Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens mening.

Det er en svært utfordrende øvelse å forsøke å analysere samtidens kunstepoke. Hva som er dagens epoke og navnet på denne bestemmes og analyseres gjerne etter at selve epoken er ferdig. Postmodernismen, som det har vært bred enighet om at har vært den førende ismen i vår samtid, har pågått siden 50-60 -tallet og nærmer seg derfor 70 år. Denne epoken begynner å knake i føyingene, og det er derfor på høy tid med et kritisk blikk og ikke minst stille seg spørsmålet om ikke tiden er overmoden for noe nytt innen kunsten.

For å forstå postmodernismen, er det essensielt å forstå modernismen og hva som var grunnlaget for at denne epoken utviklet seg. Modernismen – med alle dens utallige underkategorier – utviklet seg i kjølvannet av den rivende teknologiske utviklingen som kjennetegnet slutten av 1800-tallet, samt de enorme endringene verden beveget seg inn på denne tiden. Den ble videreutviklet i nye retninger også under og i kjølvannet av to svært ødeleggende verdenskriger.

Før modernismen skulle kunsten i all hovedsak gjenskape virkeligheten i estetisk forstand – både innen billedkunst og billedhugging. Maleriene og skulpturene skulle illustrere hendelser og motiver mest mulig realistisk, enten dette gjaldt portretter og landskapsbilder eller mytologiske eller religiøse tematikker. Stiler og trender varierte – fra renessansen og barokken til klassisismen, romantikken og realismen. Men den førende regel var at kunstneren måtte besitte svært gode tekniske egenskaper for å kunne gjenskape virkeligheten på lerret eller som skulptur.

Dette endret seg radikalt da fotografiapparatet ble oppfunnet, og få ting har påvirket kunsten mer enn det. Behovet for portrett- og landskapsmalerier ble mindre og kunstnerene kunne ikke konkurrere med et apparat som faktisk gjenskapte virkeligheten 100 %. Kunsten måtte derfor oppfylle et annet behov, og etterhvert ble kunstnerens subjektive oppfattelse viktigere å illustrere, og med tiden ønsket man å gå i dybden av den menneskelige psykologi, følelser og underbevissthet.

Dette skapte grobunnen for et periode som varte gjennom hele første halvdelen av det 20. århundre og som vi dag kaller modernismen, som egentlig er en sekkebetegnelse som inkluderer impresjonisme, ekspresjonisme, abstraktisme, symbolisme, surrealisme og så videre. De ulike stilartene var svært forskjellige, men det de hadde til felles var menneskelig psykologi og følelsesliv, enkelt forklart. Nå var det viktig å utforske sinnet, noe et fotografiapparat ikke klarte.

Men modernismen ønsket også progressivitet i samfunnet og fremskritt. Man heiet frem teknologisk innovasjon, og utfordret den gamle verdens prinsipper og dogmer med fokus på orginalitet, oppfinnsomhet og med en viss fremtidsoptimisme.

Overgangen til nye kunstepoker skjer gjerne når det foregår store samfunnsomveltninger. Og således begynte nye tankeganger å utvikle seg i kunsten i perioden etter annen verdenskrig, og særlig under de store sosiopolitiske forandringene på 60-tallet. Dette var en periode der en hel generasjon begynte å gjøre opprør med den rådende verdensorden. Først med hippie-bevegelsen som med sitt inntak av psykedeliske stoffer utviklet et nytt spirituelt syn, og deretter med store politiske bevegelser som begynte å utvikle seg på denne tiden; borgerrettighetsbevegelsen, antikrig-bevegelsen, new left, miljøbevegelsen – kort sagt den såkalte 68-generasjonen.

Kunstnerne ble påvirket av disse endringene, og man begynte å betrakte modernismen som elitistisk, gammelmodig, streng og irrelevant. Det er på denne tiden at politikken for alvor får sitt inntog i kunstens verden. Modernismen var ikke direkte motivert av politisk ideologi. Kunsten kunne illustrere kunstnerens subjektive opplevelse av politiske hendelser (f.ks Picassos maleri Guernica), og kunstnerne kunne ha et politisk engasjement, men selve kunstuttrykket var ikke politisk i seg selv.

Postmodernismen endret på dette.

Politiske temaer som ble aktuelle på 60-tallet kom til uttrykk gjennom kunsten. Grovt fortalt handlet dette om feminisme, miljø, samt kapitalisme- og materialismekritikk, for å nevne noe. Et annet viktig element var dekonstruktivisme. Samfunnets strukturer – som postmodernistene så på som undertrykkende – skulle brytes ned. Vedtatte sannheter måtte opphøre. 1+1 trengte ikke nødvendigvis å være 2. Alt kunne settes et spørsmålstegn ved. Også den objektive virkelighetens natur.

Postmodernistene brukte derfor virkemidler som ironi, sarkasme og kaos. Konseptkunst ble vanlig, og tradisjonell billedkunst mindre vanlig. Ulike sjangre smeltet sammen, og noe av hensikten var å sjokkere og provosere ved å bruke radikale virkemidler og uttrykk. Man lagde kunst basert på vold og sex. Alle moralske føringer skulle forkastes og estetikk var irrelevant. Det skulle ikke se pent ut, men vekke avsky eller sjokk slik at betrakterens engasjement skulle vekkes. Alt for å få frem kunstnerens politiske syn – eller på en ironisk måte subtilt beskrive samfunnstemaer. Metafysikk, psykologi, religion, mystikk og filosofi ble bannlyst. Kunsten skulle dreie seg om samfunn og enhver åndelig tilnærming ble sett på som irrelevant og eskapistisk.

Når vi så nærmer oss våre dager, ser vi at kunsten mer og mer rendyrkes i retningen av dekonstruktivisme, som jeg velger å bektrakte som en subgren av postmodernismen.

Etterhvert ble 68-generasjonen samfunnets elite, og deres politiske idealer har blitt førende i dagens samfunn innenfor politikk, media, akademia og kunst. Og når vi ser hva som dominerer samtidskunsten og ikke minst hva som får offentlig kunststøtte, så har den etterhvert utdaterte postmodernismen nærmest monopol. Og dette til tross for at postmodernismens politiske fanesaker har blitt mainstream politikk.

Politikerne, akademia og media snakker seg jo varm om miljøproblemer, feminisme, raseproblematikk osv. Dermed er postmodernistisk kunst ikke lenger provoserende eller nyskapende, men går tvert imot på tomgang. De samme temaene gjentar seg gang på gang og de samme konseptuelle begrunnelsene ligger til grunn for kunsten.

Det er et tydelig tegn på at en epoke er overmoden for utskiftning.

Det farlige for den frie kunsten er når den får politiske førende elementer i seg, og i særdeleshet når den politiske konsensus i samfunnet er i harmoni hva kunsten uttrykker. Det er svært tydelig i autoritære regimer, der kunstuttrykk har stagnert for å sammenfalle med regimets politikk. I Sovjetunionen var sosialistisk realisme den eneste tillatte kunstformen og ble værende slik i over 70 år.

Men de samme leie tendensene begynner vi å se i dagens vestlige samfunn. Det skal godt gjøres å få offentlig kunststøtte eller anerkjennelse blant kultureliten hvis kunsten ikke begrunnes ut fra et gitt politisk grunnsyn. Politisk kunst som utfordrer dette synet, eller kunst som overhodet ikke er politisk, anerkjennes ikke. Når myndigheter, politikk og kunst knyttes så sterkt sammen, vil kunsten stagnere.

Fri kunst fordrer at politikken løsrives fra kunsten fullstendig.

Det finnes allerede i dag kunstbevegelser som utfordrer postmodernismen. Noen – som Nerdrum-kollektivet her hjemme – bestreber seg på å gå tilbake til klassiske idealer og henter inspirasjon fra barokkens fokus på form, farge, kontrast og skygge. Andre kunstnere henter tilbake tankegangen fra modernismen, og ønsker igjen å fokusere på sine subjektive opplevelser og menneskelig psykologi i sine kunsttrykk: den såkalte nymodernismen.

Felles for både nyklassisistene og nymodernistene er fokus på kunstnerisk håndverk, det vil si at talent og teknisk kunnskap får sin renessanse. Det handler ikke lenger om å skrape sammen tilfeldige objekter og å kalle det kunst med et politisk bakteppe. Maleriet eller skulpturen skal være av god teknisk kvalitet og inneha estetiske elementer.

Vil disse to retningene peke ut en ny kurs for kunsten? Det er vanskelig på si. Jeg er ikke overbevist om at en ny epoke innen kunsten utelukkende skal baseres på å hente elementer fra fortiden. Man må også ha en viss evolusjon. Det foregår dessuten mye spennende internasjonalt, der man kan ane konturene av noe nytt.

Men, det som er essensielt er at kunsten frigjøres.

For i motsetning til tidligere tider, har nå det politiske establimentet, media og akademia pekt ut sin foretrukne kunstretning og kjører knallhardt på dette til tross for snart 70 år med postmodernistisk kunst. Vi blir ikke lenger sjokkert og provosert av å se på søppel, kjønnsvæsker, kropp, vold og forvridde former. Vi kjeder oss, og gjesper oss igjennom det. Postmodernismen hadde sikkert sin misjon engang, men nå trengs det noe nytt.

Dermed er det særdeles viktig at enkelte kunstkritikere -og kjennere ser på samtidskunsten med et særdeles kritisk blikk. Jeg håper jeg kan bidra i så måte med mine artikler om kunst og kultur fremover. Kritikk av samtidskunsten er også kritikk av samfunnet generelt. Og det trengs mer enn noensinne.

NTB meldte at palestinsk «lege» var skutt av israelske styrker: Poserte som militant