellers har. Dess mer tilførsel av testosteron under fosterstadiet, dess mer maskulin hjernestruktur, også kalt «ingeniørhjerne».

En XX kvinne kan altså ha en maskulin hjernestruktur og tenke som en mann. Og en XY mann kan ha feminin hjernestruktur og tenke som kvinne og ha et mer velutviklet «omsorgsgen». Øvrige tegn på denne tilstanden er lenger ringfinger enn pekefinger.
Det er forståelig at en kvinne med maskulin hjernestruktur kan oppleve tiltrekning til det feminine hos andre kvinner, og omvendt, at menn med feminin hjernestruktur kan føle seg tiltrukket av andre menn.

Debatten i kommentarfeltene er til tider ganske tilspisset, på grensen til hets mot transer og skeive. Det skyldes mest sannsynlig kunnskapsløshet. Eventuelt skyldes det religiøs overbevisning, eller rett og slett bare synsing. Det står i religiøse skrifter at «Gud skapte dem til mann og kvinne. Til mann og kvinne skapte han dem». Helt opplagt skal man ikke få lov til å være den man er, til tross for at det visstnok var Gud selv som har skapt alle, og at alle er Guds barn.

Les også: Mannen er blitt en annenrangs borger

Hvis vi som samfunn skal tviholde på to-kjønnsmodellen og si at «Det finnes bare to kjønn, basta!», så betyr dette at alle som er interkjønn i mer eller mindre grad må enten leve i utenforskap hele sitt liv eller de må gjøre hva de kan for å bli et av kjønnene mann eller kvinne, som altså innebærer irreversibel hormonell og kirurgisk kjønnskorrigerende behandling.

Og slik behandling er ikke bare risikofylt fordi operasjonen kan føre til skader og senere problem med seksuallivet, men også fordi vedkommende selv kan angre på transformasjonen. Og på toppen av det hele blir de kanskje uansett ikke godkjent for det kjønn de har valgt å være.

Det er en kjensgjerning at mange unge har tatt livet sitt gjennom tidene fordi de manglet aksept for egen kjønnsidentitet. Det er altså vi som samfunn som må slutte med hets og latterliggjøring av denne gruppen medmennesker i samfunnet, og heller vise toleranse og aksept. Mennesker er født som de er, og skal slippe å forandre seg for å leve opp til andres forventninger og krav om to kjønn. Om de selv opplever at de ikke er «ekte mannfolk» eller «ekte kvinnfolk», så skal de vite at de er god nok uansett som de er.

Hvorvidt barn i før-pubertal alder skal måtte ta stilling til hvilket kjønn de skal være, er en debatt med sterke motargumenter, innlysende nok. Derimot tror jeg at helsevesenet kunne gjort en bedre jobb med å oppdage de tilfeller som kan ha nytte av hormonbehandling i tenårene, og ikke minst psykisk oppfølging av dem som strever med å akseptere sin egen genetiske tilstand.

Men som sagt, det viktigste er at vi skaper et inkluderende samfunn, for alle, hvor vi heller verdsetter det unike blant oss fremfor å kreve at alle skal være like. Og så får vi heller løse praktiske problemer med garderober og toaletter og idrett og religion på andre måter.

Interkjønn Hida Viloria på Oprah Winfrey, amerikansk tv, forteller at hun vil være slik hun er født.

KrF-politiker: – Alle er født i rett kropp – de som opplever noe annet må få riktig hjelp