Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg hadde også holdt med Ukraina – om krigen var en fotballkamp. Men krigen er ingen sportsbegivenhet, og tilskuerprisen for å heie på det ene laget og hate det andre kan bli svært høy. 

Uforpliktende tribune-chanting i Vest-Europa og USA milevis unna gressmatta, har lite å bidra med annet enn god selvfølelse, komfortabel fellesskapsfølelse (på hjemmebane) og vedlikeholdende hul solidaritet med ukrainere som lider og dør (på bortebane). Å heie på stedfortrederkriger man ikke selv er deltaker i, ansporer til bilder av publikum på Colosseums skueplasser i antikkens Roma som ropte på mer gladiatorblod. Det var ikke deres blod som rant.  

La oss derimot forsøke å konkretisere hva krig er på nært hold. Nei, jeg har aldri vært i en krigssone i hele mitt liv. Jeg får klare meg med et kaldt hode og et medlidende hjerte.  

Patriot-luftvernsystemet 

Hva koster en krig? Det kan regnes ut i kroner og øre. Men hva er en krigs omkostninger i lidelse og tap av menneskeliv? Bunnløs sorg. Både familie-individuelt og nasjonalt-kollektivistisk. Sorgen lar seg ikke måle i kroner og øre. Eller kanskje kan den det? Hva skjer om vi setter de to størrelsene penger og sorg, opp mot hverandre? For de møtes i krigen, med våpen som mellomledd.  

Det fører for langt å søke et krigens totalregnskap, og i tilfellet Russland/Ukraina er det altfor tidlig. Så for å skippe det uoverskuelige, la oss zoome vi inn på en liten bestanddel på slagmarken: Patriot-luftvernsystemet.  

Patriot er et amerikansk utviklet luftvernsystem som regnes for å være et av de mest avanserte. De er mobile og brukes mot fiendtlige fly, kryssermissiler og ballistiske missiler. I tillegg til selve rakettene og utskytningsrampen, medfølger en kraftig radar- og kontrollstasjon, en kraftgenerator, lanseringsstasjoner og diverse støttekjøretøy. Ukraina har mottatt en rekke slike Patriot forsvarsbaser fra Vesten. Ett system alene koster hele 1,1 milliarder dollar, eller godt over 12 milliarder kroner etter dagens kurs. Mens hver rakett avfyrt fra Patriot koster rundt 4 millioner dollar eller nesten 44 millioner kroner.  

Krigsdollar 

Det er noe illusorisk over krigsdollaren. Den er ikke som andre valutaer, og ikke engang som annen dollar. USA nyter hegemoni i den globale finansielle infrastrukturen og dollar kan øremerkes militær tilstedeværelse og aktiv krigføring på bortebane ved å la seddelpressen gå, noe Biden-administrasjonen har lav terskel for å gjøre.  

«Det som opprettholder denne militærmakten er USAs kontroll over det internasjonale finanssystemet, som gjør det mulig å bruke over én trillion dollar årlig på feltmilitære operasjoner,» skriver Michael Hudson i Sivilisasjonens skjebne (2022). 

Men dette er også en såpe-økonomisk akilleshæl, som sakte, men sikkert, boble for boble, krig for krig undergraver tilliten til dollaren som verdensvaluta. På kort sikt derimot gir krigsdollaren en boost for aktører som profiterer på produksjon og frakt av militært utstyr, samt militær infrastruktur og etterretning. Disse har for tiden kunstig vind i seilene. Krigsdollaren er altså pumpet opp som en respons på et raskt og definert marked. Og for øvrig et omdiskutert marked.  

Stater som leverer militær bistand i form av våpen til en krigførende part, bryter internasjonale vilkår for nøytralitet. Slik har Norge med Nammo og Kongsberg Gruppen, som resten av Vest-Europa og USA endt opp som alliert med Ukraina og fiende av Russland.  

Men ut over krigsprofitørenes kickback for produkter som er ment å skulle gå opp i røyk, hva består ellers gevinsten i Ukraina av? Hva er driftsresultatet av alle milliardene investert i krigen? Seier? Fred? Sorg? Noe målbart i det hele tatt? Vanligvis får man noe igjen for sine investeringer, så hva er krigens produkt og avkastning? 

Jens Bjørneboes og krigen som agrar næringsverdi  

Det er uetisk å tenke profitt når det gjelder finansiering av krigføring i Ukraina. Snarere bør våpen- og pengebidrag defineres som offergave og bistandsprosjekt. Og etter hjelpepenger er det umoralsk å forvente motytelser eller avkastning. Greit nok. Men allikevel, som Cervantes sa det i Don Quijote, i krig og kjærlighet er alt tillatt. Dermed også følgende prosaiske saldooppgjør: 

Jens Bjørneboe holder i Frihetens øyeblikk* et detaljert regnskap over kropper, blod, ekskrementer, belter og sko som ble pløyd i jorden etter skyttergravskampene i Flandern, Alsace, og Verdun, hvor millioner av soldater deltok, enkelte steder i to verdenskriger. Bjørneboe kom frem til at det i løpet av den samlede stridsperiode, hopet seg opp «ikke mindre enn 570 000 tonn lik og avføring, altså høyverdig kloakkinnhold og naturgjødning». Dermed går han over til å beskrive de vakre, grønne lundene som senere vokste opp av slagmarken. 

Krigens (kilo)pris 

Av Bjørneboes satiriske pedanteri kan vi utlede at kriger absolutt genererer produkt og avkastning, i form av agrar næringsverdi. Men hva med prisen? Når krigen i Ukraina er over, vil vi også kunne regne oss frem til denne. Ved å dele antall milliarder investerte dollar på antall drepte med en snittvekt på 75 kilo, vil vi til slutt kunne fastsette krigens pris per homo sapiens, og dét temmelig nøyaktig. For i motsetning til okse, lam og svin er feltkjøttet av menneske mindre komplisert å regne på, da ingen deler av skrotten er edlere enn andre. Prisen er «lik» enten vi snakker indrefilet eller kjøttdeig. Alt går til spille uansett. Muligens med unntak av enkelte indre organer som hjerter, nyrer, lunger og levere, dersom våpengrenene i våre dager inkluderer donor-industriens deltakelse ved fronten.  

Allerede nå kan vi slå fast at kiloprisen på homo sapiens vil bli mer enn svinedyr, og dermed noe vanlige tenkende, solidariske mennesker ikke ønsker å kaste pengene sine etter. Kun de på toppen av samfunnshierarkiet, elitemenneskene med makt, kan se seg råd til slike perverterte luksusvaner i kjøttveien.  

Beslektet med kannibalisme 

Det vil si mennesker som forvalter, kanaliserer, eksploaterer og misbruker andres skattepenger og verdier; som nasjonale og globale politikere, byråkrater og ledere; krigslobbyister, generaler og våpenindustrieiere; samt aktører og investorer i internasjonal militær infrastruktur og etterretning.  

Krigen er med andre ord beslektet med kannibalisme. Den kapitaliserer på jakt, slakt og brente kropper. Og den som protesterer og insisterer på å stoppe gildet, blir møtt med en kald skulder. De drepte blir i beste fall til kompost på Ukrainas kornåkrer og til vegetasjon på gravlundene. Likevel holder vi mennesket for å være det fineste og edleste produktet på jorden. Hvilket uspiselig hykleri! 

Gud forby at kampene griper om seg ut over Ukraina. Med massepsykosen som har bygget seg opp på Norges og allierte nasjoners heiatribuner, er vi ikke trygge. Men ett er sikkert, heiabrølene vil stilne den dagen våre egne sønner og døtre blir malt til overpriset kjøttdeig ved Østfrontens slakterier … eller i Finnmark. 

Ble du støtt? Ble du kvalm? Ble du sint? Del det gjerne med andre. Det gjør du ved å videreformidle artikkelen.  

*Frihetens øyeblikk av Jens Bjørneboe anbefales for enhver med appetitt og nerver til studere vår nære fortids massepsykoser og kollektive grusomheter. Boken er forfatterens første bind i romantrilogien «Bestialitetens historie». Frihetens øyeblikk ble utgitt i 1966 på Gyldendal Norsk Forlag etterfulgt av Kruttårnet i 1969 og Stillheten i 1973. Samtidens dramatiske verdensbegivenheter med ditto totalitære løsningstrekk, er en påminnelse om at Jens Bjørneboes tankeunivers stadig har sin berettigelse. Femti år etter «Bestialitetens historie» og snart femti år etter Bjørneboes selvmord (1976) utgjør forfatteren en intellektuell døråpner for nye generasjoner av unge mennesker i alle aldre.  

Som vanlig ledsages artikkelen av en gagnlig komposisjon. Til denne artikkelen vil jeg by på «Leirbålsang for vår tid» på Spotify.