Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Sykelige vrangforestillinger om egen storhet kalles i psykiatrien megalomani. At amerikanske elitepolitikere stadig ser USA som verdens ledende nasjon er i ferd med å ende opp i en slik vrangforestilling.  

Det vil si, gjennom det 20. århundre, og særlig i etterkrigstiden, har USA utvilsomt ført an kulturelt, moralsk og teknologisk. Forankret i dollaren som verdens handels- og oljevaluta. Men denne dominansen har smuldret bort, bit for bit, etter en serie mislykkede regimeendringskriger utenfor eget territorium, og gjennom storstilt utflagging av industriproduksjon og handelsovertak til Kina.

På hjemmebane har USA implodert i emosjonell og overflatisk identitets-politikk som kritisk raseteori og transeaktivisme og ikke minst en populistisk klimapolitikk som gjør «The land of the free» avhengig av andre lands olje, gass og energiproduksjon. Megalomani er en falsk forestilling om ytre storhet, samtidig som indre usikkerhet kompenseres med selvdestruktive tvangshandlinger. Symptomene har blitt mer og mer tydelige i løpet av de siste par decennier. 

Klima-fantasillioner 

Det hvite hus synes å drifte en verdensmisjon i en innbilt endetid. Endetidsbudskapet forkynnes av apostler vervet fra fløyen av ideologitro politikere og eksperter. Ved siden av rollen som pådriver i semi-verdenskrigen mot Russland (og Kina), er det slagene på klimafronten som er mest toneangivende. Onsdag 3. mai møtte viseenergiminister David Turk til en høring i Senatets bevilgningsutvalg. Han skulle forsvare bruken av 50 billioner av fellesskapets dollar for å oppnå karbonnøytralitet, og dermed muligens redusere en påstått global temperaturøkning på en eller to grader, en gang i en ikke nærmere presisert framtid.

Les også: Absurd «klimautveksling» i Senatet: – Du vet ikke svaret, gjør du?

Vi snakker Onkel Skrue-fantasillioner som tilsvarer ca. 528 105 000 000 norske kroner. Det svimlende beløpet roper på gjennomtenkte og oppklarende svar med kalkyler og beregninger. Men har du troen, trenger du ikke logikk og fakta.  

Det skorter på politikere som kan redegjøre for klimaregnskapet på en uavhengig og edruelig måte, uten å framstå som intellektuelt prostituerte for klimaindustriens grønne investorer, kapitalister og kortsiktige spekulanter. Eller som fryktmanipulerende mørkemenn. Derimot har vi heldigvis noen få skeptikere som evner å formidle, om ikke annet, noen klare og konsise spørsmål, som i sin tur burde kunne vriste fram noen kvalifiserte og forpliktende svar. Å svi av hele femhundreogtjueåttemilliarderetthundreogfemmillioner kroner bør vel kunne forventes å ha et forberedt forsvar. Eller? 

Senator John Kennedy  

Senator John Kennedy fra Louisiana (ikke i slekt med den berømte Kennedy-familien) er nettopp en slik stemme i dagens amerikanske ordskifte. Han er en aldrende republikaner, men for de som har fulgt ørlite med i amerikansk politikk de siste årene, er det ingen overraskelse at det er dagens republikanere (særlig etter Trump-perioden) som har overtatt den rollen som Demokratene spilte på 60- og 70-tallet. Kort sagt middelklassens og arbeidernes parti, som anskueliggjør den nødvendige regimekritikken.  

John Kennedy står for klassisk folkelig Americana, og ikke minst har han en finurlig snert i retorikken. Hans naturlige humoristisk sans er et usynlige panser. Hans integritet er nærmest uangripelig. Kombinert med en sjarmerende sørstatsaksent, gjør dette senator Kennedy til et yndet intervju- og referanseobjekt i flere store amerikanske medier. I nevnte høring satte han Biden-administrasjonens tjenestemann og klima-regnskapsfører David Turk i forlegenhet med ett enkelt spørsmål:  

50 billioner dollar for én drøy grad celsius? 

«Hvis USA bruker 50 billioner dollar for å bli karbonnøytrale innen 2050, hvor mye vil det redusere verdenstemperaturen?»  

David Turk kunne ikke antyde et spesifikt tall og begynte i stedet å argumentere for at USA måtte gjøre alt de kunne for å redusere karbonutslipp.  

«Men hvor mye?» gjentok Kennedy, «Hvis vi gjør vår del, kommer det til å redusere verdenstemperaturene?»  

«Vel, vi [USA] utgjør 13 % av globale utslipp akkurat nå,» svarte Turk, før Kennedy avbrøt ham og sa: «Du vet ikke, gjør du vel?» 

Da Turk fortsette å danse rundt spørsmålet, avbrøt Kennedy nok en gang: «Du vet ikke, gjør du, herr Minister? Hvis du vet, hvorfor kan du ikke fortelle meg det?» 

«Om vi reduserte til null, ville det utgjøre 13 %,» gjentok Turk. 

Tilhenger av karbonnøytralitet, men immun mot tull 

En lite tilfredsstilt Kennedy hamret videre: «Du vet ikke? Du vil at vi skal bruke 50 billioner dollar, og så du har ikke den minste anelse om det kommer til å redusere verdenstemperaturene?» slo han fast før han fortsatte: 

«Nå er jeg helt tilhenger av karbonnøytralitet, men du er viseseminister for energidepartementet, og du tar til orde for at vi skal bruke billioner av dollar for å søke karbonnøytralitet – og dette er ikke pengene dine eller mine, det er skattebetalernes penger – og du kan ikke fortelle meg hvor mye det vil senke verdenstemperaturen? Eller vil du ikke fortelle meg det? Vet du, men vil ikke?»  

Nok en gang unngikk Turk å svare på Kennedys spørsmål, men hevdet i stedet at resten av verden ikke kommer til ta affære mot klimaendringene med mindre USA leder an. 

«Bare fortell meg hvor mye det kommer til å redusere. Du kan ikke fortelle meg det. Enten det, eller så vil du ikke,» terpet Kennedy videre til ydmykelsen var total. 

Nå kan man lett innvende at Kennedys retorikk var tarvelig. På den annen side er klimaprofetenes apokalyptiske spådommer basert på mytologiserende vitenskap tilsvarende uforpliktende og simple. Som man svarer får man spørsmål, kan man kanskje snu uttrykket.  

Vi makter ikke engang å stoppe en krig 

Biden-administrasjonen og deres klimaeksperter har kommet fram til at det vil koste 50 billioner dollar for USA å oppnå karbonnøytralitet. Ikke uventet blir slike påstander problematisert av kritikere og realister. Jordkloden er ikke et urverk eller en maskin. Naturen er ikke en mekanisk konstruksjon underlagt menneskelig kontroll. Ett jordskjelv, ett vulkanutbrudd eller ett meteorittnedslag er alt som skal til før kaoskreftene er løs. Vi makter ikke engang å stoppe en krig, som by the way er enda en gigantisk CO²-driver. 

Og når det gjelder prisoverslaget på å fikse CO²-nivået i atmosfæren, så finnes det null garanti for at et fantasibeløp vil ha noen som helst effekt på klimaendringene globalt. 

Megalomani har ingenting med størrelsen å gjøre 

Det er interessant at norske politikere nærer samme megalomane selvbilde som amerikanerne. Lille Norge vil også være fanebærer og lede hele verden til det grønne paradiset. Norge, som er ansvarlig for én promille av verdens klimautslipp (og trolig mindre dersom naturens eget CO²-bidrag trekkes fra). Mon tro hvor mange flere vestlige land som har oppheng i samme tvangstanke? At argumentasjonen hviler så tungt på en innbilt global lederrolle, henger sammen med et nøkternt faktum som ingen politiker ønsker å snakke om: Nemlig at det ikke ville bety noe som helst om Norge skulle greie å bli verdens første karbonfrie land innen 2030, 2050 eller 2100. I hvert fall ikke dersom andre verdensdeler ikke gjør lignende tiltak. 

Selv om USA skulle vinne dette «kappløpet», ville også det kun utgjøre en mikroskopisk betydning for klodens totale CO²-nivå. For så lenge Kina, India, Afrika og det utvidede Midtøsten fortsetter å ekspandere demografisk og derigjennom akselererer sitt energibehov og sin energiproduksjon, vil Vesten stå igjen med en betydningsløs symbolseier. 

Eneste løsning 

Så hva er løsningen? Trolig eneste løsningen? Befolkningsreduksjon også i den tredje verden. Gjennom opplysning, realisme og religionstilpassede holdningskampanjer med fokus på bruk av prevensjon. I løpet av bare en generasjon ville det globale energibehovet og dermed miljøbelastningen avta dramatisk. 

Men aller først, la oss eliminere den fryktdrevne forestillingen om at kloden går under dersom vi ikke makter å snu trenden i CO²-utslipp i løpet av tolv år. Det vil garantert ta mer enn tolv år før vi når datamodellenes unaturlige karbonnøytralitet, og kanskje vil vi aldri komme dit. Og kanskje spiller det ingen rolle. 

Lyst til å høre mer fra Erik Holien? «Hold kjeft, verden gå´kke under!» 

Klimaspøkelset skremmer mange barn. De små mangler støyfilter mot samtidens massive eksponering av økokatastrofer og verdens undergang. Trusler om dommedag og helvetes ildsjø hører religionshistorien til. Men hva hjelper det når dagens apokalyptikere, fra forskere og politikere til journalister og lærere, gjenskaper fiksjonen i form av en kokende klode? 

Voksne beroliger barn overfor reelle farer som terror, krig og pandemier. Men på klimafeltet brister dømmekraften helt. Vi gauler i gatene og skryter av det på Facebook. Frykt og fromhet gjør oss til utrygge og hyklerske omsorgspersoner. Vi er i ferd med å skape en oppvoksende generasjon av bitre og nedtrykte mennesker uten fremtidshåp. 

Hensikten med «Hold kjeft, verden gå´kke under!» er ikke å fornekte klimatiske variasjoner, men å stimulere barn til å stole på egne observasjoner, stille spørsmål og å tenke selv. Derfor inviterte jeg en gjeng 8-åringer i studio til å være med å synge. Hør barnekoret kontant avlyse dommedag med sine (enn så lenge) glade motstemmer på Spotify.

NB. Tallet i norske kroner er nedjustert betydelig etter korreksjon fra kommentarfeltet.