Et land av pingler

Avatar photo
Publisert 10. februar 2023 | 21:15

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Er ikke sikker på om vår gamle statsminister Einar Gerhardsen hadde likt det han hører og ser hvis vi brakte han til live igjen.  Blant de siste ord han skal ha sagt, var: «Vi har fått det bedre, men vi er ikke blitt noe bedre.»  Nå kan jo alle og enhver fundere på hva han mente med det. 

Joda – vi har fått det bedre.  Aldri har vel antall tommer på tv-skjermene vært større, mobiltelefonen nyere, antall biler i familien flere og parketten i stua dyrere.  Vår higen etter materiell standard står i sørgelig kontrast til den mentale tilstand.  Vi er blitt et land av pingler. Sårbare, krenkede, woke, pessimistiske, kravfulle og ganske forvirrede om vår egen tilværelse. Daglige doser med folk som er krenket og trenger oppmerksomhet, forståelse,  en dose psykoterapi og gjerne noen kroner fra NAV for å kunne være hjemme og dyrke sin sårbarhet er det vi blir foret med  av  media.

Står det virkelig så dårlig til? Hele etterkrigstiden hadde som mål å bygge opp landet materielt igjen i et dugnadsfellesskap stat og individ. Vi greide det og mer til ved hjelp av olje og gass. Nå er det ikke dumt å ha penger på bok hvis vi kan holde fingrene fra fatet i noen grad. Men hva med den mentale standard? Hvor mye økte den i etterkrigstiden?

Greit nok at kunnskapen økte. Flere og flere fikk utdannelse og noen reiste ut i verden og kom tilbake for å gjøre landet bedre. Mye annet skjedde også som en utvidelse av horisonten og vår plass i verden. Skulle vi ikke da komme på topp hva angår mental standard, bli robuste mennesker som tåler en støyt uten å sutre og føle seg krenket?

Paradokset er at det motsatte ser ut til å ha skjedd.  Jo bedre vi får det materielt, desto dårligere blir vi til å takle mentale utfordringer. Noen skriver noe stygt om deg på Facebook og vips – krenkelsen sitter der. En lærer overser deg når du mener hun bør rose deg i klassens påhør og vips – du er såret.   En hissig bilfører viser finger og dagen er ødelagt. En hijab brennes i solidaritet med kvinner i et annet land – vips vi er krenket.

Det merkelig med dette krenkelseshysteriet er at vi også blir krenket på vegne av andre!  Er det mulig? Eller er vi så opptatt av å bli sett og hørt at vi tar på oss krenkelser vi ikke har noe med. Det hele minner om en barnehage hvor tantene er på tå hev for at alle skal late som verden er et rettferdig sted eller skal være som Kardemommeby.

Til deg som måtte lese dette. I løpet av livet kommer du til å bli krenket, såret, urettferdig behandlet, oversett og enda mer jeg ikke kommer på i farten. Tilhører du den del av befolkningen som ikke følger det kristne budskap, ser det ut til at krenkelser er like viktig å formidle som den daglige bønn, gjerne med ønske om død over krenkeren.

Men du kan velge. Løpe til media og utbasunere din sårhet så alle kan si: stakkars deg. Politikere vil sikkert si at dette må vi vedta en lov mot.  Men du kan også velge noe som mentalt sterke og sunne personer gjør.  Riste av deg dritten og gå videre.  Et ordtak passer godt her: Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Småpartier – skjerp dere!

mest lest