Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Legg merke til premisset her. Jeg spør ikke om myndighetene lyver, for det er så soleklart at de gjør det.
Myndighetene – hjulpet av SSB – har konsekvent underestimert prisveksten de par siste årene. Egentlig siden strømpriskrisen slo inn, og kort tid etter krigen i Ukraina.
Årets prisvekst er estimert til ca 5%. Den opplevde prisveksten hos folk flest ligger så langt fra dette, at det blir latterlig at myndighetene forsøker å innbille oss noe annet.
De siste årene før jeg flyttet til Danmark bodde jeg i Ålesund. Like innen jeg flyttet i 2022 så ble bompengeringen oppført og aktivert. 40 passeringer per måned (med utgangspunkt i reiser til og fra jobb i full stilling) koster 1000 kroner. I praksis blir utgiften 1250 kroner per måned (maksimal innkreving), fordi man bruker bilen nesten hver dag – også når man ikke skal til arbeid, og ringen i Ålesund er plassert slik at det nesten er umulig å gjøre et ærend uten en bompassering.
1250 kroner utgjør alene 5% utgiftsøkning for de med inntekt på 25 tusen kroner utbetalt. Og da er ikke verken matpriser, drivstoffpriser, strømpriser eller renter på gjeld inkludert.
Dette er jo lokalt for sunnmøringene, men mange steder i Norge opplever nye eller oppjusterte lokale avgifter, i tillegg til de allmenne prisøkningen.
Som forfatter så benytter jeg meg av en distribusjonsaktør for lagring av mine selvpubliserte bøker. Der fikk jeg nylig mail om at prisen for lagring går opp med 33% fra 1. april. Mange virksomheter benytter nå priskrisen til å justere opp sine priser langt over det som har vært normalt frem til nå. Man har ingen mulighet til å ettergå om prisøkningene er en nødvendighet eller ikke. Men jeg tror neppe 33% prisøkning for lagring av bøker er en nødvendig økning. Bøker trenger ingen oppvarming.
Virksomhetene skrur opp prisene fordi folk er mentalt innstilt på dyrtid, og fordi «alle gjør det». Og for mange varer, som mat og drivstoff, så er mulighetene til forbrukermakt små, fordi det er varer som vi er nødt til å kjøpe i hverdagen.
Vi har en regjering som etter snart to år ikke har løftet en finger for å avhjelpe nordmenn med prisøkningene (jeg unnlater her strømstøtten – rett og slett fordi strømprisene er noe politikerne har påført folk med inkompetente politiske vedtak. Jeg betrakter derfor strømstøtten som en selvfølge, og ikke noe vi skal være takknemlige for).
Men tenk på dette: vår statsminister sender gjerne 75 milliarder ut av landet, med argumentet «disse pengene vil ikke påvirke inflasjonen i Norge».
Siden når ble det stuerent å sende skattebetalernes penger til andre land, fordi det ikke vil påvirke inflasjonen innenriks? Og når ble det plutselig inflasjonsdrivende å bruke våre egne penger til egne formål?
Tenk på dette til valget, som nærmer seg med raske skritt. Noe er seriøst galt i AS Norge.
Jeg tipper at den virkelige prisøkningen, alt sammenlagt, som folk reelt opplever i hverdagen, ligger mellom 10 og 30 prosent, avhengig av personlige valg og gjeld. Med det mener jeg at svært få har klart å unngå en utgiftsøkning på under 10 prosent.
Den svake kronekursen vil alene gjøre de fleste varer i Norge 10-15% dyrere om kort tid.
Men lønnsveksten lander altså på ca 5,2%. Vi lekker med andre ord kjøpekraft som en sil. Og alt dette er myndighetenes verk. Prisøkningene er ikke en «naturlov» som vi ikke kunne unnslippe. Alt er som følge av politiske bevegelser, både innenriks og utenriks.
Så hvilken interesse har myndighetene av å underestimere prisøkningene? Jeg vil våge meg på to teorier.
1) Prisøkningene er så høye at ingen arbeidsgiver har råd til å følge tritt, aller minst de private, som allerede lider tungt under Støres skattejakt på det private næringslivet. Og staten har selvfølgelig liten interesse av den enorme utgiftsøkningen en slik lønnsøkning ville utløse, selv om den har råd. Statens penger skal ikke lenger gå tilbake til folket. De skal brukes på klimatiltak og på utland.
2) Bærekraftmålene. Agenda 2030. Barnet med så mange navn. Mange mistenker at klimakrisen kun er et påskudd for å omfordele midler fra velstående lands middelklasser, til eliten og til u-land. For at det skal kunne skje så må middelklassen miste kjøpekraft (og produsere mer). Derfor løfter ikke Støre en finger for å kutte i skatter og avgifter. Derfor gjør ikke sentralbanken noe med den svekkede norske kronen.
Dette blir selvfølgelig ikke kommunisert direkte. Hvis folk forstod vestlige myndigheters sanne agenda, så er det vanskelig å forutse hva som ville oppstå av opptøyer og attentater. Vi har sett tegn til det i Nedreland, Frankrike og Tsjekkia.
Myndighetene – også de norske – er derfor avhengige av å skape en illusjon om at vi beholder kjøpekraften. Dette gjør de ved å lyve om prisøkningene, slik at folk tror at lønnsøkningen matcher prisøkningen.
Mennesker med under gjennomsnittlige matematiske evner, samt dårlig økonomisk styring, biter kanskje på?
Også har vi en stor gruppe som lar seg rive med av at mediene fremstiller lønnsoppgjøret som en lønnsfest.
En spill-for-galleriet storstreik, som i siste øyeblikk ble avblåst, bistår i en illusjon om at både LO og Ap fortsatt står på arbeidernes side.
Folk puster ut og faller til ro en stund. Inntil de opplever at de fortsatt blir tappet for det de eier. Oppsparte midler forsvinner langsomt, og de får ikke lenger råd til å beholde egne hjem. For eiendomsskatten øker også. Og nå er mange nødt til å bruke hundretusenvis av kroner på å gjøre hjemmene utslippsfrie.
Alt henger sammen. Og alt etter planen.