Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det finnes et land der skattene er så høye at regjeringen gir støtte for at folket skal ha råd til å betale de.
Selv om Norge er et av de mest demokratiske og frieste landene i verden, har vi også noen av de høyeste skatte og avgifts nivåene i verden med en gjennomsnittlig personlig skattesats på 38% og merverdiavgift på 25%. Spør du meg, er det mye her som ikke stemmer.
Den siste tiden har folk flest merket et økonomisk stup. Det blir vanskeligere og vanskeligere å betale strøm, mat og drivstoff. Mens næringslivet, familier og vanlige folk roper etter hjelp, fortsetter staten å kreve mer og gi minimalt tilbake. Etter alle skatteøkningene som Arbeiderpartiet dro med seg inn i regjering, blir det mest nærliggende å tenke på skatt som et statlig ran, maskert bak det noen gjerne vil kalle en «samfunnsplikt».
Hele poenget med skatt er at det skal finansiere velferdstjenester og gi stabilitet i samfunnet. Likevel ser man at sosialistene også bruker det som et strategisk våpen mot rikdom. Den siste tiden har flere milliardærer flydd ut av landet, fordi det ikke lenger er lønnsomt å drive virksomhet i Norge. Ikke bare de «rike» har merket det, men også resten av næringslivet som konkursutsettes og nedbemanner.
Norge har tapt arbeidsplasser, viktige skatteinntekter og selve stabiliteten i næringslivet som følge av en totalt feilslått skattepolitikk. Venstresiden ser på rikdom som et skjellsord og mener det er totalt urettferdig at noen skal ha mer enn andre. Jeg mener det er urettferdig å straffe de som har satset høyt og jobber hardt. Rikdom kommer ikke ufortjent, og det skal heller ikke straffes ufortjent.
Realiteten er at de som tjener mest, også tjener samfunnet betydelig mer enn resten av oss. Om ingen får muligheten til å opparbeide rikdom, får de heller ikke muligheten til å skape arbeidsplasser. Har vi mangel på arbeidsplasser, påvirker det også det samfunnsøkonomiske aspektet hvor folk får dårligere kjøpekraft og er mer avhengige av velferdstjenester. Selve stabiliteten er faktisk betinget av det er muligheter for å opparbeide rikdom.
Ikke nok med dette har også alle andre i samfunnet fått kjenne på Støres ran, og slagordet «nå er det vanlige folks tur» har ikke medført annet enn at også vanlige folk blir flådd. Igjen og igjen skyldes det på krigen når det er snakk om høye priser og dårlig økonomi. Det er et faktum at krigen har forårsaket en inflasjon som har medført høyere priser, men den har absolutt ikke skyld i de høye avgiftene og skattene. Om det virkelig hadde vært «vanlige folks tur» ville regjeringen sørget for at det fortsatt var mulig å leve på egen inntekt.
Den siste tiden har vi også sett at velferdstjenestene svikter. I en Brennpunkt dokumentar av NRK vises de virkelig mørke sidene av offentlig eldreomsorg. Det regjeringen egentlig gjør er å kreve inn skatt ved bruk av tvang, for å så bruke skattepengene til å finansiere et offentlig tilbud som man så blir tvunget til å bruke. Å kreve skatt er ran, å fjerne fritt behandlingsvalg er tvang.
Dersom hele poenget med skatt er å tilføye samfunnet stabilitet, viser dagens situasjon nettopp det motsatte. Staten er ikke egnet til å forvalte enkeltmenneskers penger og det skal heller ikke være statens oppgave å sette standarden for velferdstjenestene.
Dersom skatt kunne forvares med at det er en legitim samfunnsplikt, måtte det også innebære at samfunnet tjener på det. De eneste som tjener på skattepengene våre og «fellesinnsatsen» er staten, og de gjør ikke annet enn å misbruke penger og begrense din frihet. Det finnes ikke frihet i en rik stat, men rikdom i hvert eneste frie enkeltmenneske.
Eksperimentets konsekvenser viser seg nå: Argumentene mot jenter i Forsvaret (+)