Med hodet under armen i Ukraina (+)

Avatar photo
Helge Lurås
Ansvarlig redaktør
Publisert 29. januar 2023 | 10:13

Debatten om tanks eller ikke er over. Det blir sendt tanks til Ukraina. Allerede er 300.000 mennesker døde og såret. Ingen grunn til å snakke om forhandlinger ennå…

I USA er Tucker Carlson en av de få blant de store nyhetspersonligheten som er kritisk til USAs og Vestens eskalering i Ukraina. Både Demokratene og Republikanerne har gasspedalen inne. Zelenskyj må få det han ber om, sa Trumps tidligere utenriksminister Mike Pompeo nylig.

Artikkelen fortsetter.

Carlson viser også til den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock, som nylig under debatten om tanks sa følgende: «Vi kjemper en krig mot Russiand, ikke mot hverandre.»

En forsnakkelse, kanskje. Men det er slik det i realiteten er. Vi er i krig med Russland, en annen kjernefysisk makt. Og det er i og gjennom Ukraina at denne krigen skal vinnes. «Det er galskap, og ingen ser ut til å bry seg,» er Carlsons kommentar.

Det finnes nesten ikke dissentere til linjen om å sende mer og mer våpen til Ukraina for å slå Russland tilbake militært. I Norge er selv Rødt i ferd med å støtte våpenlinjen.

Les også: Asle Toje takker Rødt for å ta «våpendebatten» om Ukraina (+)

I innlegget «Tanks, takk» har Dagsavisen – som også har beina godt plantet på venstresiden – skrevet en såkalt lederartikkel.

I artikkelen stiller den dypt statsstøttede avisen seg helhjertet bak Tyskland og Norges beslutning om å sende Leopard 2-tanks til Ukraina. «Vi forventet ikke noe annet. Et bredt flertall på Stortinget gir regjeringen ryggdekning,» skriver de om den norske beslutningen.

De hyller også USA for å sende sine Abrams-tanks. «Det betyr at Ukraina vil tilføres en voldsom kapasitet, som vil utløses i løpet av noen måneder når nødvendig opplæring av mannskaper er gjort. Den nye offensive kraften vil ta krigen inn i en ny fase der ukrainerne vil kunne ta tilbake russisk-okkuperte områder,» slår avisen fast.

Dagsavisen skriver at «den vestlige innsatsen blir stadig høyere. Vi trekkes kollektivt lenger og lenger inn i konflikten, og nærmere en åpen strid mellom Nato og Russland. Det kan bety verdenskrig.»

Ja, verdenskrig, altså. Men det skremmer ikke ledergruppen i Dagsavisen. Og om det skremmer, betyr ikke det noe. Vi har ikke noe valg, skriver de:

«Faren for at konflikten eskalerer er åpenbart blitt større med stridsvogn-overføringene, som vil presse fienden bakover og kanskje også ut av den okkuperte Krym-halvøya. Det vil kunne skape et mer desperat og irrasjonelt Russland. Men har vi noe annet valg enn å gi ukrainerne de aller beste forutsetningene vi kan gi for å bekjempe et antidemokratisk og imperialistisk Russland?

Nei, vi har garantert for Ukrainas frihet, og det må Europa og vesten stå ved. Vladimir Putins vanvidd må stoppes i Ukraina. Nå er det ingen vei tilbake. Ansvaret ligger i Moskva.»

Og med den påstanden, avslutter de lederartikkelen. La meg slutte meg til Tucker Carlson: «Det er galskap, og ingen ser ut til å bry seg.»

Det har blitt politisk selvmord å ta til orde for forhandlinger om situasjonen i Ukraina. Selv på den tradisjonelt fredssnakkende venstresiden er man livredde for å si noe nyansert om situasjonen. Det er bare en linje som gjelder: Mer våpen til Ukraina, mer krig, Russland må slås.

Og Dagsavisen er ikke alene. Alle avisene i Norge mener det samme. Det gjør også alle partiene på Stortinget.

Men en strategi må ha en rimelig sannsynlighet for å lykkes, om den i det hele tatt skal gi mening. Og i dette tilfellet, er det tvilsomt. For om det er «umulig» for oss å forhandle og inngå kompromiss om Ukraina, hva skulle gjøre det mer politisk spiselig for Putin?

Den norske forsvarssjefen Eirik Kristoffersen var nylig ute og sa at han trodde Russland kunne kjempe lenge. De var ikke i ferd med å gå tom for våpen og ammunisjon. Og de kunne produsere mer. «Russland er egentlig i stand til å holde på veldig lenge,» sa forsvarsjefen.

Så om vi pøser mer våpen inn i Ukraina, kommer det neppe til å føre til at Russland gir opp. De kommer også til å eskalere – og dermed er vi like langt.

I Vesten henvises det gjerne til at vi må gjøre det ukrainerne ber om. Vi har ikke en rett til å presse dem til å forhandle og inngå kompromiss. Men hvilke ukrainere er det vi hører på? Og hva slags propaganda er det de er utsatt for.

Det kommer nå til overflaten at det er utstrakt korrupsjon blant nære medarbeidere av Volodymyr Zelenskyj. Og det burde ikke overraske. Ukraina var av de aller mest korrupte land i Europa selv før krigen. Og nå pøses penger og våpen inn i et politisk system i unntakstilstand som åpenbart ikke har kontrollmekanismer nok. Fristelsen til å berike seg, vil være overveldende.

Les også: Nå kommer korrupsjonen til overflaten i Ukraina. Flere topper avsatt eller trekker seg

Men dermed er det mange i det ukrainske toppsjiktet som har en egeninteresse av at krigen fortsetter. De er ikke ved fronten. De risikerer i liten grad å dø. De ledende kretser klarer sikkert å skjerme sine venner og slektninger fra å dra til fronten som kanonføde. Vi må ikke være så naive at vi tror Zelenskyj og kompani er utelukkende patrioter. De gjør alt de kan for å motivere sin egen befolkning til å fortsette krigen.

Hva har folk i Ukraina å vinne på at denne krigen fortsetter? Landet deres ødelegges, soldater og sivile lemlestes og dør. Og det samme gjelder for russere. De er også kanonføde for Putins storpolitiske ambisjoner. Denne krigen er ikke bra for andre enn korrupte krigsprofitører og våpenprodusenter. 300.000 drept og skadd på under 12 måneder! Tygg litt på det.

Jeg påstår ikke at det er en enkel vei ut av dette uføret. Krigen virker å måtte fortsette i lang tid ennå. Ingen parter er svake nok til å gi opp. Og i bakgrunnen lurer atomvåpnene og «tredje verdenskrig».

Nivået på analysene og debattene omkring denne konflikten er begredelig. Det virker simpelthen som om vi tror det er et videospill som pågår.

Men det er faktisk en virkelig krig der folk blir drept i hopetall – og der NATO og Norge blir trukket lenger og lenger inn i krigen.

For med avansert våpen, kommer også behov for opplæring og trolig også direkte assistanse av «boots on the ground» til å operere disse avanserte systemene som Ukraina nå ber om – og får.

Annalena Baerbock har rett: Vi er i krig med Russland.

Men burde vi egentlig det?

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Eldreomsorg – de fattige – de syke – klima – bistand – Forsvaret: Det blir aldri nok penger til alt (+)

mest lest