USA og Iran har inngått en intensjonsavtale som Donald Trump forsøker å selge som en amerikansk seier. Men forvalter og energiekspert Trond Omdal og redaktør Helge Lurås mener avtalen snarere viser hvor svak USAs posisjon i Midtøsten er blitt.

I en podkast hos iNyheters Ole Asbjørn Ness diskuterer de den dramatiske utviklingen rundt Iran, USA, Israel, Libanon og Hormuzstredet.

For mens Trump-administrasjonen hevder at den har presset Iran til forhandlingsbordet, mener Lurås og Omdal at avtaleteksten peker i en annen retning.

– Den endelige MOU-en ser fortsatt ut som en ønskeliste fra Iran, sier Omdal.

Lurås er langt på vei enig.

– Denne avtalen, disse 14 punktene, er en kapitulasjon på mange måter fra USA overfor Iran. Det er veldig vanskelig å lese disse punktene her på en annen måte, sier han.

En avtale som allerede vakler

Samtalen ble spilt inn søndag morgen, etter at det kom nye meldinger om at Iran igjen truet med å stenge Hormuzstredet. Bakgrunnen skal ha vært israelske angrep i Libanon, som Iran mener bryter med forutsetningene i intensjonsavtalen.

Ifølge Lurås har amerikanerne avvist at Iran faktisk er i stand til å stenge stredet. Samtidig viser han til meldinger om at den iranske Revolusjonsgarden skal ha advart skip mot å passere.

– Vi får se hva som skjer i dag. Begge parter har delegasjoner i Genève for disse forhandlingene, sier Lurås.

Han peker på at Hormuzstredet nå er blitt det avgjørende pressmiddelet Iran har i møte med USA.

– Hormuz er egentlig det eneste kortet iranerne har for å få gjennom sine betingelser, sier han.

– Trump trenger lavere oljepris

Trond Omdal leser utviklingen gjennom oljemarkedet. Han viser til at oljeprisen først falt kraftig på meldingen om at Hormuz kunne åpnes igjen, men at markedet raskt begynte å prise inn ny usikkerhet.

– Åpenbart tror markedene at dette er the real thing, sier Omdal.

Han mener Trump i praksis har avslørt hvorfor han hadde behov for en avtale.

– Trump bekreftet hvorfor han gjorde dette. Han sa at han ville unngå et Herbert Hoover-moment, sier Omdal.

Med det sikter han til frykten for at en kraftig oljeprissjokk kan utløse økonomisk tilbakeslag og politisk krise i USA.

– Han fjerner alle fernisser over at det var noe som helst annet enn at han trenger lavere oljepris, sier Omdal.

For Trump handler avtalen derfor ikke bare om Iran, Israel eller atomprogrammet. Den handler også om bensinpriser, inflasjon, amerikanske oljelagre og mellomvalget.

Omdal mener Trump har sterke insentiver til å holde avtalen i live, i hvert fall frem til mellomvalget.

– Etter mitt syn har Trump veldig, veldig sterke insentiver for å holde denne avtalen i live, hvert fall til mellomvalget, sier han.

Iran får mye – USA får lite

Ole Asbjørn Ness peker i podkasten på flere av elementene i intensjonsavtalen. Den skal innebære umiddelbar og permanent slutt på militære operasjoner på alle fronter, inkludert i Libanon. Den skal også åpne for et rekonstruksjonsfond på minst 300 milliarder dollar, sanksjonslettelser og økt iransk oljesalg.

Iran skal på sin side gjenta at landet ikke vil utvikle eller anskaffe atomvåpen.

Men kritikerne mener Iran slipper billig unna. Landet får økonomiske lettelser, rekonstruksjonsmidler og tilgang til oljemarkedet, samtidig som det ikke nødvendigvis må gi fra seg hele atom- og missilprogrammet.

Lurås mener dette er grunnen til at avtalen fremstår som en amerikansk innrømmelse.

– Hvis du ser på avtaleteksten av disse 14 punktene, så får Iran veldig mye, og det er veldig lite USA får, annet enn en åpning av Hormuz, som jo var åpent før krigen begynte, sier han.

Han mener det er et voldsomt gap mellom Trumps retorikk og det avtalen faktisk innebærer.

– Trump presenterte dette som en full seier for USA. Det er en enda større overdrivelse av retorikken enn det vi er kjent med at Trump sier, sier Lurås.

Lurås viser også til at J.D. Vance har hevdet at USA har alle kortene i forhandlingene.

Det mener han ikke stemmer.

– Denne 14-punktsplanen som amerikanerne har skrevet under på, indikerer at det er iranerne som sitter på de aller fleste kortene, sier Lurås.

– De virker ikke å ha forstått hva de har signert

Et gjennomgående poeng hos Lurås er at Trump og Vance ikke virker å ha tatt inn over seg de strategiske konsekvensene av avtalen.

– Man kan nesten mistenke at J.D. Vance og Donald Trump ikke engang har lest hva disse 14 punktene går ut på, sier han.

Lurås mener dette kan gjøre de videre forhandlingene i Genève svært vanskelige. Dersom Trump-administrasjonen etter hvert forstår hvor store innrømmelser den har gjort, kan den forsøke å ta omkamp om punkter Iran mener allerede er avklart.

– Jeg tror dette kommer til å gjøre disse forhandlingene ekstremt vanskelige, fordi USA vil ha omkamp på noen av de punktene de nå, i hvert fall ut fra iranernes perspektiv, har gått med på, sier han.

Da blir Hormuz igjen det sentrale virkemiddelet.

– Dermed kommer stengning av Hormuz til å bli et vedvarende punkt, og egentlig det eneste Iran har for å få ut det som ligger i avtalen, sier Lurås.

Israel føler seg forrådt

En viktig del av konflikten handler om Israel. Ifølge Ness er israelske analytikere rasende og føler seg forrådt av USA. De mener ingen av de sentrale krigsmålene er oppnådd.

Lurås mener Iran nå forsøker å utnytte nettopp dette.

– Den iranske strategien må være å prøve å slå en kile i forholdet mellom Israel og USA, sier han.

Libanon blir i så fall et sentralt stridspunkt. Avtalen krever slutt på kamphandlinger, men det er uklart hva det betyr dersom israelske styrker fortsatt står inne i Libanon.

– Det er en ekstremt skjør situasjon og veldig vanskelig å åpne for tolkninger av hva som er brudd på denne intensjonsavtalen, sier Lurås.

Han tror Israel kan komme til å forsøke å undergrave hele prosessen.

– Israel vil gjøre alt de kan for å sabotere hele forhandlingsprosessen, sier han.

Bakgrunnen er at avtalen, dersom den blir stående, kan gi Iran en helt ny posisjon i regionen.

– Hvis denne avtalen gjennomføres, så trer Iran frem som en stormakt i Midtøsten. Det ønsker ikke Israel på noen som helst måte, sier Lurås.

Samtidig peker han på at det også finnes andre stemmer i Israel, som mener landet må realitetsorientere seg og akseptere at det ikke kan føre en permanent kamp for å holde alle andre makter i regionen nede.

– Israel kan ikke kjøre en permanent kamp hvor de skal holde ned alle de andre maktene i Midtøsten. Iran, Tyrkia, Egypt, Saudi-Arabia. De er nødt til å se på en mulighet hvor de kan sameksistere med de andre, sier Lurås.

Omdal: USA har ikke appetitt på ny storkrig

Omdal løfter diskusjonen til et større spørsmål: Er dette et tegn på at amerikansk hegemoni i Midtøsten er i ferd med å ta slutt?

Han viser til at USA etter krigene i Irak og Afghanistan, økende statsgjeld, pressede oljelagre og våpenmangel ikke lenger har samme appetitt på store militære operasjoner.

– Spørsmålet er rett og slett om USA, på grunn av statsgjelden og bensinpriser, ikke har appetitt på dette lenger, sier Omdal.

Han sammenligner dagens situasjon med tidligere amerikanske kriger i regionen, der USA kunne mobilisere store styrker og brede allianser. Den tiden kan være forbi.

– Etter 11. september kunne de mobilisere 140.000 tropper. Etter første Gulfkrig mobiliserte de til og med bredere allianser. Spørsmålet er om USA ikke har appetitt på dette lenger, sier han.

Lurås mener også at USA er mer begrenset enn før. Han viser til at amerikanske våpenlagre er tappet, og at krigen mot Iran har konsekvenser også for USAs posisjon overfor Kina, Russland og Ukraina.

– Det er en veldig begrensende situasjon for hva slags handlingsrom USA har, sier Lurås.

Han mener dette styrker inntrykket av at avtalen ikke først og fremst skyldes dårlig forhandlingstaktikk fra Trump, men at USA faktisk har svakere kort enn tidligere.

– Er det fordi Trump er en så elendig forhandler at de har gått med på disse betingelsene som er så positive for Iran? Eller er det en ren faktisk refleksjon av styrkeforholdet mellom USA og Iran gitt de omstendighetene USA befinner seg i? Jeg tror det er det siste, sier Lurås.

Hormuz avgjør alt

Både Lurås og Omdal vender flere ganger tilbake til Hormuzstredet. Det er der Iran kan ramme verdensøkonomien. Og det er der USA kan bli tvunget til å velge mellom å akseptere iransk press eller eskalere militært.

– Alt eller veldig mye kommer til å gå tilbake igjen til Hormuzstredet. Hvem kontrollerer det? Hva er de to ulike partene villige til å teste hverandre ut når det gjelder å holde kontroll? sier Lurås.

Han tror ikke det er sikkert at avtalen vil overleve. Tvert imot mener han sannsynligheten er stor for at forhandlingene bryter sammen.

– Mulighetene for at samtalene ikke fører til noe, og sannsynligvis på en eller annen måte kollapser, er større enn at man faktisk kommer frem til noe, sier Lurås.

Årsaken er ikke bare Israel, men også Trump selv.

– Det skyldes også at Trump ikke er villig eller i stand til å svelge de kamelene som skal til og stå fast ved det i forhold til egen opinion, sier han.

Omdal tror avtalen kan holdes kunstig i live

Omdal er noe mer tilbøyelig til å tro at Trump vil forsøke å holde prosessen gående, i hvert fall lenge nok til å komme seg gjennom mellomvalget.

– Jeg tror han vil gå veldig langt. Jeg tror ikke de greier å få en avtale innen 60 dager. Jeg tror de kicker the can down the road, slik at forhandlingene fortsatt pågår og du får en skjør våpenhvile der Hormuz stort sett er åpent, sier han.

Men oljemarkedet kommer ikke til å glemme usikkerheten.

Omdal mener oljeprisen strukturelt kan bli liggende høyere fremover. Han peker på at etterspørselen stiger inn mot sommeren, at lagrene er presset, og at det fortsatt er uklart hvor åpent Hormuz faktisk vil være.

– Jeg tror vi skal ha høyere oljepriser. Hvorvidt vi stiger over 100 dollar, avhenger av hvor raskt du får åpnet Hormuz igjen, sier han.

Han mener også oljeaksjer fremstår attraktive.

– Jeg tror oljeaksjer er godt kjøpt, sier Omdal.

Han viser til at flere store oljeselskaper fortsatt prises lavere enn man kunne vente gitt den geopolitiske risikoen.

– Strukturelt mener jeg at oljeprisen også vil bli liggende over 75–80 dollar langsiktig, sier han.

– En iransk ønskeliste

Samtalen ender dermed med et grunnleggende spørsmål: Er avtalen et strategisk gjennombrudd for Trump – eller et tegn på at USA ikke lenger kan diktere vilkårene i Midtøsten?

For Lurås er svaret tydelig. Han mener avtalen viser at USAs maktprojeksjon i regionen er svekket, og at Iran har skaffet seg et pressmiddel USA ikke uten videre kan nøytralisere.

Omdal deler langt på vei analysen.

– Den listen av krav som kom, så mer ut som en ønskeliste fra Irans side. Den endelige MOU-en ser fortsatt ut som en ønskeliste fra Iran, sier han.

Dersom avtalen holder, kan Iran komme styrket ut både økonomisk og strategisk. Dersom den bryter sammen, kan Hormuzstredet igjen bli sentrum for en ny militær og økonomisk krise.

For Trump kan det uansett bli vanskelig å selge avtalen som en seier.

– Så lenge Trump og Vance er avhengige av å selge dette inn som en strategisk seier for USA, vil det ikke være mulig å selge det inn, sier Lurås.