Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Krigen i Ukraina ga meg håp om at feministene endelig ville ti stille, og se at det til syvende og sist er menn som rydder opp i verden.
«Jamen det er jo menn som roter det til, da får de også rydde opp» hører jeg. Really? Kvinner, så snart de får tilgang til makt, har ikke vist seg et gram bedre enn menn. I dag sitter det kvinner i de fleste toppetater i vestlige land. Se hva som skjer. Økonomien går til grunne, i rent moral-, woke- og klimahysteri.
Ikke bare rydder menn opp. De bygger også opp igjen. Og du kan banne på at det er menn som må bygge opp det vestlige samfunnet på nytt, etter at det er rasert av woke-istene, moralistene og feministene.
Tar jeg feil? Gjør en øvelse. Gå opp til utsiktspunktet ved Ekebergrestauranten og skue utover Oslo. Se på byen, dens bygninger, parker, veier og monumenter, Så forestiller du deg at menns innsats ble fjernet. Alt menn har gjort for å bygge byen blir borte på et øyeblikk, og kvinnenes bidrag står igjen.
Hvor mye tror du ville stå igjen?
Mest sannsynlig ville hele byen forsvinne, og skog ville stå i dens sted.
Så kommer argumentene igjen. «Jamen kvinner gjør så mye usynlig arbeid». Eller enda bedre; «kvinner gjør så mye ubetalt arbeid».
Menn gjør også mye usynlig arbeid. Menn deltar i dugnader, hjelper hverandre – og ikke minst kvinner – uten å ta betalt for det.
Det er ærlig talt heller ingen bragd å gjøre husarbeid i eget hjem, uten å få betalt for det. Blir det for mye for deg? Føler du deg krenket over at ingen anerkjenner at du vasker ditt eget gulv, dine egne klær og tilbereder din egen mat? Da har jeg et råd til deg; spis mindre mat, kjøp et mindre hjem, og gå naken!
iNyheter la ut en sak om kvinner ved den ukrainske fronten. Denne kvinnebrigaden kunne visstnok drepe et menneske med kontorrekvisita.
Jaha. Enhver kan vel drepe med en brevåpner, til og med et barn.
Så hvorfor denne voldsomme opphausingen av kvinners bidrag, som man ser i de fleste medier?
Denne kvinnebrigaden gjør sikkert en minneverdig innsats. Men de gjør ikke mer enn menn har blitt pålagt å gjøre i tusenvis av år, uten heder og ære. Tvert imot har menns deltakelse i krig tålt mer kritikk enn heder, også selv om de fleste menn blir tvunget til krigstjeneste. Men når kvinner gjør det samme, så er det plutselig en bragd.
I kommentarfeltet under saken om kvinnebrigaden skrev en leser at man skulle tro det var kvinner som frontet hele krigen, slik mediene alltid klarer å finne en kvinne i uniform til å la seg intervjue. Mennene, som antakelig utgjør 92-98% av styrkene, går som statister i bakgrunnen når norske medier gjør deres reportasjer.
Med andre ord, selv en katastrofe hvor 95 prosent av dødsofrene er menn, klarer man å gjøre til kvinnesak.
Det er forsåvidt ikke første gang. Første verdenskrig 1914-18 kan med rette betegnes som en frigjøringskrig for kvinnene. I kjølvannet av krigen forsvant korsettet for godt, de fikk innpass på arbeidsmarkedet, kunne bruke sminke og stemme ved valg. Hvem betalte prisen? En suffragette på veddeløpsbanen i Epsom, og ni millioner menn.
Som på de fleste arenaer, så bærer mennene deres offer anonymt. De kjemper i krigen uten å få anerkjennelse for det. Det er kvinnene det er synd på, for de må jo flykte!
Og når krigen er over så drar de av mennene som fortsatt lever, fulle av PTSD, tilbake til deres ødelagte hjemsteder for å bygge dem opp.
Og hele veien fokuseres det på kvinnene. Det er dem det er synd på må vite, for de må jo flykte! Og også etter krigen er det mest synd på kvinnene, for da har de mistet så mange av sine ektemenn og sønner.
«Women have always been the primary victims of war. They lose their husbands, their fathers, their sons in combat»
Hillary Clinton, 1998
I de tilfellene hvor menn er de eneste ofrene, så fratar man dem deres anerkjennelse som ofre. At rundt 8000 bosniske gutter og menn ble massakrert i Srebrenica i 1995, blir kalt et folkemord. Men Srebrenica var ikke et folkemord. I et folkemord dreper man alle, også kvinnene. Det var ikke etnisitet som var avgjørende under massakren, men kjønn. Srebrenica var egentlig ikke et «androcide» – mord på gutter og menn. Men ved å kalle det genocide/folkemord, så skjuler man forbytelsen mot menn, og skaper i stedet et inntrykk av at «alle» ble rammet. Slik snylter narrativet om kvinnen som det evige offer, på menns lidelse.
Hvis det i stedet var 8000 kvinner og jenter som ble massakrert, tror du man hadde kalt det et folkemord? Nei. Det hadde blitt kalt «femicide» og vi hadde aldri hørt slutten på det.
Jeg så en youtube video om et spansk nygift ektepar, Victor og Maria Penasco, som reiste med Titanic på dens fatale jomfrutur. Paret var svært unge, 24 og 19 år gamle. Det gikk med dem som med mange par på skipet, hun ble reddet i en livbåt mens han måtte tre tilbake og dø, til tross for sine unge år. Greit, dette skjedde i 1912. Men kommentarfeltet skjer i 2023. Likevel var det fullt av sympati for den stakkars kvinnen som mistet sin mann i så ung alder. Hvordan skulle hun nå klare å forsørge seg selv? Jeg ble faktisk rasende. Det var nytteløst og svare alle sammen, men jeg svarte noen, og minnet dem på at det virkelige offeret i historien var ikke Maria, men Victor.
Responsen ble blandet. Som forventet så gikk noen på barrikadene med det samme og anklaget meg for å være respektløs og for å underminere kvinnens lidelse. Men mange reagerte faktisk med overraskelse; det var ikke slik ment, dette hadde de ikke tenkt på, selvfølgelig var Victor det virkelige offeret.
Jeg tror ærlig talt ikke folk flest er «mannevonde», men de er så indoktrinert til å sympatisere med kvinnen at de tenker ikke over det. Det skjer på ren automatikk. Og det er farlig. For menn vel å merke.
Dette har fått et navn på engelsk. Det kalles «the empathy gap» – empatigapet. Navnet spiller på det svært opphausede «lønnsagapet» hvor kvinner visstnok systematisk blir underbetalt, selv om likelønn har vært påbudt i to generasjoner. Men i empatigapet så er det altså menn som kommer til kort.
Les også: Jeg ønsker ikke lenger å være med på å finansiere Norge
Moderne feminisme viser ingen tegn til å vike. Det som er pussig er at «woke» endelig har fått folk til å reagere, fordi absurditeten blir så synlig at folk endelig våkner. Men woke og feminisme er ikke to forskjellige bevegelser. Woke er bare en forlengelse av feminismen, og woke, sammen med Metoo, er feminisme på steroider. Det som har skjedd, er at feministene nå har klart å få fargede mennesker med seg i kampen mot hvite menn.
Og endelig har folk begynt å protestere! Men årsaken? Nå blir også kvinner til en viss grad rammet. Et eksempel er J. K. Rowling, Harry Potters «mor», som ble delvis kansellert under anklager om å være transfob. Men så lenge kun menn ble rammet, så vekket feminismen aldri tilstrekkelig harme til å inspirere noen protestbevegelse.
Også hvite menn har endelig begynt å rasle med sabelen. De er tross alt hovedmålet for woke-bevegelsen. Men hva tror du de hvite mennene reagerer på? Jo, rasisme! Menn har blitt utsatt for alvorlig sexisme i årtier, men for den har de en blindsone. I «hvit mann» ser de kun det første ordet. Det er som en slagrammet pasient som ignorerer høyre side av synsfeltet.
Det er ille nok at kvinner er fullstendig blinde for de kjønnede problemene menn har. Men at også menn er det, er for meg en gåte. Menn synes å ha en sperre mot å betrakte seg selv som kjønn. Og så lenge den sperren er der, så vil angrepene mot dem fortsette.
Fortsatt kjemper folk i alle samfunnslag for rettigheter for jenter og kvinner. Man finner mange fedre i denne kampen. Spør man en far om hvorfor han deltar, så svarer han «fordi jeg har en datter».
Av og til har jeg spurt, «men har du ikke også en sønn?».
Det virker fullstendig utenkelig for disse fedrene og mødrene at å pøse på med ubegrensede rettigheter til det ene kjønn, før eller siden vil gå på bekostning av det andre kjønn.
Det virker som om gutter og menn er en gruppe man bare kan ta og ta fra, uten noengang å oppleve dårlig samvittighet. Når de er unge så kan man ta deres utdannelse, og gi den til jentene via kjønnspoeng. Som voksne menn kan man ta deres penger og gi til kvinner, med staten som mellommann. Man kan ta deres karriere, og i stedet kvotere inn kvinner i stillingene. Til sist kan man ta deres alderdom, når de er slitte og oppbrukte, ved å sørge for at ni av ti helsekroner brukes på kvinnehelse.
At hvite kvinner, den mest privilegerte folkegruppen på jord, har så god tid til å fronte feminisme, forteller mye om all tiden og energien de har til rådighet. Feminisme er et luksusproblem som privilegerte hvite kvinner kan bruke tid på, fordi alle de basale behovene er dekket – av menn.
Hva med heller å bruke overskuddsenergien på å hjelpe mennene med å bygge opp, slik at mennene kanskje ikke blir så utslitt, og kanskje kan leve like lenge som kvinnene?
Menn kommer sjelden høyere enn nivå tre i Maslows behovspyramide. De fleste strander på nivå to. Men de fleste kvinner jeg kjenner personlig, er på både nivå fire og fem.
Jeg er ofte blitt anklaget for å være kvinnehater. Jeg reagerer omtrent like sterkt på det, som hvis noen kaller meg rasist. På en skala fra en til ti, så vil det si to. Det vil si at jeg reagerer litt. Det er aldri hyggelig når venstrebermen er ute med hersketeknikkene deres. Men jeg reagerer ikke mer enn at jeg fortsatt sover godt om natten, og fortsatt har tro på mitt ståsted.
Jeg har også et svar til dem. Jeg pleier å svare «jeg hater ikke kvinner, jeg elsker menn».
Jeg elsker hva fortidens menn har gjort for oss alle for å få oss der vi er i dag. Også elsker jeg nåtidens menn, for at de fortsatt jobber for vårt alles beste, til tross for konstant sverting.
Derfor hører vi ikke så mye om menns problemer. De har rett og slett ikke tid til å snakke om dem. De er opptatt med å bygge opp, finne opp, tjene penger og sørge for deres familier. Og hvis de forsøker å snakke om problemer de måtte ha, så forhindrer empatigapet dem i å berøre folk. Når problemene til slutt blir uoverkommelige, så er det enklere å ta sitt eget liv enn å bli hørt. Tre av fire selvmordere er menn.
Jeg elsker mennene jeg har vært så heldig å ha i livet mitt, i kortere eller lengre perioder. Ikke alle har vært ålreite, men de som har det har vist meg stor omsorgsevne.
Jeg kan derfor ikke sitte stille å se på at de/vi konstant tråkkes ned, usynliggjøres, undervurderes og diskrimineres på grunnlag av kjønn.
Derfor er jeg antifeminist. Det er ikke det samme som kvinnehat. Men dere som ikke ser forskjellen? Jeg kunne ikke bry meg mindre.
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal