Dette er et eksternt innlegg og gri uttrykk for skribentens meninger.
Hvorfor blir ikke transpersoner alltid anerkjent for sitt kjønnsuttrykk?
Løgnen
De aller fleste mennesker unner personer som opplever kjønnsdysfori å få den hjelpen de trenger, både når det gjelder terapi, medisinering og kirurgi. Vi unner dem å få være i fred uten trakassering, og vi bryr oss ikke nevneverdig om folk er hetero, homo, bifile, ikke-binære eller trans. Vi unner dem uansett å få være seg selv, og vi unner transpersoner å få lov til å leve som det kjønnet de opplever som sitt egentlige selv.
Problemet som tas opp i denne artikkelen handler om hva som skjer når det «selv» som transpersoner opplever og fremstiller seg som ikke stemmer overens med det vi andre ser at transpersonen utstråler, og det er da mange føler at man blir bedt om å tro på en løgn.
Merk her at denne løgnen ikke nødvendigvis handler om transpersonens sannhet. Det kan være reelt at det faktisk dreier seg om en kvinnelig sjel/psyke innestengt i en mannskropp, og vice versa, men om denne psyken ikke stråler igjennom og ut til andre, kan andres opplevelse av vedkommende være helt annerledes enn det transpersonen selv opplever – andre ser kanskje det som ser ut som en mann i kvinneklær, og opplever da at de blir bedt om å tro på en løgn. Dette gjelder ikke nødvendigvis for alle transpersoner, men likevel for mange av dem.
Mao.: Om vi andre oppfatter en transkvinne som kvinne og en transmann som mann kommer an på fremtoningen og utstrålingen de har. Med fremtoning menes her fysiske karaktertrekk som er typiske for manne- og kvinnekropper, stemme, og klær og sminke. Her finnes det naturligvis også store variasjoner i fremtoningen innenfor vanlige kvinner og menn, så for å få et helhetlig bilde av hvordan kvinne- og mannekjønnet oppfattes av andre må vi også se det i sammenheng med utstrålingen av kjønn – dvs. maskulin og feminin kraft. Så før vi går videre, la oss se på hva maskulin og feminin kraft innebærer.
Maskulin og feminin kraft
Maskulin kraft kalles også for handlekraft, og rommer vår retning og drivkraft ut mot verden gjennom arbeid og målsetning. Det rommer også evne til grensesetting og be om hva vi trenger, foreta valg og avgjørelser, besluttsomhet, ha kontroll, stå opp for oss selv og å gi. Stabilitet og integritet hører også inn under maskulin kraft, da dette handler om å stå ved valgene man har tatt og stå ved sin indre sannhet. Kort oppsummert: Maskulin kraft handler om å gjøre.
Feminin kraft handler om tilstedeværelse i kroppen og i øyeblikket, selvkjærlighet, mykhet og mildhet, fleksibiltet og bevegelighet, gi slipp på kontroll når det trengs, kreativitet, lekenhet, lattermildhet, hengivenhet, tilbakelenthet, følsomhet, empati og å ta i mot. Kort oppsummert: Feminin kraft handler om å være.
Disse definisjonene går igjen bl.a. i litteratur om mannlig og kvinnelig psykologi, og om dating og parforhold, bl.a. av forfatteren John Gray. Alle har både maskulin og feminin kraft, uavhengig av kjønn og legning. De fleste heterofile menn har ca. 70-80% maskulin kraft og 20-30% feminin kraft, og heterofile kvinner har ca 70-80% feminin kraft og 20-30 % maskulin kraft. Hos andre enn heterofile kan fordelingen være noe annerledes.
Når en person har både en balansert maskulin kraft og en balansert feminin kraft i seg vil vedkommende fremstå som naturlig selvsikker og tillitsvekkende. Det er imidlertid normalt for alle å ha noen ubalanser innenfor egen maskulin og egen feminin kraft. Ubalanser innenfor det maskuline hos både kvinner og menn kan være aggresjon, kravstorhet, forurettethet, påtrengenhet, selvskryt, gjøre seg til, hensynsløshet, vold og mishandling, gjerrighet, konfliktsøkende adferd. Dette kalles også for det sårede maskuline. Det sårede feminine er f.eks tilbakeholdenhet, sjenanse, offerrolle, gi for mye på bekostning av seg selv/snill pike-syndrom, følesesmessig avstengthet. konfliktskyhet, stivhet, mangel på empati, selvforakt.
Om en person fremstår med harde og aggressive ord og uttrykk kan vi oppfatte det som påtrengende og maskulint i negativ forstand, enten det kommer fra en mann eller kvinne. Om en person fremstår sjenert og unnvikende kan vi oppfatte det som vekhet om det kommer fra en kvinne, og som svakhet og feminint i negativ forstand om det kommer fra en mann.
Kort oppsummert: Når vi er i det sårede feminine plager vi oss selv. Når vi er i det sårede maskuline plager vi andre.
Alle mennesker har en blanding av både positive og negative feminine og maskuline kvaliteter. Disse kommer til uttrykk gjennom væremåte, utstråling og kroppsspråk, og avgjør hvordan vi oppfattes av andre. Vi reflekterer som regel ikke over andre mennesker ved å sette ord på hva det er de utstråler; det skjer heller automatisk fordi det ligger i sansningen vår. Utstrålingen avgjør om vi oppfatter andre mennesker som troverdige eller ikke, om vi ser dem som åpne eller lukket, maskuline eller feminine, den avgjør førsteinntrykket, og den avgjør om vi liker andre.
Energier av såret maskulin og feminin kraft kan opptre ubevisst i oss og kalles for skyggesidene i personlighetsstrukturen, og alle mennesker kan derfor ha blinde flekker på hvordan vi virker på andre. Om en person utstråler det sårede feminine registrerer vi kanskje at vedkommende mangler selvtillit, men vi bryr oss ikke nevneverdig fordi det ikke går ut over oss selv. Om en person utstråler det sårede maskuline kan dette f.eks. komme frem som uttalt eller uuttalt aggresjon, og vi kan føle det påtrengende og kommer dermed i forsvar.
Når vi har blinde flekker kan det oppstå dissonans mellom hva vi opplever selv og tror vi sender ut, og hva andre oppfatter at vi utstråler. Dette gjelder for alle mennesker, men dissonansen kan være mer uttalt hos transpersoner. Når en person opplever seg som kvinne og har den genetiske make up som tilhører en mannskropp med tilhørende fysiske karakteristika, blir det desto viktigere med en feminin utstråling for at vi andre skal kunne oppleve vedkommende som kvinne.
Noen transkvinner kan ha denne utstrålingen, andre ikke. Om den feminine utstrålingen er mangelfull, og noen ganger til og med heller mot det sårede maskuline, vil de fleste kun se det som de ser med det blotte øye: en mann i kvinneklær. Det er når vi da blir forventet å bekrefte vedkommende som kvinne at vi kan vi føle at vi blir forventet å ta del i en løgn. Dette er uavhengig av om det faktisk finnes en kvinnelig psyke/sjel inni mannskroppen, og er ikke ment som en underkjennelse av at et slikt fenomen kan finnes.
Sannheten
Å bli fornærmet over å ikke bli sett som kvinne når man både har et maskulint utseende og og samtidig ikke utstråler kvinnelighet gir ingen mening. En vanlig kvinne kan også mangle kvinnelig utstråling, men om hun er født i en kvinnekropp med tilhørende fysiske karakteristika tror vi likevel på at hun er kvinne fordi vi ser det med det blotte øye. Så her har transkvinner et drawback, og det er ikke deres skyld. Men vi andre har heller ikke skyld i det! Likevel blir vi forventet å ta ansvar for at transkvinnen skal føle seg sett som kvinne.
Transpersonen har her tre valgmuligheter: 1 – akseptere at andre ser det de ser (hvilket transpersoner sjelden gir uttrykk for), 2 – kreve at andre skal se det transpersonen selv ser (hvilket transpersoner ofte gir uttrykk for), eller 3 – finne frem til mer av sin feminine eller maskuline utstråling så det blir resonans mellom utstrålingen og selvopplevelsen.
Sannheten vi skal frem til her, er at alle mennesker har et selvstendig ansvar for hvordan vi fremstår overfor andre. Når noe ikke stemmer mellom vår egen opplevde virkelighet og hva andre opplever oss som, så blir det vanskelig å få respekt ved å kreve at andre skal se det de ikke ser, slik at vi selv kan slippe å ta ansvar og fortsette å leve en løgn. Å kreve av andre er såret maskulin kraft; det fremstår som aggressiv adferd og gjør at vi mister respekt for vedkommende.
Løsningen på å få respekt er å selv ta ansvar for hva vi utstråler ved å gå innover i seg selv og transformere skyggesidene, slik at vårt autentiske jeg trer tydelige frem i oss selv og for verden. Hos heterofile og lesbiske kvinner vil det da tre frem en vakker tydelig kvinne, og tilsvarende en vakker og tydelig mann hos heterofile og homofile menn. Tilsvarende kan det tre frem en vakker og tydelig kvinne hos en transkvinne, og en vakker og tydelig mann hos en transmann. Det finnes dog de som angrer på kjønnsskifte og de som vokser av seg kjønnsdysforien når de kommer forbi tenårene, derfor et forbehold om at det skjer med alle transpersoner. Vi snakker naturligvis ikke her om konverteringsterapi, men om å gå innover for å bli kjent med seg selv og finne fred med den man er.
Dette autentiske selvet som finnes iboende i alle mennesker trer mer og mer frem jo mer vi arbeider med oss selv og finner indre fred. Det autentiske selv vil alltid bli godtatt av andre, fordi det da er resonans mellom det indre, opplevde selv og den utstrålingen som andre ser. Vi utstråler derfor sannhet – en sannhet som andre ser er udiskutabel.
Hvordan kan du vite om du har funnet ditt autentiske selv? Det er faktisk lett å vite! Forventer du at andre skal ta ansvar for at du skal ha det bra? Da har du fortsatt en jobb å gjøre! Forventer du at andre skal godta en løgn om hva du utstråler, for at du selv skal slippe å ta ansvar for å gå innover? Da har du fortsatt en jobb å gjøre! Når du står trygt i sannheten om hvem du er, vil du være non-reaktiv overfor andres reaksjoner. Da er du kanskje i mål? Det betyr ikke at man skal finne seg i ufin oppførsel, trakassering og trolling, men det betyr at man ikke lar slik oppførsel påvirke ens egen selvfølelse.
Hvordan komme ut av skyttergravene?
Ved å gå innover i oss selv og finne sannheten om hvem vi er bakenfor det sårede maskuline og det sårede feminine, kan vi altså bli non-reaktive overfor andres handlemønstre. Da har vi gått ut av vår egen skyttergrav, og har sluttet å skyte ut krav og beskyldninger mot andre. De som driver
med trakassering av transpersoner har naturligvis ansvar for å gå innover i seg selv og gå ut av sinskyttergrav, men vil dessverre ofte mangle modenheten til det. Transpersoner og transaktivister har samtidig et ansvar for å gå ut av sin skyttergrav og forholde seg saklig til kritikk av transaktivismen, og ikke bare dra transfobikortet og hatkortet hver gang de møter på kritikk av transaktivismen.
Når transaktivister ikke evner å skille mellom sak og person og slenger ut karakteristikker som transfobi og hat, er dette en trakassering som er like umoden som den de selv blir utsatt for av nettroll o.l. Saklig kritikk av konsekvenser av transaktivismen er ikke synonymt med transfobi eller hat, og er ikke ment som kritikk mot den enkelte transpersons rett til å være seg selv. Transpersoner er opptatt av – og fortjener – å få sin sannhet om hvem de er anerkjent. Første bud for å få respekt for sin sannhet, er at man samtidig anerkjenner andres rett til sin sannhet. I praksis innebærer dette å tåle et kritisk søkelys på transaktivismen (andres sannhet) uten å ta det som et personlig angrep på egen identitet og sannhet.
Når transaktivister både blander sammen saklig kritikk med personangrep, og føler seg krenket når de ikke blir sett som det kjønnet de identifiserer seg med der hvor de faktisk ikke utstråler dette kjønnet, skaper dette grobunn for motstand og forakt hos andre. De som måtte føle denne forakten har ene og alene ansvar for hvordan de oppfører seg, dvs. et ansvar for å la være å trakassere. Og de transaktivistene som skaper denne grobunnen har fullt ut ansvar for hvordan de skaper grobunnen ved å kreve at resten av samfunnet skal innordne seg deres forklaringsmodeller om kjønn, og hvordan de krever at andre skal bekrefte en kjønnsidentitet som er annerledes enn den de utstråler, og i den forstand fremstår som en løgn.
Undertegnede støtter transpersoners rett til å være seg selv, og er samtidig kritisk til hvordan transaktivismen trenger seg på på mange områder av samfunnet. Dette handler både om hvordan transideologien påvirker kvinner og barn, og om hvordan mannskraften blir dratt ut på ville veier når folk skal løpe rundt og lete etter sin kjønnsidentitet, istedetfor å bruke tiden sin på produktivt arbeid. Å finne og godta sin kjønnsidentitet er naturligvis viktig, men vi finner den ikke ved å lete i det ytre eller dytte vår opplevelse av oss selv på andre så de kan bekrefte oss. Vi finner den ved å gå innover i oss selv og finne fred med den vi er. I denne freden bekrefter vi oss selv, og trenger ingen ting fra andre.