Meninginnlegget sto først i Newsweek og er publisert med tillatelse fra forfatteren.

Ingen hær som kjemper mot en forskanset fiende i en urban krig kan unngå alle sivile tap. Rapporter om over 25 000 drepte palestinere, det være seg sivile eller Hamas, har skapt overskrifter. Men Israel har tatt i bruk flere tiltak for å unngå unødvendig sivil skade enn praktisk talt noen annen nasjon som har utkjempet en bykrig.

Som en som har studert urban krigføring i over ti år og som selv har gjort to turer i Irak, så kan jeg bekrefte at Israel har tatt forholdsregler som selv ikke USA og koalisjonen gjorde under sine siste kriger i Irak og Afghanistan. Jeg sier ikke dette for å sette Israel på en pidestall eller for å redusere de menneskelige lidelsene på Gazas, men snarere for å korrigere en rekke misoppfatninger når det kommer til urban krigføring.

For det først er bruken av presisjonsstyrt ammunisjon (PGM). Dette begrepet ble introdusert for ikke-militære publikum under Gulf-krigen, da USA avfyrte 250 000 individuelle bomber og missiler på bare 43 dager. Bare en svært liten brøkdel av disse ville passet til definisjonen av PGM, selv om en vanlig oppfatning av den krigen, og dens relativt lave sivile tapsrate, var at det var en presisjonskrig.

La oss sammenligne den krigen, som ikke antente i nærheten av samme nivå av forargelse internasjonalt, med Israels nåværende krig i Gaza. Den israelske forsvarsstyrken har brukt mange typer PGM for å unngå sivil skade, inkludert bruk av ammunisjon som bomber med liten diameter (SDB), samt teknologier og taktikker som øker nøyaktigheten til ammunisjon som ikke er PGM. Israel samler etterretning før angrepene om tilstedeværelsen av sivile fra satellittbilder, skanninger av mobiltelefontilstedeværelse og andre målobservasjonsteknikker, før de benytter presisjonstaktikken kalt stupbombing, i motsetning til teppebombing. Alt dette er for å unngå sivile dødsfall. Med andre ord, den forenklede oppfatningen om at et militær må bruke flere PGM versus ikke-PGM i en krig er falsk.

For det andre er feiloppfatningen om hærens valg av ammunisjon og hvordan de anvender proporsjonalitetsprinsippet som kreves av lovene for væpnet konflikt. Her er det en vurdering av verdien av det militære målet en oppnår ved en handling, som er vektet opp mot forventet utilsiktet skade forårsaket av nevnte handling. En ekstern seer uten tilgang til all informasjon kan ikke si slike ting som at en bombe på 500 kilo ville oppnå det militære oppdraget til en bombe på 2000 kilo uten å nevne konteksten for verdien av det militære målet eller konteksten for angrepet— som at målet er i en dyp tunnel som krever stor penetrasjon.

For det tredje, en av de beste måtene å forhindre sivile tap i bykrig er å gi advarsel og evakuere urbane områder før angrepet starter. Denne taktikken er upopulær av åpenbare grunner: Den varsler fiendens forsvar og gir dem den militære fordelen at de kan forberede seg på angrepet. USA gjorde ikke dette i forkant av sin første invasjon av Irak i 2003, som innebar store urbane kamper, inkludert i Bagdad. Det gjorde de heller ikke i det første slaget ved Fallujah i april 2004, selv om de sendte sivile advarsler før det andre slaget ved Fallujah seks måneder senere.

Derimot ga Israel dager og deretter uker med advarsler, samt tid for sivile til å evakuere flere byer nord i Gaza før de startet det viktigste luft-bakkeangrepet i urbane områder. De israelske forsvarsstyrkene (IDF) brukte sin praksis med å ringe og sende tekstmeldinger i forkant av et luftangrep samt takbanking, der de slipper små ammunisjon på taket av en bygning som varsler alle om å evakuere bygningen før et angrep.

Ingen militære har noen gang implementert noen av disse praksisene i krig før.

IDF har også sluppet flyveblader for å gi sivile instruksjoner om når og hvordan de skal evakuere, inkludert med sikre korridorer. (USA implementerte disse taktikkene i sitt andre slag ved Fallujah og 2016-2017-operasjonen mot ISIS i Mosul.) Israel har droppet over 520 000 brosjyrer, og sendt over radio og gjennom sosiale medier meldinger for å gi instruksjoner for sivile om å forlate kampområder.

Israels bruk av ekte telefonsamtaler til sivile i kampområder (19 734), SMS-tekster (64 399) og forhåndsinnspilte anrop (nesten 6 millioner) for å gi instruksjoner om evakuering er også enestående.

Et annen historisk første i krigstiltak for å forhindre sivile tap var Israels distribusjon av IDF militære kart og bykrigføringsgrafikk for å hjelpe sivile med daglige evakueringer og varsle dem om hvor IDF vil operere. Ingen militær i historien har noen gang gjort dette.

I slaget ved Mosul i 2016-2017 ba den irakiske regjeringen i utgangspunktet sivile om ikke å evakuere under slaget i både byens østlige og vestlige distrikter, men beordret senere sivile til å forlate dem ved å bruke «trygge» korridorer. Men Den islamske staten (ISIS) minela korridorene og skjøt mot alle som brukte dem for å rømme. Hundretusenvis av sivile var fanget inne i kampområdene i månedsvis mens slaget skred frem.

Realiteten er at når det gjelder å unngå sivil skade, er det ingen moderne sammenligning med Israels krig mot Hamas. Israel kjemper ikke en kamp som Fallujah, Mosul eller Raqqa; det kjemper en krig som involverer flere store bykamper samtidig. Ingen hær i moderne historie har møtt over 30 000 krigere i mer enn syv byer som bruker menneskelige skjold og gjemme seg i hundrevis av kilometer med underjordiske nettverk som med hensikt er bygget under sivile områder, mens de holder hundrevis av gisler.

For å være tydelig, jeg er opprørt over de sivile ofrene i Gaza. Men det er avgjørende å rette den forargelsen mot riktig aktør. Og det er Hamas.

Det er opprørende at Hamas har brukt tiår og milliarder av dollar på å bygge tunneler under sivile hjem og beskyttede områder med det eneste formål å bruke palestinske sivile som menneskelige skjold. Det er opprørende at Hamas ikke tillater sivile beskyttelse i bomberom, at Hamas selv innrømmer og tar aktive grep for å skape så mange sivile dødsfall som mulig – både sine egne og israelske. Grusomhetene som ble begått 7. oktober er opprørende. At Hamas kjemper i sivile klær, gjemmer seg blant sivile, og skyter opp raketter mot israelske sivile fra sivile palestinske områder er opprørende.

Den eneste årsaken til sivile dødsfall i Gaza er Hamas. For Israels del er det tatt mer hensyn til å forhindre dem enn noen annen hær i menneskehetens historie.

Teksten er oversatt fra engelsk av Nils Thomas Svendsen.