Shurika Hansen får denne gangen selskap av Kevin Lee i et helt nytt konsept: Shu & Lee.

Ideen er enkel: Shurika og Kevin velger hver sin sak de mener er verdt å diskutere. Den ene presenterer sitt tema, den andre utfordrer, stiller spørsmål og kommer med sitt perspektiv. Deretter bytter de roller.

To saker. To perspektiver. Og, skal vi dømme etter første episode, betydelig rom for uenighet.

Shurika og Kevin er langt fra enige om alt. Nettopp det er også noe av poenget med Shu & Lee. Ambisjonen er ikke nødvendigvis å komme frem til én fasit, men å gå inn i saker der mennesker kan se svært forskjellig på både fakta, ansvar, moral og hvordan samfunnet bør reagere.

I den første episoden tar de for seg to vanskelige og kontroversielle temaer.

Drepte sine tre barn – hvor går grensen mellom sykdom og ansvar?

Kevin har valgt saken om amerikanske Lindsay Clancy, som har innrømmet at hun drepte sine tre små barn, men der forsvaret mener hun ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig fordi hun var psykotisk da drapene skjedde.

Saken utviklet seg til en omfattende debatt om fødselsdepresjon, psykose, medikamentbruk, behandling og strafferettslig ansvar.

Kevin mener flere forhold rundt hendelsen peker mot planlegging og at Clancy forsto hva hun gjorde. Shurika er langt mindre sikker.

Hun trekker blant annet på egne erfaringer med mennesker med alvorlige psykiske lidelser og peker på hvor vanskelig det kan være for utenforstående å forstå hvordan en person i psykose oppfatter virkeligheten.

Kan et menneske fremstå relativt normalt og samtidig være alvorlig psykotisk?

Hvor mye skal psykisk sykdom bety når retten skal avgjøre ansvar?

Og er fengsel nødvendigvis riktig reaksjon dersom et menneske faktisk var alvorlig sykt da handlingen ble begått?

Diskusjonen utvikler seg også til en bredere uenighet mellom Shurika og Kevin om empati, straff og rettferdighet – og om menn og kvinner noen ganger vurderer slike saker forskjellig.

Kevin reagerer særlig på støtten Clancy har fått fra enkelte kvinner, mens Shurika mener støtten også kan handle om erfaringer med kvinnehelse, fødsler, hormoner og hvor alvorlig psykisk sykdom kan ramme etter at man har fått barn.

Transpersoner, barn og hvor langt hensynet skal gå

Deretter er det Shurikas tur til å legge frem sitt tema.

Hun vil diskutere transpersoner – og særlig spørsmålene som oppstår når barn og unge opplever kjønnsdysfori eller ønsker hormonell behandling.

Shurika og Kevin finner raskt noen områder der de er enige. Begge er skeptiske til at barn skal ta irreversible eller svært omfattende valg om kroppen før de er gamle nok til å forstå konsekvensene fullt ut.

Men derfra blir diskusjonen langt vanskeligere.

Kevin beskriver kjønnsdysfori som noe han mener må forstås som en psykisk tilstand, og stiller spørsmål ved hvor mye av økningen blant unge som kan skyldes kultur, sosiale medier og sosial påvirkning.

Shurika utfordrer ham på om økningen også ganske enkelt kan skyldes at samfunnet har blitt mer åpent, slik at mennesker som tidligere skjulte hvordan de hadde det, nå våger å være åpne.

De diskuterer hormonbehandling, mennesker som senere angrer på en kjønnsendring, sammenhengen mellom kjønnsdysfori og andre psykiske eller nevrologiske utfordringer – og hvor vanskelig det er å vite hva som er riktig behandling for unge mennesker.

Men samtalen handler også om noe langt mer hverdagslig:

Hva gjør man når en elev i en skoleklasse ønsker nytt navn og nye pronomen?

Hvor mye skal resten av klassen forventes å tilpasse seg?

Er det respekt å bruke de ordene et annet menneske ønsker – eller kan det i enkelte tilfeller innebære at man blir bedt om å si noe man selv ikke mener er sant?

Her står Shurika og Kevin igjen på hver sin side av flere av spørsmålene.

Shurika forteller også om egne erfaringer med transpersoner og om hvordan ønsket om å vise respekt noen ganger kan kollidere med behovet for å kunne snakke åpent og naturlig.

Kevin på sin side mener ærlighet er et grunnleggende prinsipp, selv når sannheten skaper ubehag.

Følg Shurikas konto på Spotify her.