Dette er et eksternt innlegg og gri uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har en Facebook-venn, hun kom som politisk flyktning fra Iran til Norge på 80-tallet og er det hva jeg kaller en ordentlig feminist. Hun har jeg den største respekt for. Hun er en kvinne som kjemper for kvinner uavhengig av kultur og hudfarge, og er av et helt annet kaliber enn det store flertall vi hvert år ser går i 8. mars tog.

Riktignok så finnes det bestandig unntak, ikke alle hvite feminister underkaster seg ukultur kun fordi det ikke er hvite menn som begår overgrepene. For et par uker siden så leste jeg et debattinnlegg i VG fra noe så sjeldent som ei ung blond og reflektert feminist, hun sa: «Hei, du din hvite feminist- reis deg og brøl!» og ville med dette i lys av demonstrasjonen i Iran sette fokus på hvite «feministers» fraværende støtte til svarte kvinner. Med god grunn så etterlyste hun engasjement og solidaritet fra etnisk norske kvinner og menn over opprørene i Iran.

Ja, hvor er støtten til kvinner som lider under religiøse skrifter skrevet for over 1400 år siden, hvor er religionskritikken? Den er fraværende, og ikke bare fraværende, men mange som later som de bryr seg om likestilling og likeverd er faktisk så ufordragelige at de til og med verbalt angriper de få som står opp mot dette tankegodset som undertrykker kvinner. Jeg sendte en personlig melding til to av mine religionskritiske Facebook-venner med sin opprinnelse fra Midtøsten og Afrika, hvor jeg spurte om de hadde blitt kalt rasister fra etnisk norske? Noe de begge kunne bekrefte, «mange ganger» svarte hun ene. Norske «feminister» kaller fargede kvinner for rasister. Det er sykt det?

Tenk om noen i 1930 hadde sagt til venstresidens store helt Arnulf «kristendommen, den tiende landeplage» Øverland at ved årtusenskiftet så vil hvite mennesker kalle svarte religionskritikere for rasister? Tenk så skuffet han hadde blitt? Han hadde nok blitt like skuffet over dagens venstreside som det jeg er, og det er ikke rent lite.

Dagens feiginger i Norge har litt å lære av feigingene fra opplysningstiden når kritikken av kristendommen virkelig startet, på 1600-tallet så var de tøffeste religionskritikerne og de feigeste holdt kjeft. Dagens feiginger nøyer ikke bare med å holde kjeft, de er til og med så patetiske at de kaller religionskritikerne for rasister og høyreekstreme? Og det aller verste er at disse feigingene liker å se på selv som «gode». Snakk om å leve i en virkelighetsfjern boble?

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 eller bank 1506.80.92768

Konspirasjonsteoretiker og redaktør i intens podkast-samtale